Mandig å tjene andre?

  • I evangeliene får vi se det største forbildet som tjener. Jesu liv besto i både å tjene sin himmelske far og mennesker. Minimalt med egenpleie og maksimalt med tjeneste for andre.

    Foto: Deklofenak/Thinkstock

Jesus var den ultimate mann. Derfor er tjenersinn det mest mandige som finnes.

En kirketjener ble spurt om hva som var det beste med hans arbeid. Hans muntre svar var at det er tilfredsstillende å ha så mange mennesker under seg. Med denne humoristiske vrien poengterte han hvordan mennesker har en naturlig trang til selv å bli betjent av andre mennesker i tillegg til en fet lønning og høy status blant endel. Det norske arbeidslivet er heldigvis preget av et ideal med flat struktur og utbredt medbestemmelse.

Likeverdighet er en verdi som vi setter høyt, og det med god grunn. Dugnad var årets norske ord for noen år siden og minner oss stadig om hvordan felles innsats bidrar til å oppnå felles mål. Men i de senere årene har det vært en tendens til at det å tjene andre ikke er rangert så høyt som det pleide å være. Vår samtid har nok dessverre mistet noe av tjenersinnet som en gang preget etterkrigstidens Norge. Er det ikke regnet som maskulint lenger? Er det nå heller et tegn på svakhet?

Bibelen forteller oss en historie om når det skulle innredes et nytt gudshus for jødene i ørkenen. Det var selvfølgelig et stort behov for ulike materialer så folket ble bedt om å bidra slik at prosjektet kunne realiseres. Men de skulle bare bidra i den grad de hadde hjertelag for det, i den grad Gud inspirerte de til det. Etter hvert kom det mer enn nok, så mye at det måtte settes strek for innsamlingsaksjonen. Menigheten viste seg sterk og slagkraftig når Gud påvirket hver enkelt person til å tjene fellesskapet. Når Gud får slippe til for fullt vil behovet for selvhevdelse og egennyttige hensyn miste sin kraft. Da blir gleden av å tjene det sentrale, meningen med tilværelsen blir å rette fokuset bort fra en selv.

I forbindelse med menneskers alderdom, når livsregnskapet skal gjøres opp, er det vanligvis sentralt å belyse de uegennyttige prosjektene i livet. Ytterst få legger vekt på hvor flink en har vært til å pleie sine egeninteresser. Det blir i tilfelle omtalt som om det var til andres beste. Det sosiale samfunnet belønner tjenersinn. Derfor er det også smart å tjene andre. I tillegg til at det gir genuin glede, skaper det ekte sosiale bånd. Vennskapsbånd, som etter hvert har blitt en mangelvare for menn. For å få en god venn er det nødvendig å stille opp i den grad det er nødvendig, også det å vise handling bak gode ord og intensjoner.

I evangeliene får vi se det største forbildet som tjener. Jesu liv besto i både å tjene sin himmelske far og mennesker. Minimalt med egenpleie og maksimalt med tjeneste for andre. «Men Jesus kalte dem til seg og sa: ‘Dere vet at de som blir regnet som fyrster over folkene, undertrykker dem, og stormennene deres styrer med hard hånd. Men slik er det ikke blant dere. Den som vil bli stor blant dere, skal være tjeneren deres, og den som vil være først blant dere, skal være alles slave. For heller ikke Menneskesønnen er kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange’» (Markus 10:42).

Bakgrunnen for disse ordene fra jordens skaper og frelser var disiplenes ønske om å bli noe stort og viktig i Jesu regjering som de forventet skulle bli nasjonens redning fra Romerriket. Disiplenes ønske om makt og innflytelse over folket ble avvist og snudd på hodet ved at disiplene ble kalt til å være alles tjenere. Himmelsk storhet skulle bli vist i form av tjenersinn. Ikke spesielt attraktivt for mennesker med et rasjonelt utgangspunkt, for det var behov for en nasjonal revolusjon og Jesus var den nasjonale frelseren de hadde sett frem mot. Men Jesus passet ikke inn i planene deres. Uomvendte menneskers tenkemåte passer ikke med Guds arbeidsmetoder. I stedet for politikk og makt ville Jesus innføre et himmelsk prinsipp for å få gjennomslag for himmelens styresett her på jorden. Jesus ville innføre Guds rike her på jorden ved å gjøre det naturlig for en kristen å ta hensyn til sine medmennesker og samfunnet for øvrig. Gjennom Moseloven hadde jødene allerede en god sivil lovgivning som tok hensyn til de svake, samtidig som de ressurssterke ble oppmuntret til å bidra maksimalt ut fra evne. Utfordringen var at Gud ikke hadde fått den sentrale plassen som var nødvendig, og da ville heller ikke en god lovgivning fungere. Guds rike eller himmelen, vil ikke bli et godt sted for den som vil tjene bare seg selv. «For dere skal vite at ingen som driver hor, lever i urenhet eller er grådig, skal arve Kristi og Guds rike. Dette er jo avgudsdyrkelse» (Efeserne 5:5).

Når en fokuserer på behov rundt seg blir en heller ikke arbeidsløs, og livet vil bli fylt av meningsfulle kjærlighetshandlinger. Ikke for å forvente gjengjeld, hverken fra Gud eller medmennesker. Det å gjøre det som er godt og riktig blir en naturlig del av ens handlingsmønster, din personlige karakter, din personlighet. Ved å leve sammen med Jesus til enhver tid vil livet bli rikt og du vil bli oppfattet som en godlukt for omgivelsene. Gud, gjennom Ånden, vil lede deg til ferdiglagde gjerninger (Efeserne 2:10).

I den grad det er mandig å ligne på Jesus, vil en sterk karakter bli anskueliggjort gjennom tjeneste for sine omgivelser. Et vers i Titus’ brev sier: «For Kristus ga seg selv for oss for å løse oss ut fra all urett og rense oss så vi kan være hans eget folk, som med iver gjør gode gjerninger» (Titus 2:14). Et Guds barn ønsker bare få gjort gode ting til det beste for andre, en Jesu etterfølger vil ha tilfredstillelse av det også. Ikke for å oppnå å bli frelst eller oppnå gunst hos Gud, men fordi den omvendte personen har forstått noe om hvilken kjærlighet Jesus har for hvert enkelt menneske.

Teksten ovenfor viser at Kristus gav seg selv, helt frivillig, som et offer for min og din synd for at vi kan få leve i stedet for å dø. Gud vil fri oss fra «all urett» slik at vi kan stå skyldfrie og rene fremfor Dommeren. Bare det gjør et rasjonelt tenkende menneske sjeleglad, men det evige evangeliet strekker seg utover det å unngå fordømmelsen. Videre sier verset fra Titus’ brev at Gud vil «rense oss så vi kan være hans eget folk». Gud vil ha sitt spesielle folk, et folk som er skilt fra en ellers fordervet menneskeslekt. Kjennetegnet på dette folket kommer frem til slutt; det består av enkeltindivider som «som med iver gjør gode gjerninger».

Når Ånden slipper til for fullt vil ikke tanker som: «What’s in it for me?» dominere. Eller denne: «Hvor mye forventer Gud at jeg skal gjøre for å bli regnet som hans barn?» Nei, da blir det hele snudd på hodet, du vil heller spørre deg selv: «Hvor mye godt kan jeg makte å gjøre for Gud og mine medmennesker?» Ikke som en «nyttig idiot», men til hjelp for dem som trenger det mest. Det kan være praktiske ting eller å bidra med økonomiske ressurser, men like gjerne å være en lyttende støtte eller en som bidrar med gode råd i vanskelige situasjoner