Det ondes problem

  • Gud er nødt til å vente til det onde utrydder seg selv. Det onde er ikke bare destruktivt, men i lengden selvdestruktivt.

    Foto: Ingram Publishing/Thinkstock

Alt som skal til for at ondskapen skal triumfere, er at gode mennesker ikke gjør noe for å hindre det – Edmund Burke.

Konflikten mellom troen på en allgod Gud og det ondes ubestridelige nærvær, er et av de største filosofiske og teologiske problemer – likesom for det enkelte menneske. For mange mennesker er problemet omkring det onde et spørsmål om man kan tro på Gud eller ikke. Her skal jeg bare kort skissere hvordan man innen filosofien, teologien og i det moderne har nærmet seg dette problemet.

Filosofenes problem

Det ondes problem møter vi allerede hos de første filosofene innen det europeiske kulturområde. En av de første og mest kjente filosofer var grekeren Platon. Han er spesielt kjent for sine tanker om en ideverden over og skjult for vår virkelighet. Alt som finnes i vår virkelighet er ikke annet enn etterlikninger av de evige ideene. Absolutt alt er bleke etterlikninger av en større virkelighet i en overjordisk verden. En merkelig filosofi, vil nok mange tenke.

Men tenk deg for eksempel tallet ti. Vil ikke dette tallet og all logisk matematikk eksistere selv om det ikke fantes et eneste menneske til å tenke seg dette tallet? Det finnes altså en logisk virkelighet i universet uavhengig av oss. Bare en ting kunne imidlertid ikke Platon finne i ideenes verden – nemlig Det onde. Dette var utenfor all logikk. Og den senere tenkeren og kirkefaderen Augustin kalte det onde for en umulig floke.

Likefult forsøkte filosofene å finne svar på det ondes problem og beskaffenhet. Det flere filosofer etter Platon kom fram til var at det onde ikke har noen egen konsistens. Det onde er bare et fravær av det gode. Høres dette rart ut? Et enkelt eksempel kan kanskje belyse dette nærmere. Vi er alle vant til å tenke i motsetninger – stort/lite, svart/hvitt, lys/mørke, osv. For å ta det siste: Mørke har ikke noen egen konsistens. Mørke er bare et fravær av lys. På liknende vis med det onde: Det onde er et fravær av det gode.

Teologiens og den troendes problem

Kristendommen har slitt med mange problemer i forsøket på å forklare det onde. Spesielt har tre spørsmål blitt reist.

1. Siden Gud er allmektig og alle tings skaper – skapte da Gud det onde?

2. Motsatt møter vi spørsmålet; var det Lucifer som skapte det onde? Mange vil svare nei på det første – ja, på det andre. Den ikke-troende vil svare at det verken var Gud eller Lucifer som skapte det onde.

3. For det tredje; Dersom Lucifer skapte det onde, hvorfor utryddet ikke Gud dette med en gang?

La oss ta det siste først: En gjengs teologisk forklaring er at dersom Gud øyeblikkelig tok livet av opprøreren, ville universets innbyggere stille spørsmål om frihet og valg. Kanskje hadde likevel Lucifer et bedre alternativ? … at dette dreide seg om en Gud som ikke tålte opposisjon og alternative tenke- og levemåter. Universet måtte ved selvsyn erfare hva dette opprøret førte til.

Forklaringen synes sympatisk et stykke på vei. Men i møte med ateisten blir forklaringen mer problematisk. Hvorfor satte ikke Gud foten ned etter 1000 år? Eller etter alle martyriene? Etter 1. og 2. verdenskrig, dagens terrorisme? Har ikke universet sett nok? Det er nå det blir vanskelig. Som troende vil mange svare at Gud har sin egen timeplan. Guds veier er uransakelige. Vi må ha tillit, selv om vi ikke forstår. Men en gang vil Gud ta et endelig oppgjør med det onde. Det er likevel nå ateisten eller humanisten går sin vei. Den kristne har ikke noe svar på hvorfor Gud ikke griper inn mot ondskapen, vil de hevde. Gud grep ikke inn i Auswitch eller mot de som i dag dreper uskyldige barn

Guds inngripen

Også for den troende er det tankevekkende at Gud har lagt så avgjørende stor vekt på at mennesket har en frihet til egne valg – en frihet til det onde, når en ser hva denne friheten har ført til.

Innen teologien skjelner man mellom teisme og deisme. Med en deistisk Gud har man ment en Gud som en gang skapte og satte alt i gang, men for så å trekke seg tilbake og overlate verden til naturlovene og tilfeldighetene. Den teistiske troende mener likevel å ha belegg for at Gud har grepet inn og kan gripe inn. Et problem med en Guds inngripen går på solidaritet og rettferdighet. Hvorfor skulle Gud gripe inn noen ganger og andre ganger ikke? Jesus selv, f.eks., helbredet noen, men ikke alle. Noe han sikkert hadde makt til. «Svaret» på hvorfor ikke Gud griper inn- eller hvorfor han noen ganger griper inn er: Vi vet ikke. Det er her troen blir en bærende bro over avgrunnen.

Så til spørsmål nr. 2. Skapte Lucifer det onde? Dersom vi skal forfølge filosofiens tanke om at det onde bare er et fravær av det gode, innebærer dette at Lucifer ikke skapte noe nytt – han ble bare sittende igjen med en negasjon av det onde. Egentlig en fiasko. Det er likevel ikke til å komme utenom at for mange, ja, for alle, oppleves det onde i høyeste grad som noe virkelig.

Til sist spørsmål nr. 1. Når Gud er skaperen av alle ting – er han da ikke også skaperen av det onde? Et forsøk på å svare er å henvise til en nødvendig logikk i Guds system. Dersom det gode finnes må det ha sin logiske motsetning. I det minste en potensiell motsetning, et potensielt onde.

Argumentet er bl.a. brukt i forbindelse med det første menneskeparets situasjon etter skapelsen. Det hevdes at Eva valgte slangens fristelse i stedet for å stole på Gud. Men et reelt valg betinger et alternativ. Et alternativ Eva ikke kjente til før fallet. (Paulus forteller imidlertid at Eva ikke valgte – hun ble dåret – lurt av slangen). Tanken om det ondes nødvendige logiske motsetning (men bare som et potensiale) styrkes av det faktum at det fantes et tre i hagen, et tre som ville åpne menneskets øyne for det godes motsetning – det onde.

Et dristig teologisk forsøk på å komme videre i spørsmålet om hvorfor Gud nøler med å utrydde det onde, er at Gud ikke kan utrydde det onde. Gud er nødt til å vente til det onde utrydder seg selv. Det onde er ikke bare destruktivt, men i lengden selvdestruktivt. At det onde i lengden ikke er liv laget, og endelig bevis for det ondes ufornuft og mangel på logikk. Og med et sluttscenario med det ondes (og den ondes) apokalyptiske selvmord – ondskapens opphavsmann som må innrømme å ha tapt. Men om slike scenarier strides nok både teologer og leg. Det Bibelen imidlertid er klar på er at en gang skal det onde opphøre.

Det onde i det moderne

Med det moderne mener jeg her det sekulære, det verdslige. Innen det sekulære og det moderne avfeies alle forsøk på metafysiske forklaringer på det ondes tilstedeværelse. I problematikken omkring hvor det onde kommer fra, spiller både biologi, psykologi og sosiologi sin rolle; arv og miljø. Når det f.eks. gjelder biologi mener forskning å kunne påvise både godhet og ondskap ut fra genetiske forhold. Man mener f.eks. å kunne forklare empati ut fra et «empatigen». Og motsatt mener man å kunne avdekke avvikende hjernestrukturer som disponerer for psykopati.

Psykologiske og sosiologiske studier viser likevel at det dreier seg om biologi pluss miljø. En positiv og trygg barndom og oppvekst kan hindre en ellers psykologisk disposisjon. Selv den ateistiske evolusjonisten Richard Dawkins med sin bok Vrangforestillinger om Gud, konkluderer i slutten av sin bok at «Som eneste art er mennesket i stand til å ta et oppgjør med genenes determinisme.»

Uansett, være seg troende, ateist, agnostiker eller humanist, står alle mennesker med det samme ansvar og en moralsk forpliktelse i samme eksistensielle situasjon. Skal en forfølge filosofens tanke om at det onde er et fravær av det gode, må målet for oss alle være å bidra til gode gjerninger. Hvordan vår samvittighet er utformet, være seg naturlig arv, tillært, nedlagt i mennesket skapt i Guds bilde, blir egentlig irrelevant. Vi står alle med det samme individuelle ansvaret i å bekjempe ondskapen som omgir oss.