Gud vil ikke pine de fortapte i all evighet

  • Foto: ipopba/Thinkstock

Svovelpredikantenes trusler om pine har ingenting med Gud å gjøre.

Det er naturlig for mennesker å trosse Gud. Moses sa det slik: «Herren så at menneskenes ondskap var stor på jorden, for alt de ville og planla i sitt hjerte, var ondt, dagen lang» (1 Mosebok 6:5). Paulus sa det slik: «Derfor er det som kjøttet vil, fiendskap mot Gud, for det bøyer seg ikke under Guds lov og kan heller ikke gjøre det» (Romerne 8:7).

Både Moses og Paulus var skjønt enige om at mennesker vil gjøre det som er ondt i Guds øyne. Men selv om det er naturlig å sette seg opp mot Gud er det ikke riktig å gjøre det, og slett ikke å anbefale. «Slik blir det når Herren Jesus åpenbarer seg fra himmelen sammen med sine mektige engler i flammende ild og straffer dem som ikke kjenner Gud, og dem som ikke er lydige mot vår Herre Jesu evangelium» (2 Tessaloniker 1:7-8).

Ulydighet fører altså til fortapelse og et opphold i helvete. Men hva er helvete og varer ilden egentlig evig?

Gud kan bli sint

Når vi snakker om helvete ser vi for oss en sint Gud som tilfredsstiller sin hevnlyst. Dette er en karikatur som ikke stemmer med det portrettet Bibelen maler av ham. Gud kan bli sint, men ikke på den samme måten som oss mennesker. Dette er et klassisk eksempel på hvordan man bruker ett og samme ord for å beskrive to vidt forskjellige fenomener. Hvis vi vil vite hvem Gud blir sint på og hva han gjør da, finnes det ikke noe bedre sted å lete enn i Romerbrevet.

I Romerne 1:18 får vi vite at Gud blir sint på dem som «holder sannheten nede i urett,» og leser vi versene som følger oppdager vi hva han gjør med dem. Vi bør da spesielt legge merke til versene 24, 26 og 28. Det er ingen aggresjon i Guds sinne. I korte trekk kan vi si at når mennesker nekter å oppgi sin synd, vil Gud overgi dem til den synden de tviholder på slik at synden får kontroll over dem, i stedet for Gud.

Dette gir oss et annet bilde av Gud enn den populære skildringen av «hevneren fra himmelen.» Bibelen beskriver her en Gud som respekterer menneskers valg. Dersom du bestemmer deg for å synde vil ikke Gud tvinge deg til å la det være. Han vil tvert imot tillate at du lever ut ditt valg. I profeten Hoseas bok får vi vite at Gud faktisk lider når han må oppgi mennesker til konsekvensene av sine egne valg. «Hvordan kan jeg oppgi deg, Efraim, overgi deg, Israel? Hvordan kan jeg oppgi deg som Adma, gjøre med deg som med Sebojim? Hjertet vender seg i meg, all min medlidenhet våkner» (Hosea 11:8).

Guds sinne er altså når han velger å la oss få det som vi vil, og velger vi det som er naturlig for oss vil vi leve i opprør mot Gud. Han respekterer da at vi har en livsstil som fører oss til helvete, selv om det smerter ham.

Evig

Hvis du noen gang har ventet «en evighet» på bussen eller synes at tiden går så sakte at det tar «en evighet» før du kommer først i køen vet du allerede noe om språkets fleksibilitet. Når vi moderne nordmenn kan snakke om evighet for å si at det tar lang tid, er det rimelig å anta at bibelens forfattere også kunne si evig uten å mene endeløs tid.

Det nye testamente i Norsk Bibel nevner ordet «evig» 67 ganger. Når vi leser bibeltekstene nøye oppdager vi fort at «evig» noen ganger brukes for å beskrive det endeløse, der det fokuseres på resultatet av en handling, avgjørelse, etc, og noen ganger for å omtale et tidsbegrenset fenomen. I Hebreerne 5:9 står det bl.a.: «Da han hadde nådd fullendelsen, ble han opphav til evig frelse for alle dem som adlyder ham.» Her betyr f.eks. ikke evig at frelsingen pågår uten noen gang å bli fullbyrdet, og den evige dommen i Hebreerne 6:2 betyr ikke at dømmingen aldri tar slutt. Prosessen blir avsluttet, men resultatet er evig. Begrepet «evig synd» i Markus 3:29 omtaler ikke noen som synder i endeløs tid, men beskriver en synd som har evige konsekvenser.

På samme måte snakker Matteus 25:46 om en evig pine. Før vi ser nøyere på ordet «pine» kan vi allerede her slå fast at Matteus beskriver en tidsbegrenset pine. Det er ikke selve piningen som er evig, men resultatet. I hvert av disse eksemplene vil frelsingen, dømmingen og syndingen få en avslutning, men resultatet, frelsen og dommen, står fast til evig tid.

Når Bibelen snakker om evig ild bør det vurderes på samme måte som eksemplene her. I 1 Mosebok 19 får vi beretningen om hvordan Gud lot det regne ild og svovel ned over Sodoma og Gomorra. Judas 1:7 bekrefter at byene brant med en evig ild. Apostelen Peter snakker om den samme begivenheten i 2 Peter 2:6: «Byene Sodoma og Gomorra la han i aske og dømte dem til ødeleggelse; han gjorde dem til et avskrekkende eksempel for dem som senere ville leve et ugudelig liv.»

Her skal vi legge merke til to ting. For det første førte den evige ilden til at byene ble lagt i aske. De brant altså så lenge det var noe å brenne. Når alt var brent opp sluknet ilden, og da var det bare aske igjen. Beretningen i Judas 1:7 og 2 Peter 2:6 er interessant fordi Bibelen selv gjør det klart her at «evig ild» har en tidsbegrensning. Nok en gang er det resultatet som er varig.

Det andre vi skal legge merke til er at brannen i Sodoma og Gomorra er et eksempel på hva som skal skje med de ugudelige til slutt. De som går fortapt skal brennes med ild, og når alt som kan brennes er redusert til aske, opphører ilden. Ilden er evig fordi den er uslukkelig før alt er oppbrent og fordi resultatet er ugjenkallelig. De som omkommer i brannen vil aldri bli gjenopplivet.

Når Bibelen er så klar i disse versene trenger vi å lese alle de andre tekstene som handler om fortapelsen i lys av det Judas og Peter sier.

Derfor blir det naturlig å lese Matteus 3:12 med denne forståelsen i bakhodet: «Han har kasteskovlen i hånden og skal rense kornet på treskeplassen. Hveten sin skal han samle i låven, men agnene skal han brenne opp med en ild som aldri slukner.» Det gamle testamente gir oss et eksempel på hvordan ild som «ikke kan slokkes» faktisk slokkes når den har gjort sin gjerning.

Jeremia 7:20 beskriver hvordan Gud fortalte at Jerusalem skulle brennes med en ild som ikke lot seg slokke. I 2 Krønikebok 36:19, 21 ble denne profetien oppfylt da babylonerne brant ned tempelet og palassene, og rev ned murene. Ifølge Nehemja 2:3 ble byens porter fortært av denne ilden. Når portene var fortært, sluttet de å brenne. Dette er helt i tråd med det Bibelen ellers lærer om fortapelsen. Ilden og pinen er tidsbegrenset, men blir omtalt som evig fordi ingen kan slukke den før den slukker naturlig og fordi konsekvensen er evigvarende.

Apostelen Paulus forkynte også at det var konsekvensene som var evig. I 2 Tessaloniker 1:9 står det at «straffen deres blir en evig fortapelse borte fra Herrens ansikt og fra hans herlighet og makt.» Dette er klar tale, og det er god fortolkningsskikk å bruke de lettforståelige skriftsedene til å forklare de vanskelige. Når vi anvender dette prinsippet kommer vi til at de ugudelige vil omkomme i ilden, og konsekvensen av det er evig utslettelse. Helvetes ild blir da ikke noe annet enn det middel Gud bruker for å fremkalle straffen over de ugudelige. Selve straffen er den endeløse adskillelsen fra Gud.

Markus 9:44, 46, 48 omtaler en orm som aldri dør og ild som aldri slukker. Det bør være tilstrekkelig å minne om det vi nettopp har gått gjennom for å konkludere at også Markus skrev om en tidsbegrenset ild. La det bare være sagt at Bibelen aldri bruker ordet «orm» for å beskrive menneskets sjel. Det blir da grunnløs spekulasjon å påstå at Markus sikter til menneskesjelen i disse versene.

Før vi ser nøyere på lignelsen om den rike mannen og Lasarus er det passende å avrunde denne delen med Jesu egne ord, «Han har kasteskovlen i hånden og skal rense kornet på treskeplassen. Hveten sin skal han samle i låven, men agnene skal han brenne opp med en ild som aldri slukner» (Matteus 3:12). (Uthevingen er min egen). Jesus var tydeligvis ikke kjent med idéen om et helvete som skulle pine de fortapte i endeløs tid.

Den rike mannen og Lasarus

Lignelsen om den rike mannen og Lasarus, som står i Lukas 16:19-31, kan tyde på at livet går videre etter døden og at det er et endeløst bevissthetsliv i helvete. Derfor er det viktig å se nærmere på denne historien.

Før vi går nærmere inn på innholdet i Jesu beretning skal vi skissere noen regler som gjelder for tolking av lignelser.

  1. En lignelse er et speil som belyser sannheten; selv er den ikke sannheten.
  2. I hvilken sammenheng lignelsen er gitt – stedet, omstendighetene, menneskene den var rettet til, og problemet under debatt – må bli tatt hensyn til og danne nøkkelen for tolkningen.
  3. Kristi egen innledning og konklusjon til lignelsen gjør vanligvis klart hvilken hensikt han har med å fortelle den.
  4. Enhver lignelse illustrerer ett grunnleggende aspekt på det åndelige planet. Detaljer i lignelsen er bare av betydning om de bidrar til å klargjøre dette sannhetspunktet.
  5. Før lignelsens betydning på det åndelige planet kan bli forstått, er det nødvendig å ha et klart bilde av situasjonen beskrevet i lignelsen, med hensyn til orientalske skikker, uttrykksmåter og tankemønstre. Lignelser er levende ordbilder som må bli «sett» før de kan bli forstått.
  6. I lys av det faktum at en lignelse er gitt for å belyse sannhet, og da ett bestemt sannhetspunkt, kan en ikke basere læresetninger på tilfeldige detaljer i lignelsen.
  7. Lignelsen, stykkevis og som et hele, må bli tolket med ett for øye: Å belyse det sannhetspunktet det gjelder; uttrykt rent bokstavelig i egen sammenheng og ellers i Skriften.

Denne fortellingen fra Jesus er en av flere lignelser i en serie som ble brukt for å beskrive hvor viktig det er å forvalte midler og anledninger på den rette måten. Den første historien finner vi i Lukas 16:1-13, og her underviser Jesus om forvaltning av våre midler. I fortellingen om den rike mannen og Lasarus orienterte han tilhørerne om at bruken av våre anledninger i dette livet avgjør vår framtidige skjebne (Dette bekreftes i flere vers, men se spesielt versene 1, 4, 9, 11 og 12). Den rike mannen representerer alle mennesker som gjør feil bruk av livets mange anledninger. 

Beretningen er delt opp i to forskjellige scener der den ene står for dette livet (19-22) og den andre symboliserer det neste (23-31). Lignelsen om den kloke forvalteren i begynnelsen av kapittelet vurderer temaet fra en positiv synsvinkel, ettersom han gjorde sine forberedelser for fremtiden. Lignelsen om Lasarus og den rike mannen tar opp det samme temaet fra en negativ synsvinkel, da den rike mannen ikke forberedte seg på framtiden.

Forvaltning er temaet i lignelsen, og når vi anvender fortolkningsreglene fire og seks forstår vi derfor at Jesus ikke hadde til hensikt å diskutere hvordan de døde har det. Detaljene i lignelsen påvirker ikke hovedpoenget i fortellingen. I Dommerne 9:8-15 leser vi om planter og trær som snakker sammen. Det ble ikke skrevet slik for å lære oss at planter og trær kan snakke. I Lukas 16:8 blir den uærlige forvalteren rost for sin atferd. Det betyr ikke at Jesus oppfordrer kristne til å være uærlige. I lignelsen om den rike mannen og Lasarus leser vi om mennesker som lever videre i pine etter døden, men dersom vi benytter den til å forstå de dødes tilstand kommer vi nødvendigvis til feil konklusjon.

Helvete

Bibelen ble ikke opprinnelig skrevet på norsk. Det gamle testamente ble skrevet på hebraisk og arameisk og Det nye testamente ble skrevet på gresk. Når vi studerer så konfliktfylte begreper som helvete er det derfor viktig å undersøke hva de opprinnelige ordene betyr. Når vi da sporer det norske ordet «helvete» tilbake til sitt hebraiske og greske utgangspunkt får vi oss et par overraskelser.

Mange ser for seg at helvete er et sted under jorden. Vi kan kanskje ikke alltid forklare hvorfor vi får slike assosiasjoner, men i dette tilfelle finnes det en naturlig begrunnelse. Det hebraiske ordet sheol og det greske ordet hades betyr nemlig «grav», og mange steder blir de også oversatt slik. Det betyr at alle som dør går til helvete fordi de blir gravlagt. Vi har med andre ord «husket» ordets opphavelige innhold, men i tidens løp har vi dessverre også tillagt ordet en betydning som er fremmed for Bibelen.

2 Peter 2:4 bruker ordet «tartaros» for helvete. Det er det eneste stedet i Det nye testamente at nettopp dette uttrykket forekommer, og refererer ikke til mennesker. Det henviser til det sted der de falne englene holder til. Bokstavelig talt beskriver det det dypeste og mørkeste stedet i Hades.

Gehenna er det tredje og siste ordet Bibelen bruker for å beskrive helvete, og det forekommer 12 ganger i Det nye testamente. Gehenna er den greske oversettelsen av det hebraiske navnet Hinnom, og henspiller til Hinnoms dal utenfor Jerusalem, et trangt skar som fylte jødene med vemmelse og avsky.

Under Israels kongedømme ble dalen brukt til avgudsdyrkelse. Det var f.eks. der kongene Akas og Manasse brant røkelse og ofret sine egne sønner til Molok. I et forsøk på å hindre denne praksisen skjendet kong Josia den delen av dalen som ble brukt på denne måten.

Da Jeremia levde var stedet så kjent for Baal-tilbedelse at alle visste hva han siktet til når han henviste til «dalen». På grunn av barneofringene i Hinnomdalen profeterte Jeremia at Gud ville dømme dem, og at det ville bli så fullt av døde der at skaret ville bli bedre kjent som Drapsdalen (Jeremia 7:31–32; 19:5–6).

På Jesu tid var Hinnomdalen rett utenfor Jerusalem blitt en avfallsplass der man kastet fra seg døde dyr, avlivede kriminelle, søppel og alt som var urent. For å tilintetgjøre denne styggedommen brant det ustanselig i alt som lå der.

På grunn av ravinens forhistorie, dommen gjennom profeten Jeremia og anvendelsen av stedet på Jesu tid, ble Hinnomdalen et treffende symbol på hva som ventet de ugudelige i Guds endelige dom.

Sjel

Forestillingen om menneskets udødelige sjel har gjort det lett å tro på et helvete der det aldri slutter å brenne. Så lenge vi fastholder våre idéer om den menneskelige sjel tvinger logikken oss til å tro på det tradisjonelle helvete. Dersom min sjel ikke kan dø må den nødvendigvis leve videre etter at kroppen min er blitt borte. Dersom jeg da går fortapt må det til slutt bety at sjelen lever videre i ilden som ikke kan slukkes.

«Den udødelige sjel» og den uslukkelige ild har alltid vært svovelpredikantenes sverd og lanse, middelalderens teologiske Knoll og Tott. Vi må helt tilbake til det fjerde århundre for å finne opphavet til kirkens «moderne» lære om sjelens udødelighet. På den tiden var den katolske kirke utsatt for sterke interne spenninger ettersom flere markante biskoper gjennom et par århundrer kranglet seg fram til teologiske formuleringer. Augustin var i sin tid en av de mest aktive. Når hans argumenter ble tilbakevist var han som regel uvillig til å innrømme det. Med ryggen mot veggen parerte han med nye og fantastiske innspill, og mye av hans teologi var derfor grunnlagt på behovet for å forsvare sine svake debattinnlegg. Under slike omstendigheter ble læren om sjelens udødelighet til i Augustins hode. Ettersom kirken i dag bekjenner seg til Augustins udødelighetslære er det naturlig at dette påvirker læren om fortapelsen.

Derfor må vi nå se nærmere på hva menneskets sjel er, og undersøke om den egentlig er udødelig.

Først leser vi det som står i 1 Timoteus 6:16 «…den eneste som er udødelig, som bor i et lys dit ingen kan komme, han som intet menneske har sett og ingen kan se. Ham tilhører ære og evig makt! Amen.» Her skriver Paulus om Gud. Dersom Bibelen sier at Gud er den eneste som er udødelig blir vi nødt til å konkludere at mennesket er dødelig. Dette bekreftes også når vi leser 1 Korinterbrev 15:53 «For det forgjengelige må bli kledd i uforgjengelighet, og det dødelige må bli kledd i udødelighet.»

De fleste har sett døden på nært hold og derfor er alle enige om at mennesket er dødelig. Augustins udødelighetslære påstår imidlertid at mennesket ikke er en sjel, men har en sjel inne i seg. Dersom man aksepterer en slik teori betyr det at mennesket kan dø mens dets sjel lever videre uavhengig av kroppen.

Det viktigste i denne saken er imidlertid ikke hva Augustin mente, men hva Bibelen lærer. Da er det ingenting som er mer naturlig enn å undersøke hva som står i beretningen om menneskets tilblivelse. La meg sitere det: «Da formet Herren Gud mennesket av støv fra jorden. Han blåste livspust i nesen på det, og mennesket ble en levende skapning» (1 Mosebok 2:7). På den sjette dagen i uken skapte Gud mennesket, og han gjorde det etter et bestemt mønster som er viktig å legge merke til. Først tok han støv fra jorden og formet Adams kropp. Deretter blåste han sin ånde inn i kroppen. Resultatet var en levende skapning. Her er det vesentlig å merke seg at Gud ikke blåste sjelen inn i kroppen, men han ga Adam livsånden – pusten. Det er sammensettingen av kropp og pust som til sammen utgjør en sjel.

Dersom noen likevel er usikker på hva Bibelen mener med begrepet «livspust i nesen,» finner vi svaret i Job 27:3: «… Så lenge det er livsånde i meg, pust fra Gud i min nese.» I god gammeltestamentlig stil benytter forfatteren her seg av poesi for å uttrykke det han tenker. Poesien kommer i form av en såkalt parallellisme; i den første verselinjen uttrykkes hovedtanken og i den andre verselinjen gjentas den samme tanken med andre ord. Det betyr at det er lett for oss å vite hva Bibelen legger i de ordene som ble brukt i skapelsesberetningen, for det framgår av parallellismen her at livsånde er det samme som pust.

Vi får således et enkelt regnestykke å forholde oss til: Kropp + pust = sjel. Når døden inntreffer er det som å oppleve skapelsesprosessen i revers. Pusten går tilbake til Gud og kroppen går tilbake til jorden (Forkynneren 12:7). Når kroppen og pusten ikke lenger henger sammen eksisterer heller ikke sjelen mer.

La meg illustrere dette med et eksempel fra dagliglivet. Dersom du skal snekre en kasse trenger du en haug med bordplanker og en haug med spiker. I utgangspunktet er dette alt du har. Når du setter plankene sammen og slår inn spikrene har du en kasse. Det er sammensetningen av plankene og spikrene som resulterer i en kasse. Dersom du trekker ut spikrene igjen og legger dem i en haug for seg selv og plankene i en haug for seg selv, opphører kassen å eksistere. Den har ikke gått noe sted. Den har bare sluttet å eksistere fordi forutsetningene for kassens eksistens ikke lenger er til stede.

Dersom vi nå sier at plankene symboliserer kroppen som ble formet av jordens støv og spikrene står for livets ånde, så illustrerer dette på en enkel måte sjelens beskaffenhet.

Gud er rettferdig

Menneskelig logikk har aldri vært noen målesnor for rett og galt i Guds øyne. Derfor er heller ikke vår egen rettferdighetssans alltid noen god pekepinn på hvordan Gud dømmer mennesker. Ikke desto mindre benytter Gud seg av bilder og begreper som vi kjenner igjen fra vår egen hverdag når han beskriver evige sannheter. Når teologer og kirkeledere derfor tilskriver Gud motiver og handlinger som strider mot bibelsk medmenneskelighet er det grunn til å rope et varsko.

Etter at vi nå har sett på Bibelens egen versjon av helvete er det således greit å avslutte ved å appellere til den allmenne rettferdighetssans. Det er ikke rett at en ungdom som gikk fortapt rett etter syndefallet skal lide i flere tusen år mer enn en morder som Hitler. Straffen må stå i forhold til overtredelsen. Det tidsperspektivet mange av kirkens folk opererer med når de snakker om en udødelig sjel i et helvete som aldri tar slutt gjør Gud til en ubeskrivelig demon. Den grusomhet som beskrives i kirkens helveteslære overgår enhver forbrytelse begått av Hitler eller noen annen tyrann.

Heldigvis beskriver Bibelen en annen Gud enn dette. Der leser vi om en Gud som er både rettferdig og kjærlig. Han er forutsigbar fordi han har fortalt oss hvordan han vil håndtere menneskelig trofasthet og opprør. Og han er uforanderlig.

Læren om sjelens udødelighet har vist seg å være Satans mest vellykkede bedrag. Gud har aldri lovet synderen et evig liv, hverken i salighet eller smerte. Syndens lønn er døden, leser vi i Romerne 6:23. Den teksten gjenspeiler det Gud selv sa til Adam og Eva i Edens hage: «Men av treet til kunnskap om godt og ondt må du ikke spise. For den dagen du spiser av det, skal du dø» (1 Mosebok 2:17). Det var Guds fiende, Satan, forkledd som en slange, som sa at synderen ikke skulle smake døden: «Da sa slangen til kvinnen: ‘Dere skal slett ikke dø!’» (1 Mosebok 3:4).

Gjennom århundrene har mange paradoksalt nok valgt å tro på slangens ord. Det har blitt til forbitrelse og ubeskrivelig sjelenød for utallige. Livet er vanskelig nok som det er om vi ikke skal gjøre det verre ved å mistro Guds godhet og hans utvetydige undervisning om frelsen og fortapelsen.

Du kan komme til helvete. Da brenner du opp og tilintetgjøres. Selv om ilden tar slutt er ikke fortapelsen noen ønskesituasjon. Gud tilbyr nemlig en annen utgang på livet. Han vil at alle skal bli frelst. Dersom du bruker livets anledninger rett og forblir lojal mot Gud vil du i likhet med den fattige mannen i lignelsen bli frelst og få evig liv. Den rike mannen misbrukte sine sjanser og gikk fortapt. Han fikk det som han ville i dette livet, men skjønte for sent at det endte i helvete. Derfor håper jeg at du klarer å gjøre Jesu bønn til en vane i ditt eget liv: «… ikke som jeg vil, bare som du vil» (Matteus 26:39).