Guds lov

  • Foto: Arrangements-Photography/Thinkstock

Salmisten elsket Guds lov. Så han noe vi ikke har oppdaget?

Det er vanskelig å overdrive hvor høyt kong David elsket de ti bud: «De er mer verdt enn gull, skinnende gull i mengder, de er søtere enn honning, ny og rennende honning» (Salme 19:11). «… Jeg fryder meg over din lov» (Salme 119:77).

Vi forstår selvsagt nytten av å ha en lov, og har ingen vanskeligheter med å akseptere at Guds lov har en positiv regulerende effekt på livet. Likevel har jeg ikke hørt mange moderne kjærlighetssanger om Guds lov. Oppdaget kong David noe i den som det er vanskelig å få øye på i dag?

Loven beskriver Gud

Jeg tror ikke det var blekk, bokstaver, ord og paragrafer som drev ham til å erklære sin kjærlighet på denne måten. I loven så han gjenskinnet av Gud. Der så han Guds personlighet portrettert, og han likte det han så. Der så han at Gud inviterte ham inn i en relasjon med seg og at han brydde seg om ham. Gud er kjærlighet (1 Johannes 4:8), og en gjennomlesing av budene viser raskt at de beskriver kjærligheten på en konsis måte. Med en slik premiss i bunn er det lett å sammenligne Gud med budene. Og når vi gjør det, bekrefter Bibelen gang på gang at budene formulerer hvem Gud er og hvordan han selv opptrer overfor andre.

Guds evige og uforanderlige natur (Jakob 1:17), og lovens uforanderlighet (Matteus 5:18) gjør derfor de ti bud til prinsipper som skal hjelpe oss til å bli mer lik Gud. «Og vi, som uten slør for ansiktet ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til dette bildet, fra herlighet til herlighet, og dette skjer ved Herrens Ånd» (2 Korinterbrev 3:18). Jo mer vi studerer loven, dess likere blir vi Gud. Det vil fylle oss med den kjærlighet og det tjenersinn som vi ser i Jesu liv. En slik vinkling og et slikt perspektiv på budene gjør dem attraktive, og kanskje er det mer motiverende å se på dem som en beskrivelse av Jesus heller enn en liste med krav fra en streng dommer-Gud.

Sammenligningen

Egenskap Guds karakter De ti bud
Kjærlighet 1 Johannes 4:16 Romerne 13:8-10
Fullkommen Matteus 5:48 Jakob 1:25
Hellig 1 Peter 1:15 Romerne 7:12
Evig Romerne 16:26 Salme 111:7-8
Sannhet Johannes 14:6 Salme 119:151
Ren 1 Johannes 3:3 Salme 12:7
God Nahum 1:7 Romerne 7:12
Åndelig Johannes 4:24 Romerne 7:14
Rettferdig Jesaja 45:21 Romerne 7:12
Lys 1 Johannes 1:5 Ordspråkene 6:23
Liv Johannes 14:6 Matteus 19:17
Rettferdig Salme 145:17 Salme 119:172
Sann Johannes 3:33 Nehemja 9:13
Underfull Jesaja 9:6 Salme 119:18
Veien Johannes 14:6 Salme 119:30-32
Fast 2 Timoteus 2:19 Salme 19:8
Uforanderlig Hebreerne 13:8 Matteus 5:18
Vis Daniel 2:20 Salme 119:98
Opplyst Salme 18:29 Salme 19:9
Barmhjertig 2 Mosebok 34:6 Matteus 23:23
Forstand Salme 147:5 Salme 119:99
Frihet 2 Korinterbrev 3:17 Jakob 1:25

Formålet med loven

Det er naturlig å tenke på loven som en refleksjon av Guds karakter. Men samtidig som den speiler hvem Gud er, speiler den også hvem vi er. «For den som hører Ordet, men ikke gjør det Ordet sier, ligner en mann som ser på ansiktet sitt i et speil. Han ser på det, går sin vei og glemmer straks hvordan han så ut. Men den som ser inn i frihetens fullkomne lov og fortsetter med det, blir ikke en glemsom hører, men en gjerningens gjører. Et slikt menneske skal være lykkelig i sin gjerning» (Jakob 1:23-25).

Den viser oss hva synd er

Uten at de ti bud viser oss vår tilstand er vi hverken i stand til å se Guds hellighet eller vår egen synd og vårt behov for omvendelse. «Hver den som gjør synd, gjør opprør mot loven, ja, synd er opprør mot loven» (1 Johannes 3:4). Den greske grunnteksten sier egentlig at «synd er lovløshet». Synd er å ikke forholde seg til Guds bud som en rettesnor for rett og galt. Dersom vi lever uten Guds lov, har vi gjort oss selv til lovgivere og lever dermed i opprør til Gud. Når vi opptrer som vår egen lovgiver, vil vår syndige natur påvirke oss til å velge normer og retningslinjer som er i strid med Guds renhet. Vi trenger å speile oss i Gud, ikke i oss selv, for å oppdage hvordan vi er i utakt med ham, og at vi har behov for Jesus.

På samme måte som et speil avslører hvor vi er skitne, viser loven oss våre karakterbrister og synder – de områdene hvor vi ikke tenker og handler på samme måte som Gud. Hvis vi ikke vet at vi har flekker i ansiktet forstår vi ikke at vi må ta dem vekk. Kanskje får vi underlige blikk på trikken eller i butikkøen, men kan bare gjette på hva som er galt. Speilet står foran oss så vi skal slippe å gjette, men sørge for at vi blir rene. «Ved loven lærer vi synden å kjenne», sier Paulus (Romerne 3:20).

Målestokk i dommen

Vi kan selvsagt ikke vaske oss med et speil. Det er like riktig å si at loven ikke kan gjøre oss rene. Det har heller aldri vært hensikten. Den definerer hva renhet er. Paulus sier det på denne måten: «Gjennom budet skulle synden vise seg å være over alle grenser syndig» (Romerne 7:13). Loven viser oss Guds grenseløse renhet, og vår egen grenseløse syndighet.

Budene tydeliggjør denne kontrasten for å gjøre oss kjent med vår egen desperate situasjon: Den som vil frikjennes i dommen må være i harmoni med lovens definisjon av renhet. «Dette er summen av alt du har hørt: Frykt Gud og hold hans bud! Dette gjelder for alle mennesker. For Gud skal dømme hver gjerning, holde dom over alt som er skjult, enten det er godt eller ondt» (Forkynneren 12:13-14).

Samvittigheten

Det er viktig å ta det som står her innover seg slik det står, og ikke lese andre ideer inn i versene. Vi skal dømmes etter budene, ikke etter vår samvittighet. Betyr det at vi ikke trenger å lytte til vår samvittighet? Det betyr i alle fall at samvittigheten ikke er en vanntett veileder i rett og galt. Noen har en millimeter-følsom samvittighet, mens andre har en samvittighet som er mer preget av synd og ondskap.

På samme måte som et piano må stemmes for å avgi rene toner, må samvittigheten avstemmes etter Bibelens standard. Det betyr i praksis at når vi leser Bibelen med en oppriktig intensjon om å følge Guds veiledning, tar samvittigheten lærdom av det vi leser. Samvittigheten forteller oss at vi må gjøre det som er rett, men forteller oss ikke automatisk hva som er rett. Men når vi søker å innrette våre liv etter loven blir samvittigheten formet etter det.

Loven leder til omvendelse

Når vi har syndet må vi «vaske oss i Jesu blod». Det er et ordbilde som sier at Jesus døde for oss på korset og gav sitt blod for oss der. Fordi han gjorde det kan vi be om tilgivelse og renselse fra de synder vi har gjort. Det vil føre for langt å beskrive hele forsoningslæren her, men innsteget til det store lærepunktet om frelsen er at Jesus kan og vil tilgi oss og rense oss.

I Salme 19:8 finner vi en interessant tekst som har fått en litt underlig oversettelse på norsk: «Herrens lov er fullkommen, den fornyer livet» (Salme 19:8). Leser du dette på hebraisk står det at «Herrens lov er fullkommen, den snur mennesket tilbake». Og det er Bibelens definisjon på omvendelse. Når mennesket går langs en vei, men snur og vender tilbake er det omvendelse. Salmen beskriver nettopp dette. At loven fornyer livet er kanskje greit tenkt, men åpner for flere tolkninger enn grunnteksten tillater.

Når vi stanser på livsveien og ser inn i loven forstår vi at vi er på vei til helt feil sted. Etter at vi speiler oss i loven oppdager vi at vi er dødsdømte syndere som trenger Jesus. På denne måten driver loven oss i armene på Jesus fordi han er den eneste som kan redde oss fra fortapelsen.

Kristus og loven

Så når vi ønsker å bli rene og reddet fra dødsdommen må vi gå direkte til ham. Og når vi går til ham skjer det noe ekstraordinært og helt utenom det vanlige fantastisk. Selvsagt får vi tilgivelse, fordi han elsker å tilgi oss, men det skjer noe mer som er så stort at hadde det ikke stått i Bibelen hadde vi ikke klart å dikte opp noe lignende: «Dette er pakten jeg vil slutte med dem i dager som kommer, sier Herren: Jeg vil legge mine lovbud i deres hjerte og skrive dem i deres sinn» (Hebreerne 10:16).

Dette lærer oss noe viktig: Det er greit å ha loven foran oss, for da ser vi hvilke ting vi må gjøre for å være i harmoni med Gud. Men det underlige er at selv om vi «etteraper» og «imiterer» lovens krav om å ikke lyve, ikke begjære, ikke stjele, etc…, fører det oss ikke en millimeter nærmere frelsen. Og denne teksten i Hebreerbrevet forteller oss hvorfor: Loven kan ikke bare være noe vi «ikke bryter», den må bli en indre motivasjon og drivkraft.

Og det er lett å forstå hvorfor. Til syvende og sist er ikke loven en samling bokstaver som danner regler, men som vi nevnte innledningsvis er den en beskrivelse av hvem Gud er, og hvordan han tenker og handler. Med andre ord har Jesus tatt dette speilet som vi har stått og sett i, og «operert» det inn i hjertene våre. Vi står altså ikke lenger og ser inn i loven, men våre egne hjerter har blitt en refleksjon av den – en refleksjon av Guds måte å tenke og handle på.

Loven i hjertet

Når Jesus sier at han vil legge loven i våre hjerter betyr det at han vil gi oss sin egen karakter, slik at vi vil elske å leve i harmoni med Guds vilje. Vi vil foretrekke det framfor alle de fristelser som Satan forstyrrer oss med.

Selvsagt har ikke Jesus noen tryllestav som han svinger over oss og sier: Hokus, Pokus, bli som meg!» Han opptrer lojalt til de naturlovene han har skapt, og tillater oss derfor å bruke vår egen frie vilje til å bestemme om vi vil dette eller ikke. Men dersom vi vil det, har han gitt oss følgende løfte: «Bli i meg, så blir jeg i dere» (Johannes 15:4). Det betyr i praksis at dersom vi vil gi våre liv til ham og følge ham, så vil han fylle oss med seg selv – eller legge sin karakter/lov i våre hjerter.

Hele prosessen med å legge loven i våre hjerter har et teologisk navn. Vi kaller det helliggjørelse, og handler om hvordan vi kan bli mer og mer lik Jesus.

Dette forteller oss noe om betydningen av å se på loven som i et speil, fordi vi da ser at vi trenger Jesus, både til å tilgi oss våre synder, men også fordi vi trenger å ha ham i våre hjerter. Begge deler er viktige for frelsen. Jesus sa en gang noe viktig som harmonerer med dette: «Den som kjenner mine bud og holder dem, han er det som elsker meg» (Johannes 14:21).

Her forteller han noe om hvor viktig kjærligheten er for helliggjørelsen. Når kjærligheten til Kristus blir motivasjonen og drivkraften i livene våre blir lydighet forvandlet fra plikt og strev til lyst og glede. Til å begynne med lurte vi på hvordan salmisten kunne omtale loven i så lyse vendinger. Dette er grunnen. Loven var ikke lenger noe han tittet på. Han var i en helliggjørelsesprosess der kjærligheten til Gud ble en stadig sterkere motivasjon til å leve rett og rent.

Loven er ikke noe vi trenger å frykte, så lenge vi har den i hjertet. «Salige er de som er hele i sin ferd, de som følger Herrens lov. Salige er de som tar vare på hans lovbud, som søker ham av hele sitt hjerte» (Salme 119:1-2). Det er vidunderlig å få sine synder tilgitt og stå uten skyld for Guds ansikt. I tillegg er det dobbelt vidunderlig å ha ham på innsiden med sin kjærlighet.