Kirkeøkumenikk og konfesjonsenhet

  • Det eneste som kan skape ekte kirkeøkumenikk er en felles bibelforståelse.

    Foto: Juanmonino/Thinkstock

Å tro på en universell kirkelig troslære er svermerisk ogubibelsk.

Økumenikk er et stort ord som favner langt mer enn arbeidet for felles mellomkirkelig trosbekjennelse. Når representanter for ulike kirkesamfunn møtes for å forklare og fortelle hverandre hva de tror på og rydde bort mulige misforståelser, er det økumenikk. Etter mitt skjønn er det ikke bare uproblematisk, men til tider positivt og nødvendig. Når ulike kirkesamfunn blir enige om å delta i fellesprosjekter av humanitær eller samfunnsbyggende art, er også det økumenikk – allianseøkumenikk for å være nøyaktig. Det er bare bra at man kan arbeide på kryss av menighetsgrenser for hjertesaker som utelukkende bidrar positivt.

Her forleden leste jeg imidlertid en liten artikkel på Internett som jeg ble sittende å fundere på en stund. Utgangspunktet var ideen om at Kirken er ett, og burde dermed framstå som ett. Det er for så vidt ingen ny idé. Den er like gammel som den økumeniske tanke. Faktisk er det den opprinnelige økumeniske idé.

Det meste av artikkelen harmonerte greit med moderne økumenisk tankegang, men det bakenforliggende motivet om felles teologi var tydelig. Jeg ble altså overrasket fordi artikkelen vektla kirkeøkumenikk, og i min naivitet trodde jeg at ingen lenger brydde seg om felles troslære.

Hmmm. Dette er altså fortsatt et seriøst tema i økumeniske kretser…?

Å tro på en universell kirkelig troslære er svermerisk og fullstendig verdensfjernt etter mitt skjønn, og en ubibelsk forestilling. Ja, jeg sa ubibelsk. Men jeg kommer tilbake til det om noen linjer…

Tanken om at teologiske definisjoner og doktrinær tydelighet er underordnet synlig enhet er grunnleggende for kirkeøkumenikken. Men hvis alle kirker og menigheter skal tone ned og avbekjenne det som skiller dem, vil vi ende opp med å tro på ingenting – som ville være vårt minste felles multiplum. Vi ville ikke ha noe å si til hverandre, og like lite å si til ikke-troende. Den eneste som ville sette pris på det er Satan.

Det viser seg også at den moderne økumeniske bevegelse vil gå lenger enn å forene kristne. Den ønsker å knytte sammen både protestanter, katolikker og ikke-kristne religioner. Den langsiktige (og kanskje egentlig også den kortsiktige) konsekvens av dette er å benekte det unike ved Jesus og den kristne tro.

Og med dette kommer jeg tilbake til hvorfor denne form for økumenikk er ubibelsk. Jesus bad en gang til Gud for de som skulle komme til tro på ham: «Hellige dem i sannheten, ditt ord er sannhet» (Johannes 17:17). Dette lille verset på sju små ord gjør kirkeøkumenikk umulig. Som kristne skal vi være ett, men ikke til enhver pris. Enheten må bygge på felles bibelforståelse. Det blir helt feil å undertegne eller forplikte seg til fellesuttalelser som kompromitterer Bibelens kjerneundervisning. Lærepunkter om frelsen, rettferdiggjørelse ved tro, inspirasjon og Bibelens autoritet kan ikke ofres til fordel for syntetisk enhet.

Et ønske om enhet kan ikke prioriteres foran Bibelens påbud om å bevare evangeliets renhet (se Galaterne 1:6-9). Fortellingen om hvordan sauene og geitene blir stilt på kongens høyre og venstre side illustrerer at til og med en del kristne har forholdt seg så illojalt til Jesus og hans budskap at de vil gå fortapt ved hans gjenkomst (se Matteus 25:31-46). Selv Gud innser altså at kirkeenhet er umulig på denne siden av evigheten.

Og da tenker jeg at det er bedre om vi fokuserer vår energi på ting Gud faktisk ønsker at vi skal være opptatt av: å representere ham og hans evangelium på rett vis i verden.