Bibelen er for politikere

  • Bibelen har mye å si om lederskap. I bibelfortellingene finnes det også sterke rollemodeller for politikere og ledere som tar på seg ansvar for andre.

    Foto: Tor Tjeransen/ADAMS

SV-politiker Inga Marthe Thorkildsen hadde en bønn til Gud. Men hva om Gud har noe å si til Inga Marthe også?

Det vakte betydelig oppsikt i media da SV-politiker og erklært ateist Inga Marthe Thorkildsen i januar deltok i arrangementet «Bønn for Oslo» med en offentlig bønn. Hvordan skal man tolke en slik opptreden? Hva er bønn hvis man ikke tror på den man ber til?

Kommentarene lot ikke vente på seg og fulgte stort sett de vanlige linjene: «Fri Tanke,» Human-etisk forbuds nettmagasin reagerte som forventet med undring og skepsis. De siterer lederen i Hedningssamfunnet, Morten Guldberg.

– Thorkildsen gjør som hun vil, men jeg synes det er nedlatende av en ateist å be med kristne …. (Det er) som når foreldre setter seg ned med barna og skriver brev til julenissen.

I den kristne avisen «Vårt Land», kommenterte religionssosiolog Pål Repstad at Thorkildsens bønn er et tegn på at religion er i ferd med å bli individualisert.

– Flere enn før har et lekende forhold til religiøse ritualer. Man kan gå inn og ut av dem uten å oppfylle det tradisjonelle kravet som stod sterkt i pietistisk kristendom og klassisk ateisme, nemlig at du skal stå 120 prosent inne for alt du sier og gjør.

Det er knapt nødvendig å bemerke at i sosiale medier som Facebook og i avisenes kommentarspalter, glødet diskusjonen og kommentarene rødt i flere dager. Det ble spekulert på Thorkildsens motiver. Gjorde hun dette for å vinne stemmer, eller for å demonstrere at SV ikke er så religionsfiendtlig som mange har fått inntrykk av? Selv undret hun seg litt over all oppmerksomheten og sa at hun hadde tatt utfordringen på alvor og satt seg ned og tenkt på hvordan hun ville ha formulert seg hvis hun hadde trodd på Gud. Og bønnen var god, den, og kunne godt ha blitt bedt av oss som tror.

Gud om ledelse

Men la oss snu situasjonen rundt: Kanskje Gud har større tro på politikere enn Inga Marthe har på Gud? Hva har Gud å si til Inga Marthe og hennes kolleger? Har han for eksempel sagt noe gjennom Bibelen det er verdt å ta med seg som politiker og leder?

Politikk og religion er et betent tema. I Norge har vi nettopp løsnet så godt som alle bånd mellom Kirken og staten etter å ha levd med en Statskirke i Grunnloven siden 1814 og i praksis enda mye lengre. Striden om kristne verdier og spor i skolen, barnehager og samfunnet generelt, har økt jevnt og trutt siden Human-etisk forbund ble etablert på 1950-tallet, og i dag er det svært få forbindelser igjen mellom kristentro og offentlige institusjoner og organer i Norge.

I en slik situasjon blir det kanskje provoserende for noen å stille spørsmålet om hva Bibelen har å si til politikere. Men Bibelen har mye å si om lederskap. I bibelfortellingene finnes det også sterke rollemodeller for politikere og ledere som tar på seg ansvar for andre. Så hvorfor ikke se nærmere på noe av det?

Daniel var for eksempel statsminister under flere herskere i Babylon og Medo-Persia. Gang på gang ble han utfordret på sine verdier og prinsipper, men lot seg ikke rokke. Det vant han tillit og respekt for. Integritet og prinsippfasthet er verdier som aldri går av moten.

Bibelen gir også Moses, en av de største lederne i Bibelen, godt skussmål: «…Moses var en svært ydmyk mann, mer ydmyk enn noe annet menneske på jorden» (4 Mosebok 12:3). Ydmykhet for oppgaven og for de som har valgt en, er en undervurdert verdi for mange politikere og ledere i dag, kan det se ut for. Men en annen stor leder i Bibelen, kong Salomo, slo fast at «…Ydmykhet kommer før ære» (Ordspråkene 15:33). Den kristne kirkes største teolog og første misjonær, Paulus, utfordrer også: «Gjør ikke noe av selvhevdelse og tom ærgjerrighet, men vær ydmyke og sett de andre høyere enn dere selv» (Filipperne 2:3). Han går videre og viser til Jesu eksempel: «La samme sinnelag være i dere som også var i Kristus Jesus!» (Filipperne 2:5). Så fortsetter han med å beskrive Jesu lederstil som et «tjenende lederskap».

Blant Jesu disipler var det stadige små maktkamper om lederroller, kan vi lese i evangeliene. Kampen for å komme seg frem, for å vinne, være først - ligger dypt i oss syndige mennesker. Få har fremstilt det så tydelig og synlig som Gustav Vigeland i sin skulptur, Monolitten. Kampen for å nå toppen begynner fra vi blir født, så å si. Det gjelder i politikken også.

Jesus har en tydelig melding til disiplene sine om hvilke verdier han vil se i sitt «parti». Han snur alle tradisjonelle hierarkier på hodet: «Men Jesus kalte dem til seg og sa: ‘Dere vet at folkenes fyrster undertrykker dem, og stormennene deres styrer med hard hånd. Men slik skal det ikke være blant dere. Den som vil bli stor blant dere, skal være tjeneren deres, og den som vil være først blant dere, skal være slaven deres’» (Matteus 20:25-27).

Et blikk på det politiske landskap i verden i dag, vitner ikke ofte om at slike verdier tillegges vesentlig betydning. Det er flere spor av et voldsomt personlig maktbegjær hos mange politiske ledere. De klamrer seg til makten mens folket deres lider i både Syria og Nord-Korea og en rekke andre steder. Andre går ikke av veien for å vinne kampen om makten med «alternative sannheter» og åpenbare løgner. Gamle menn som er redd for å miste oppmerksomheten, er ikke villige til å innse at deres tid er forbi. Skitne knep og ondsinnet baksnakking preger alt for mange valgkamper når de raser som hardest … Hva hadde ikke litt ydmykhet kunnet gjøre i politikken?

Men det finnes unntak. Jeg er så naiv at jeg tror vi i Norge fremdeles har mange politikere som ønsker å tjene sitt folk og sitt land selv om det skulle koste dem noe personlig. Til dem er det fristende å låne noen ord fra Jesus i en annen anledning: «… Bra, du gode og tro tjener! Du har vært tro i lite, jeg vil sette deg over mye …» (Matteus 25:21). For integritet, ydmykhet og ærlighet har aldri straffet seg i lengden.