Ekte mannfolk ber til Gud

  • De mest betydningsfulle og innflytelsesrike menn i Bibelen viser at bønn er en integrert del av Guds ideal for maskulin identitet.

    Foto: SDannaS/Thinkstock

Sterke bønner er bedre egnet til å gjøre mannen maskulin, enn store muskler og bøttevis av testosteron.

Kanskje har noen den oppfatningen at et trosliv med gudsavhengighet og bønneliv er noe som først og fremst særpreger religiøse kvinner. «Gutter gråter ikke og menn skal ikke vise følelser,» sies det noen ganger. Det er vel slik at vi skiller mellom det feminine og det maskuline, og at vi vurderer noen som tøffere og mer selvhjulpne enn andre? Er det da også slik at de maskuline, de med høyt testosteronnivå, etter vår mening klarer seg best uten Gud, mens de svakere, de typisk emosjonelle, synes i større grad å trenge et religiøst liv, noe å støtte seg til?

Dersom vi bruker Bibelen som utgangspunkt, finner vi at forfatterne av Bibelens 66 bøker var menn. Selv de to bøkene i Det gamle testamente som omhandler Rut og Ester, har sannsynligvis mannlige forfattere. Skriftene ble til i en tid da samfunnet generelt var preget av mannlig dominans. I vår moderne, vestlige kultur vil vi ha oss frabedt en patriarkalsk dominans. Vi ønsker likestilling, ikke diskriminering. Men var Bibelens menn uansett utrustet med en spesiell ytre og indre styrke, og var de så til de grader selvstendige at de ikke følte behov for å kontakte Gud i bønn?

Du har nok hørt om for eksempel David, den unge gjetergutten som sloss med bjørner og løver (1 Samuel 17:34-36), han som beseiret kjempen Goliat og som til slutt ble konge over Israel. I Bibelen beskrives han som «en mann etter Guds hjerte, en som skulle utføre alt det Gud ville» (1 Samuel 13:14; Apostlenes gjerninger 13:22). David var kjent for å være modig og sterk, men det betyr ikke at han aldri var redd. Bibelen forteller oss om flere ganger da David var skikkelig redd. Han hadde mange fiender, og i noen av de salmene som David skrev, var hans egen redsel ofte et tema.

Det finnes forskjellige typer salmer i Salmenes bok. Noen er helt tydelig ment for bruk i gudstjenestene, som for eksempel takke- og lovsangssalmer. Andre salmer var ment som klage- og bønnesalmer for krisetider, og noen dreide seg om syndsbekjennelse, eller de var læresalmer. Flere av disse salmene er skrevet av David. Salme 56 er en ganske kjent salme som David skrev da han måtte flykte fra kong Saul og ble fanget av filistrene i Gat. David var lyst fredløs, noe som betød at hvem som helst kunne drepe ham uten å straffes, og han var livredd. David ba til Gud om hans nåde og beskyttelse. Selv når han var livredd, stolte han på at Gud ville passe på ham: «Vær meg nådig, Gud! Folk jager meg, stridsmenn trenger seg på meg hele dagen. Fiender jager meg dagen lang, fra sin høyde går de til angrep, de er mange. Når jeg er redd, stoler jeg på deg. Jeg stoler på Gud, jeg priser hans ord. Jeg stoler på Gud, jeg er ikke redd. Hva kan vel mennesker gjøre meg» (Salmene 56:2-5).

David var ikke fullkommen, og han gjorde feil, slik vi også begår feil. Likevel var han en bønnens mann, og han hadde faste tider for bønn: «Hør mitt rop om hjelp, min konge og min Gud, for jeg ber til deg. Herre, om morgenen hører du min stemme, tidlig bærer jeg fram mitt offer og venter» (Salmene 5:3-4). «Men jeg vil rope til Gud, og Herren skal frelse meg. Kveld og morgen og midt på dagen klager og sukker jeg, og han skal høre mitt rop» (Salmene 55:17-18).

Profeten Daniel, en av flere israelitter som ble ført i fangenskap til Babylon ca. seks hundre år f.Kr., utviste et uvanlig mot i møte med fremmede herskere. Det fremkommer tydelig i en av Bibelens profetiske bøker, Daniels bok, at den indre styrken som Daniel og hans tre venner eide, ikke skyldtes en naturlig styrke, en slags mandighet, men en nær kontakt med Gud i bønn. Å fordype seg i Daniels bok er svært spennende. Boken inneholder både begivenhetsrike fortellinger og interessante profetiske skisser. I den første halvdelen av boken følger vi Daniel og hans venner i møte med babylonske og medo-persiske herskere. Daniel hadde en betydelig innsikt, og både han og hans tre venner tjenestegjorde ved kongens hoff. Dette var både heldig og uheldig for dem. Fordi Daniel kunne tyde drømmer ved hjelp av kontakt med sin Gud, og fordi «det var en usedvanlig ånd i ham» (Daniel 6:4), ble han stadig forfremmet ved kongens hoff. Samtidig førte dette til misunnelse blant medarbeidere, som prøvde å bli kvitt ham ved å finne noe å anklage ham for.

Det er dette som er bakgrunnen for historien om Daniel som ble kastet i løvehulen (Daniel 6), og det er ikke Daniels naturtalent eller hans mandighet som gjør at denne historien ender bra. Det var ikke noe Daniel kunne anklages for, men i en sammensvergelse sørget flere ministre for å sette en felle for ham. De visste at han var lojal mot sin Gud, og de fikk nå ved kongens hjelp laget en lov som gjorde at Daniel kom i et dilemma i sin religionsutøvelse. Det ble laget en lov som sa at alle som i løpet av tretti dager tilba noen annen gud eller noe annet menneske enn kongen, ville bli kastet i løvehulen. «Så snart Daniel fikk vite at skrivet var satt opp, gikk han hjem. I takkammeret hadde han åpne vinduer som vendte mot Jerusalem. Tre ganger om dagen falt han på kne for sin Gud med bønn og lovprisning, for slik hadde han alltid gjort» (Daniel 6:11). Dette indikerer ikke en slags svakhet hos Daniel, en svakhet som ikke burde forekomme hos menn med høyt testosteronnivå. Tvert imot – det er her mannens styrke ligger.

I Det nye testamente finner vi Jesus og hans bønneliv fremholdt tydelig gjennom evangelieberetningene. Selv Jesus, det unike og inkarnerte gudmennesket som kom til vår jord, han som utførte mirakler, han som trosset menneskelig fiendskap og fysiske og livstruende hindre, så det som nødvendig å gjøre seg avhengig av en forbindelse med sin Far gjennom bønn: «Tidlig neste morgen, mens det ennå var mørkt, stod Jesus opp, gikk ut og dro til et øde sted og ba der» (Markus 1:35; jf. Matteus 14:23 og Lukas 6:12). Jesu bønneliv blir meningsfullt når du leser de neste versene: «Men Simon og de andre skyndte seg etter ham, og da de fant ham, sa de: ‘Alle leter etter deg!’ Men han sa til dem: ‘La oss gå videre til småbyene her omkring, så jeg kan forkynne der også. Det er derfor jeg er kommet.’ Så dro han gjennom hele Galilea, forkynte i synagogene deres og drev ut de onde åndene» (Markus 1:36-39).

Ellers i Det nye testamente er det tydelig at apostlene benyttet bønn som en kraftkilde i forbindelse med det misjonsarbeidet som skulle utføres, for selv å bli Den hellige ånds effektive redskaper og for å skape enhet i kirken. Etter Jesu himmelfart og i forventingen av pinsedagen og kirkens fødsel, holdt de første disiplene og noen kvinner trofast sammen i bønn «oppe på den salen hvor de pleide å holde til» (Apostlenes gjerninger 1:4-14).

De mest betydningsfulle og innflytelsesrike menn i Bibelen viser at bønn er en integrert del av Guds ideal for maskulin identitet. Politiske og kulturelle stereotyper har ingenting med virkeligheten å gjøre. Mengden med testosteron er uinteressant, men det er samtale med Gud som virkelig fremdyrker det ypperste i maskulinitet.