Uslukkelig ild og evig pine? Really?

  • Vi skjønner at ordet «evig» ikke nødvendigvis betyr «uten ende». Når ordet brukes om mennesker, strekker det seg ikke lenger enn menneskets levealder

    Foto: Nednapa/Thinkstock

På grunn av Bibelens «klare» utsagn har mange sett på Gud som himmelens Hitler. Men har vi forstått «uslukkelig» og «evig» rett?

Bibelen gjør det klart at menneskene en dag vil bli delt i to grupper. «Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin trone i herlighet, og alle folkeslag skal samles foran ham. Han skal skille dem fra hverandre, som en gjeter skiller sauene fra geitene» (Matteus 25:31-32). Den ene gruppen blir frelst, den andre går fortapt. Og så kan vi spørre: Hva vil det si å gå fortapt?

Men først skal vi være helt tydelige på at Gud ikke vil «at noen skal gå fortapt, men at alle skal nå fram til omvendelse» (2 Peter 3:9). Når noen likevel går fortapt, er det ikke fordi Gud på forhånd har bestemt at de skal ha den skjebnen. De går fortapt fordi de ikke ville ta imot Jesus Kristus som sin personlige frelser.

Men hvilken skjebne vil til slutt ramme de som går fortapt? Når vi leser hva Bibelen sier om dette emnet blir det tydelig at de fortapte til slutt vil bli tilintetgjort, som om de aldri hadde vært til.

Uslukkelig ild

Men sier ikke Bibelen noe om en uslukkelig ild? Jo, det er riktig. Ilden er virkelig og den er uslukkelig. Men at den er uslukkelig betyr ikke at den aldri vil slukne, bare at ingen kan slukke den før alt som skal brenne er helt oppbrent. Da vil den slukne av seg selv.

Du har kanskje lest om en evig ilds straff? Og vi leser at Sodoma og Gomorra er et eksempel på straffen i den evige ild: «På samme måte var det med Sodoma og Gomorra og nabobyene deres, hvor de levde i hor slik som disse englene, og i unaturlige lyster. De ble straffet med evig ild og er blitt et advarende eksempel» (Judas 7). Hvordan skal vi forstå denne teksten? Det kan neppe bety at disse byene brenner fremdeles, for de ligger jo på bunnen av Dødehavet. Det er imidlertid helt tydelig at straffens konsekvens er evig. Ilden har fortært disse byene. Dette er deres skjebne – de er oppbrent og tilintetgjort for evig.

Her er en annen tekst som snakker om ild som ikke slukner, men som ikke lenger brenner i dag: «Men om dere ikke vil høre på meg og holde sabbatsdagen hellig, men bærer bører og kommer inn gjennom Jerusalems porter med dem på sabbatsdagen, da setter jeg ild på portene. Den skal fortære borgene i Jerusalem, den skal ikke slukne» (Jeremia 17:27).

Men bibelteksten fra Judas sa noe mer. Jo, de ligger der som et eksempel på straffen som venter de fortapte, den evige ilds straff. Det er selvsagt ikke noe vakkert bilde, men så er det heller ikke nødvendig å havne i den ilden.

Evig pine

Bibelen bruker også uttrykket «evig pine». Og det var disse to ordene som fremfor alt annet fikk meg til å studere dette temaet. Jeg hadde lenge store problemer med denne tanken. Jeg hadde lest Bibelen før og visste derfor at den sier at de fortapte vil gå til grunne, brenne opp som halm og tilintetgjøres. Derfor virket det som om Bibelen motsa seg selv. Men la oss se litt nærmere på dette.

Bortsett fra seks skriftsteder hevder Bibelen tydelig at de fortapte skal tilintetgjøres. Det er viktig å huske dette når vi ser på de seks skriftstedene.

Hva er løsningen på uttrykket «evig pine»? Svaret høres nesten utrolig ut. «Evig» betyr ikke alltid «uten ende». Et eksempel på det finner vi i opplevelsene til profeten Jona. Han bruker uttrykket «for evig» om oppholdet i fiskens buk. Og han var der bare i tre dager og tre netter. Men for Jona må denne korte tiden ha fortonet seg som en evighet. I vår dagligtale bruker vi uttrykket på samme måte. Paulus skriver at Filemon skulle få beholde Onesimos «for evig» (Filemon 15). Hvor lenge varte denne evigheten? Så lenge Onesimos levde.

Vi skjønner at ordet «evig» ikke nødvendigvis betyr «uten ende». Når ordet brukes om mennesker, strekker det seg ikke lenger enn menneskets levealder. De fortapte skal lide en «evig pine» så lenge det er liv i dem. Men når livet opphører, slutter også pinen.

Men, dersom evig liv ikke alltid betyr «evig», hvordan kan vi da vite at det evige liv er uten ende? Og det er et tankekors i første omgang. Hadde vår tro på det evige liv vært basert på dette ordet alene, hadde vi virkelig grunn til å føle oss usikre. Men Jesus selv forsikrer oss om at de frelste ikke skal dø mer (Lukas 20:36). Og vi leser at «døden skal ikke være mer» (Åpenbaringen 21:4). I det samme verset står det forresten at «heller ikke sorg eller skrik eller smerte» skal være mer. Det er altså et tidspunkt da all smerte er slutt, da all pine er over for alltid.

Velg frelse fremfor fortapelse

Bibelen gir klart uttrykk for at straffen er i forhold til skylden. Men alle vil bli tilintetgjort, til slutt også Satan: «Jeg gjorde deg til aske på jorden rett for øynene på alle som så deg» (Esekiel 28:18).

Mange vil hevde at dette er å gjøre fortapelsen for lett. Jeg er ikke så sikker på det. En straff som aldri tar slutt, er en ubibelsk lære, og personlig tror jeg at fortapelsen vil bli fryktelig nok. Alt for fryktelig til at jeg ønsker å oppleve den. Det er heller ingen grunn til at jeg skulle gå fortapt. Jesus Kristus har sonet min straff, og han vil gi meg evig liv dersom jeg bare vil ta imot ham som min personlige frelser. Han vil gi meg kraft til å leve det liv han har åpenbart i sitt ord.

Til slutt vil jeg si til deg som leser dette: Ikke vent med å komme til Gud til du er god nok. Da vil du aldri komme. Kom som du er. Be om tilgivelse. Dersom du føler at du ikke har noe å be om tilgivelse for, så be Gud om å vise deg hva du skal be om. Og vit at han ønsker at alle skal bli frelst: «e, jeg har tegnet deg i mine hender, dine murer er alltid foran meg» (Jesaja 49:16).