Kunsten å trenge hjelp

  • De færreste er for stolte til å hjelpe.

    Foto: Michael Blann/Thinkstock

«Har du nå husket å ikke ta med det du trenger?»

Når jeg skal ut å reise pleier min kjære alltid å spørre: «Har du nå med deg alt du behøver?».

«Spør meg!» sier jeg da.

«Penger, pass, billett, europeisk helsetrygdkort, reiseforsikring»?

«Ja,» svarer jeg. «Det er i orden.»

«Varme nok klær da, det kan bli kaldt.»

Til slutt etter at vi har gått gjennom alle de vanlige tingene, og jeg oppdager at jeg som vanlig har glemt lue, tannbørste og håndkle, spør hun som oftest: «Hva med mat. Du kommer til å bli sulten. Skal jeg sende med deg noe?»

Det er en slående kontrast mellom omsorgen kona viser meg, og den Jesus viser disiplene når de skal ut på reise.

«Har dere nå husket å ikke ta med dere det dere trenger, til den farlige reisen», spør han. «Har dere husket å legge igjen pengene hjemme?» «Dere har vel glemt de gode skoene hjemme, dere skal jo gå langt?»

«Gå av sted! Jeg sender dere som lam blant ulver. Ta ikke med dere pengepung, ikke veske og ikke sko. Stans ikke på veien for å hilse på folk. Men når dere kommer inn i et hus, skal dere først si: ‘Fred være med dette hjemmet!’ Og bor det et fredens menneske der, skal freden deres hvile over ham. Hvis ikke, skal den vende tilbake til dere selv. Bli boende der i huset og spis og drikk det de byr dere!» (Lukas 10:3-7).

Jesus sier rett og slett: Sørg for at dere ikke kan klare dere selv! Gå ut og treng hjelp! Gå av sted og vær avhengige av andre!

Hvorfor denne strategien?

Disiplene skulle ut å bringe Guds rike nær til mennesker (Lukas 10:9). De kom til steder der de ikke kjente menneskene og ikke hadde noen nære venner. Jeg tror Jesus rett og slett visste at strategien hans er en snarvei. Det er to grunner til dette.

1. Det er en snarvei til tillit. La meg illustrere:

Scenario a: Det ringer på døra og utenfor står en mann og sier: Jeg har et tilbud til deg. Jeg tilbyr hjelp med snømåking resten av vinteren. Jeg bor oppi der. Det skal ikke koste deg noen ting.

Scenario b: Det ringer på døra og utenfor står en mann og sier: Hei… jeg bor like oppi der. Jeg har nettopp blitt operert i ryggen og jeg aner ikke hvordan jeg skal håndtere snøen resten av vinteren. Kommunen har ikke noen ordning og i morgen må jeg til legen kl. 8.30. Har du mulighet til å hjelpe meg?

Hvem av dem ville vært mest tillitsvekkende? I rest my case.

2. Det er en snarvei til en forsmak på Guds rike.

Det satt langt inne for naboen å be deg om hjelp med snømåkingen. Man gjør vanligvis ikke det, med mindre det er absolutt nødvendig. Men det er noe tillitsvekkende med en person som svelger stoltheten og ber om hjelp… ikke ut av latskap, eller for kynisk å manipulere, men fordi han faktisk trenger det og ikke ser noen annen utvei. Det gir deg faktisk lyst til å hjelpe. Og idet du hjelper opplever du hele registeret av gudsrikets kjerneverdier: solidaritet, omsorg, barmhjertighet, selvoppofrelse, nærhet og etter hvert som relasjonen utvikler seg med gi og ta…. kjærlighet. Til slutt er du kanskje selv villig til å ta imot hjelp. For hjelp trenger vi alle sammen. Vi er vanligvis bare for stolte til å ta imot.

Men de færreste er for stolte til å hjelpe.