Hvem er Gud når ingen ser ham?

  • Hvem er Gud når ingen ser ham? Hvem er du når Gud ser deg?

    Foto: SIphotography/Thinkstock

Da er han meg, og deg også hvis du er kristen.

Selvsagt er han ikke det helt bokstavelig, men når ingen ser Gud, representanter kristne ham i verden. Og det er en greie som er krevende for kristne å leve med, og i beste fall latterlig i sekulære ører. Og ofte misforstått.

Gud er fullkommen og allmektig, uten snev av synd, og skal til slutt holde dom over jorden og bestemme hvem som går til himmelen og hvem som skal brenne i helvete. Jeg er ingenting av det der. Det fremstår som grenseløst arrogant å si at jeg eller noen andre representerer ham. Men det er helst i premissene for slike motforestillinger at misforståelsene melder seg hos både kristne og ikke-kristne.

Og premissene sier gjerne at kristne er bedre mennesker enn andre. Det leder oss til å konkludere at de kristnes «godhet» og Kristus-likhet kvalifiserer dem til å representere Gud, og ingenting kunne være lenger fra sannheten.

La meg likevel i rask rekkefølge påstå at kristne som synder er bedre egnet til å representere Gud, enn Gud-løse som ikke synder – om vi kan forestille oss en slik virkelighet. Og det er, som sagt, ikke fordi kristne er bedre mennesker enn andre. Det er fordi Gud bruker andre kriterier enn kvantiteten av «godhet» og valøren av våre synder, når han velger eller diskvalifiserer sine representanter.

Kong David i Det gamle testamente var en hevngjerrig råtass overfor sine fiender, en horebukk, morder og elendig far. Syndene hans er grundig beskrevet. Likevel sier Bibelen at han var en mann etter Guds hjerte (1 Samuel 13:14; Apostlenes gjerninger 13:22). Hvis vi dømmer etter det øyet oppfatter, forstår vi ikke dette. Men Gud dømmer etter det øyet ikke ser. David var ikke noe opplagt kongsemne. Profeten Samuel tenkte at en av brødrene hans måtte passe, ettersom de var store og høyreiste, men Gud brydde seg ikke om konvensjonelle kriterier: «Herren sa til Samuel: ‘Se ikke på hans utseende og høye vekst, for jeg har forkastet ham. Her gjelder ikke det som mennesker ser. For mennesker ser det som øynene ser, men Herren ser på hjertet’» (1 Samuel 16:7). Det var noe med Davids hjerte som kvalifiserte ham i større grad enn hans synder diskvalifiserte ham.

Jesus snakket mer om dette «noe»: «Dersom dere elsker meg, holder dere mine bud» (Johannes 14:15). «Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre» (Johannes 13:35). Apostelen snakker ikke om en hvilken som helst kjærlighet, men den guddommelige agape. Det går an å holde budene uten å elske Gud, men dersom du holder dem fordi du elsker ham, er det vennskapet med ham som definerer deg, mens en påtatt lydighet fortsatt diskvalifiserer. Det går an å vise kjærlighet til nesten, men hvis det er agape som fyller hjertet ditt, er det Guds-relasjonen som definerer deg, mens kjærlighet generert under Guds-avvisende forhold fortsatt diskvalifiserer. Enten vi synder eller seirer, er det kun kjærligheten til Gud som avgjør om vi representerer ham eller ei.

Og her kommer de gode nyhetene: Den kjærligheten som strekker seg etter Gud og inviterer ham inn i livet, kvalifiserer deg til å representere ham, uansett hvilken merkelapp du bruker på din livsanskuelse. Det er fordi Gud kjenner hjertet ditt, og har for vane å dømme etter det han ser der.

Hva ser han når han kikker inn i ditt?

Hvem er du når Gud ser deg?