«Ikke la Gud se meg slik»

  • Gud og hans lys er det tryggeste stedet å gå når vi er på vårt verste.

    Foto: Chalabala/Thinkstock

Da ambulansepersonellet kom løpende, stønnet jeg: «Ikke undersøk meg, undersøk broren min! Han er helt frisk.»

En del kristen forkynnelse handler om hvor hellig Gud er, og hvor dårlig vår synd går sammen med hans hellighet. Noen vil gå så langt som å si at Gud ikke tåler å se på synd. Eller at vi ikke kan tåle at Gud ser oss, fordi vi er syndere. Derfor må det et slags skuespill til: Jesus stiller seg mellom oss og Gud, med sin rettferdighet, slik at Gud ikke ser oss, men ser Jesus i stedet. Vi er dekket av Jesu rettferdighet slik at Gud ikke ser synden vår.

Det nye testamente lærer virkelig at vi har del i og nyter godt av Messias’ rettferdighet og renhet. Men læren om at det er livsfarlig å være oss selv framfor Gud, skaper alle mulige problemer.

For det første kom Jesus for å vise oss hvordan Gud er. Og er det én ting han ikke var redd for, så var det å være sammen med syndere. I evangeliene er det ikke synden som er smittsom, men helligheten. Syndere smittet ikke Jesus med sin urenhet. Det var motsatt. Syndere ble smittet og helbredet av Jesu godhet og hellighet. Jesus måtte ikke holde syndere borte fra seg selv for å redde dem. Han utsatte dem for seg selv for å frelse dem. Og dette var heller ingen ny tanke. I urfortellingen om syndefallet kommer Gud, akkurat som han pleier, for å være sammen med menneskene, etter at de har brutt loven hans. Han vil gjerne være sammen med dem. Det er menneskene som ikke tør og vil. Det er menneskenes innstilling til Guds nærvær som er blitt forandret, ikke Guds ønske om eller evne til å være sammen med dem. Guds nærvær er løsningen for syndere, ikke problemet.

Det andre store problemet er mer psykologisk. Sett at du begynner å føle deg dårlig. Du har smerter i brystet, stråling ut i venstre arm. Du kaldsvetter og er småkvalm. Så familien bestiller ambulanse. Idet helsepersonellet kommer løpende inn, stønner du fortvilet. «Vær så snill, ikke undersøk meg! Undersøk broren min i stedet! Han er helt frisk.» Jeg håper du er enig i at det ville være merkelig. Men det er en liknende situasjon vi skaper med læren om at storebror Jesus må gjemme oss så Gud ser ham og ikke oss? Idet vi trenger Gud aller mest, blir han vårt største problem. Doktoren som ikke tåler å se syke pasienter? Jeg beklager, men jeg kan ikke finne snev av en slik lære i Det nye testamente. Det skaper en merkelig motsetning mellom Jesus og Faderen. Jesus kom for å vise oss Gud. Gud ser ut som Jesus. Han er kommet for å søke og frelse det som var fortapt. Og vi trenger ikke gjemme oss. Tvert imot bør vi trygge og glade gi ham tilgang til våre mørkeste hemmeligheter. Det er vårt eneste håp.               

Guds lys og nærvær er helbredende og vi er invitert til å vandre i det. Den kjærligheten Jesus viste i sitt liv og i sin død på korset da han absorberte vår synd og tilgav den, virker fremdeles rensende. Gud og hans lys er det tryggeste stedet å gå når vi er på vårt verste.