Kan man være god uten Gud?

  • Å bli kristen handler ikke først og fremst om å bli bedre, eller ha det bedre, men om å si ja til et vennskap med Gud.

    Foto: SIphotography/Thinkstock

Med eller uten religion kan gode mennesker gjøre godt og onde ondt. Men for at gode mennesker skal gjøre ondt, trengs det religion (Steven Weinberg).

I forrige nummer av Tidens Tale spurte den fascinerende lederartikkelen om forskjellen på kristne og ikke-kristne. Widar Ursett hevdet der at det var fint lite forskjell. Jeg syntes artikkelen var så fascinerende at jeg brukte den som utgangspunkt for en tale jeg holdt i menigheten min, der jeg påstod at når det kom til moral, altruisme, mening i livet og til og med håp, så viser utallige undersøkelser at ateister har det like bra og gjør like mye godt som kristne. Å bli kristen handler ikke først og fremst om å bli bedre, eller ha det bedre, men om å si ja til et vennskap med Gud. Poenget med forholdet til Gud er forholdet til Gud.

I kirken vår åpner vi opp for samtale rett etter talen, og denne gangen var det mange som meldte seg på. En påpekte en at hele den vestlige kulturen vår, inkludert våre moralsk intuisjon er preget av 2000 år med Jesus, enten man tror eller ikke. Det er ikke sikkert samfunnet hadde fungert like bra uten denne påvirkningen. En annen innvendte at det er forskjell på mening med livet og mening i livet. Vi kan finne mye mening i livet – gleden ved gode relasjoner og gode opplevelser er mer enn nok for det fleste. Uten Gud kan man også oppleve mening med livet sitt. Meningen blir den positive forskjellen man utgjør for andre mennesker. Man er på en måte selv ansvarlig for at ens liv har mening. Men hva skjer den dagen man ikke er i stand til å være noe for andre, har livet da noen mening? Har man noe som vil bære gjennom en slik krise? En annen påpekte at håpet om gode ting i dette livet kunne være tilstrekkelig opp til en viss alder, men jo eldre man ble, jo mer tok man seg i å håpe på en fortsettelse.

En større debatt.

På grunn av denne opplevelsen la jeg ekstra godt merke til det da Espen Ottosen bare et par dager senere kom ut med en kronikk i Aftenposten som spurte: Kan man være God uten Gud[i] På dette svarte han selv ganske tydelig ja, men stilte spørsmål ved om både motivasjonen og begrunnelsen man gav for sin egen moral ville holde i pressende situasjoner der ingen ser deg. For eksempel når tingene dine er ødelagt av en orkan, og du er fristet til å hente noen saker i et annet hus som står tomt. Ottosen mente at uten Gud var det vanskelig å både fastholde og begrunne at noe alltid var rett og galt.

Ottosens artikkel utløste et skred av respons, både i kommentar-feltene og i form av mot-kronikker både i VG, Aftenposten og på diverse facebook-grupper og blogger.[ii] Det mest interessante med disse er kanskje fordommene som kom til syne i den store viljen til å misforstå Ottosen. Det folk flest hørte ham si var at om du ikke trodde at Gud tittet deg over skulderen og truet med helvete om du ikke fulgte reglene hans, ville du bli en umoralsk samfunnsfiende. Kommentarfeltet fyltes raskt:

Hvis det eneste som hindrer deg i å være umoralsk er trusselen om straff, eller lovnad om belønning, da er du ingen god person i min bok. Du handler da ut fra egeninteresse, ikke noe genuint ønske om at andre enn deg selv skal ha det bra.

«Hva får meg til å levere tilbake en tusenlapp som jeg ikke skulle ha hatt hvis feilen helt sikkert ikke oppdages?» For Ottosen er det kanskje redselen for å bli straffet av en fantasifigur. For oss som klarer oss veldig bra uten å bry oss om julenissen, dodraugen og andre fantasivenners meninger så er det helt naturlig oppførsel.

Men Ottosen hadde skrevet rett ut at det ikke handlet om troen på en overvåkende eller straffende Gud. Det Ottosen egentlig hadde forsøkt seg på var et slags argument for å tro på Gud, basert på nettopp det faktum at både troende og ateister mener at rett og galt faktisk finnes. Den logisk nødvendige fortsettelsen er at Gud finnes, mener Ottosen. Hva ellers?

Mange vil si at Ottosen her setter opp et svært teoretisk argument som ikke har så mye å si i praksis. Selv om Ottosen har rett i at moralen er forankret i en skaper-gud, hvordan får vi kunnskap om denne moralen? Igjen haglet det med kommentarer:

«Hvis vi vender oss til Bibelen for å finne en moralsk rettesnor kommer vi fort ut og kjøre. Da kan du finne alibi for menneskeofring, folkemord, slavehold og mange andre ting vi har lagt bak oss for lenge siden. Nei, sann humanisme befinner seg flere lysår foran Bibelen.»

Og selv om vi anerkjenner at Gud har skapt universet slik at rett og galt på en måte er en del av virkeligheten – noe vi oppdager gjennom erfaring og fornuft – kunne ikke også et gudløst univers ha slike egenskaper?

Objektiv moral har da ingenting med gudstro å gjøre. Objektiv moral har med mellommenneskelige relasjoner å gjøre. Når man skjønner at egne eller andres handlinger eller uttalelser kan medføre ubehag for, eller overgrep mot andre mennesker, er det snakk om objektiv moral. Og det er jeg i min villeste fantasi ikke i stand til å relatere til gudstro.

For meg er dette så såre enkelt, fordi jeg er et menneske: Det som er bra for de andre i gruppa (menneskeheten), er bra for meg. Ikke bare bra i øyeblikket, men på sikt. Og det som er bra for andre mennesker, er at jeg behandler dem som jeg ville ha ønska å bli behandla sjøl. Altså respekt for grensene mine, og tinga mine. Omsorg når jeg er svak. Oppmuntring og støtte i tøffe tider, og reine ord for penga hvis jeg er en dust.

Paulus, kristendommens kanskje viktigste forfatter skrev for nesten 2000 år siden:

For når hedninger som ikke har loven, av naturen gjør det den sier, er de sin egen lov, enda de ikke har loven. De viser med dette at lovens krav står skrevet i hjertet deres. Om det vitner også samvittigheten deres, når tankene deres anklager eller forsvarer dem (Romerne 2:14-15).

Det er ikke lett å vite nøyaktig hva Paulus mener med disse ordene. Men det kan absolutt se ut som han mener at menneskene ut fra virkeligheten, sin fornuft og sine følelser kan vite hva som er rett og galt – selv om de ikke kjenner ham som er opphavet til at verden, fornuften og følelsene er slik. Hele avsnittet er innledet med: «Gud gjør ikke forskjell på folk» (Romerne 2:11) og avslutter med «Dette skal bli klart den dagen Gud ved Jesus Kristus dømmer det skjulte i menneskene» (Romerne 2:16). Med andre ord stiller vi ganske likt alle sammen. Teksten er dessuten også en korreks til de kristne som på grunn av en eller annen religiøs regel i lydighetens navn føler de må gå på tvers av sin egen fornuft og magefølelse (problemet sitatet i ingressen tar opp).

Så kanskje den paradoksale konklusjonen blir at fordi Ottosen har rett i at Gud har skapt universet slike at man kan vite at noe er rett og noe galt, tar han feil i at man må tro på Gud for å ha en moral som holder – selv når det kniper?

[i] https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/5xKGW/Kan-man-vare-god-uten-Gud--Espen-Ottosen (PUBLISERT: 15.SEP.2017 21:15)

[ii] Hans Petter Halvorsen angrep øyeblikkelig i VG: http://www.vg.no/nyheter/meninger/kristendom/kristenfolkets-myter-om-moral/a/24143682/ Kenneth Bareksten angrep via Aftenposten: https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/8ndrW/Gud-har-ingenting-med-godhet-a-gjore_-det-er-det-vi-mennesker-som-har----Kenneth-Bareksten. Ole Martin Moen fikk slippe til i Dagbladet: https://www.dagbladet.no/kultur/gud-gjor-moral-umulig/68710856 Ottosen oppklarte noen misforståelser i VG http://www.vg.no/nyheter/meninger/religion/halvorsens-misforstaaelse-om-moral/a/24144563/ Bjørn Are Davidsen og Daniel Joachim Heggheim Kleiven gikk til motangrep på sine egne blogger https://dekodet.blogspot.no/2017/09/moral-gjr-debatt-umulig.html https://www.danieljoachim.org/2017/09/noen-tanker-om-ottosens-kronikk-om-ateister-og-moral/ I tillegg var det utallige facebook-grupper og sider som tok debatten. Til slutt oppsummerte Kai Erik Westergaard glimrende hvor alle hadde snakket forbi hverandre: http://religioner.no/moralforvirring/