Døden er absolutt ikke det siste ordet

  • Håpet om oppstandelsen, som er velbegrunnet, er en stor oppmuntring for oss. Dette betyr at vi kan gå en bedre fremtid  i møte hinsides denne verden hvor døden er alles lodd.

    Foto: Wavebreakmedia Ltd/Thinkstock

Bibelen kaller denne tilstanden en søvn, og det er jo hyggelig.

Filisterhæren slo leir i Sjunem og forberedte et angrep på Israel. Kong Saul lot Israels hær sette opp leir på Gilboa-fjellet. Han var dypt deprimert. Han pleide ikke å være redd når han gikk til krig mot Israels fiender, for Gud hadde lovet å være med dem. Men denne gangen var situasjonen helt annerledes. Han tjente ikke lenger Gud, og da han forsøkte å komme i kontakt med ham for å vite hvordan det ville gå i krigen, ville Gud ikke svare ham.

Saul ventet på morgendagen med bange anelser. Bare Samuel hadde levd, men han var død og kunne ikke lenger gi kongen råd. Eller kunne han?

Kong Saul hadde utryddet dem som mante fram gjenferd og spådomsånder i landet, men nå gikk han for å se en kvinne som hadde sluppet unna sin skjebne. Han spurte henne hvordan det ville gå i kampen neste dag. Han sa til henne: «Hent Samuel opp til meg.» Under seansen sa kvinnen: «Jeg ser et gudevesen stige opp av jorden». Vesenet kunngjorde den ulykkelige kongen at Israel ville tape krigen, og at han og hans sønner skulle bli drept (se 1 Samuelsbok 28).

Det gikk som som forutsagt. Men var det virkelig Samuels ånd som hadde spådd det? Hvordan kunne et medium som Gud hadde forbannet, få makt over Samuels ånd? Samuel var jo Guds profet. Og hvor kom Samuel fra? Hvorfor steg hans ånd «opp av jorden»? Hva hadde skjedd med Samuel da han døde? Hvis det ikke var Samuels ånd som talte til Saul, hvem var det? La oss se hva Bibelen sier om døden, kontakt med de døde, og oppstandelsen.

Udødelighet og døden
Udødelighet betyr at man ikke kan underkastes døden. Bibeloversettere har oversatt det greske ordet athanasia med «udødelighet», og det greske ordet aphtharsia med «uforgjengelighet».

Udødelighet. Det står i Bibelen at den evige Gud er uforgjengelig (1 Timoteus 1:17), og at han er den eneste som har udødelighet (1 Timoteus 6:16). Han er ikke skapt. Han har liv i seg selv. Han har ingen begynnelse eller slutt på livet.

Det står ingen steder i Bibelen at udødelighet er en egenskap eller tilstand som mennesket eller dets «sjel» eller «ånd» besitter i seg selv. De ord som vanligvis oversettes med «sjel» og «ånd» i Bibelen forekommer over 1600 ganger, men aldri i forbindelse med ordene «udødelig» eller «udødelighet».

I motsetning til Gud er mennesker dødelige. Bibelen sammenligner livet med en «røyk, synlig en kort stund og så borte» (Jakob 4:14). De er «av kjøtt og blod, vind som farer av sted og ikke vender tilbake» (Salmene 78:39). Man «spirer som blomsten og visner, flykter som skyggen, står ikke i ro» (Job 14:2).

Det er stor forskjell på Gud og mennesker. Gud er evig, menneskenes levetid er begrenset. Gud er udødelig, menneskene er dødelige.

Betinget udødelighet. Ved skapelsen «formet Herren Gud mennesket av støv fra jorden. Han blåste livspust i nesen på det, og mennesket ble en levende skapning» (1 Mosebok 2:7). I skapelsesberetningen får vi vite at menneskene har fått livet fra Gud (sml. Apostlenes gjerninger 17:25, 28; Kolosserne 1:16-17). På grunnlag av denne informasjonen, må vi konkludere med at mennesket ikke er udødelig i seg selv, men at udødelighet er en gave som Gud kan gi.

Da Gud skapte Adam og Eva, gav han dem fri vilje. De kunne selv bestemme om de ville adlyde Gud, men de fikk livet på betingelse av at de gjorde Guds vilje, med hans hjelp. De fikk altså betinget udødelighet.

Gud fortalte dem at de ville miste denne gaven hvis de spiste av «treet til kunnskap om godt og ondt». Gud sa: «den dagen du spiser av det, skal du dø» (1 Mosebok 2:17).

Syndens lønn er døden. Gud hadde advart folk at de ville dø hvis de ikke adlød, men Satan sa: «Dere skal slett ikke dø!» (1 Mosebok 3: 4). Da Adam og Eva syndet, gikk det imidlertid opp for dem at syndens lønn er døden (Romerne 6:23). Gud sa: «Med svette i ansiktet skal du spise ditt brød, inntil du vender tilbake til jorden, for av den er du tatt. Støv er du, og til støv skal du vende tilbake» (1 Mosebok 3:19). Dette betyr at livet ville opphøre.

Da Gud hadde uttalt denne dommen, sperret han veien til livets tre, slik at syndere ikke «spiser og lever evig!» (1 Mosebok 3:22). Han lot dem forstå at deres synd var grunnen til at de hadde mistet udødeligheten, som han lovet dem på betingelse av lydighet. Nå var de blitt dødelige. Adam kunne ikke gi sine etterkommere noe som han ikke hadde selv: «med synden kom døden. Og slik rammet døden alle mennesker fordi alle syndet» (Romerne 5:12).

Det var bare Guds nåde at Adam og Eva ikke døde umiddelbart. Gud Sønn hadde tilbudt å gi sitt liv for at de kunne få en ny mulighet. Han var lammet som ble slaktet fra verdens grunnvoll (Åpenbaringen 13:8).

Guds nådegave er evig liv. Selv om folk er født dødelig, oppfordrer Bibelen dem til å søke udødelighet (se Romerne 2:7). «Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre» (Romerne 6:23. Sml. 1 Johannes 5:11). «Han har gjort ende på døden og ført liv og udødelighet fram i lyset ved evangeliet» (2 Timoteus 1:10). «For slik alle dør på grunn av Adam, skal alle få liv ved Kristus» (1 Korinterbrev 15:22). Kristus selv sa at alle som er i gravene skal høre hans røst og stå opp fra de døde (Johannes 5:28-29).

Hvis Kristus ikke hadde kommet, ville menneskets situasjon vært håpløs. Da ville de alle dø den evige død. Men takket være Kristus, trenger ingen å gå fortapt. Jesus sa: «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv» (Johannes 3:16). Ved å tro på Kristus kan du ikke bare unngå syndens lønn, men du kan få udødelighetens uvurderlig gave.

Kristus brakte «liv og udødelighet fram i lyset ved evangeliet» (2 Timoteus 1:10). Paulus sier at de hellige skrifter kan gi oss «visdom til frelse ved troen på Kristus Jesus» (2 Timoteus 3:15). Hvis du ikke tror på evangeliet, får du heller ikke udødelighet.

Slik får man udødelighet. Paulus forteller hvordan mennesker får udødelighet. «Se, jeg sier dere en hemmelighet: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle forvandles, brått, på et øyeblikk, ved det siste basunstøt. For basunen skal lyde, de døde skal stå opp i uforgjengelighet, og vi skal bli forvandlet. For det forgjengelige må bli kledd i uforgjengelighet, og det dødelige må bli kledd i udødelighet. Og når dette forgjengelige er kledd i uforgjengelighet og dette dødelige er kledd i udødelighet, da oppfylles det som står skrevet: Døden er oppslukt, seieren vunnet» (1 Korinterbrev 15:51-54).

Her er det tydelig at Gud ikke gir den troende udødelighet ved døden, men i oppstandelsen. Johannes sier at vi får det evige livs gave når vi tar imot Jesus Kristus som vår personlige frelser (1 Johannes 5:11-13), men denne gaven blir «overrakt» oss når Kristus kommer igjen. Bare da vil dette dødelige bli kledd i udødelighet og dette forgjengelige kledd i uforgjengelighet.

Hva er døden?
Hva sier Bibelen om menneskets tilstand i døden, hvis livet opphører da? Hvorfor er det så viktig at kristne vet hva Bibelen lærer om dette temaet?

Døden er en søvn. Døden er ikke en fullstendig utslettelse. Den er en tilstand der mennesket midlertidig er uten bevissthet. Den venter på oppstandelsen. Bibelen kaller flere steder denne tilstanden en søvn.

Det står i Det gamle testamente at da David, Salomo og de andre kongene i Israel og Juda døde, la de seg til hvile hos sine fedre (1 Kongebok 2:10; 11:43; 14:20, 31; 15:8; 2 Krønikebok 21:1; 26:23, etc.). Job kalt døden en søvn (Job 14:10-12). Det samme gjorde David (Salme 13:4), Jeremia (Jeremia 51:39, 57) og Daniel (Daniel 12:2) også.

Det nye testamente bruker de samme bildene. Kristus sa at Jairus sin døde datter sov (Matteus 9:24;  Markus 5:39). Han sa også at Lasarus sov da han var død (Johannes 11:11-14). Matteus skrev at «kroppene til mange hellige som var sovnet inn, ble reist opp… og kom inn i den hellige byen» etter Kristi oppstandelse (Matteus 27:52). Lukas skriver at Stefanus, som led martyrdøden, «sovnet inn» (Apostlenes gjerninger 7:60). Både Paulus og Peter kaller døden en søvn (1 Korinterbrev 15:51-52; 1 Tessaloniker 4:13-17; 2 Peter 3:4).

Bibelen kaller døden en søvn, og det er en god beskrivelse av døden. Det skal vi se nærmere på:

1. Mennesker som sover er ikke ved bevissthet. «De døde vet ingen ting» (Forkynneren 9:5). 2. Når du sover, tenker du ikke. «De utånder og blir til jord igjen, den dagen faller planene i grus» (Salmene 146:4).

3. Man gjør ingenting når man sover. «For i dødsriket, dit du går, er det verken gjerning eller tanke, verken kunnskap eller visdom» (Forkynneren 9:10).

4. Når vi sover, har vi ingen forbindelse med de som er våkne, og vi vet ikke hva de gjør. «Aldri mer skal de få del i alt det som skjer under solen» (Forkynneren 9:6).

5. Under en normal søvn er følelsene passiv. «Det er for lenge siden slutt med deres kjærlighet, med både hatet og misunnelsen deres» (Forkynneren 9:6).

6. Når du sover, priser du ikke Herren. «De døde priser ikke Herren» (Salmene 115:17).

7. Du våkner opp igjen når du har sovet. «den tiden kommer da alle de som er i gravene, skal høre hans røst. De skal komme fram» (Johannes 5:28-29).

Kroppen vender tilbake til støvet. Hvis vi vil vite hva som skjer med et menneske ved døden, må vi forstå menneskets natur. Det står i Bibelen at mennesket er en organisk enhet. Bibelen bruker gjerne ordet sjel om hele mennesket. Andre ganger er det brukt om følelser. Men Bibelen sier ikke dermed at mennesket består av to atskilte deler.

Da mennesket ble skapt, ble jordens mold kombinert med livsånden, og mennesket ble til en levende sjel. Det ble ikke plassert en sjel i Adam. Han ble en levende sjel eller et levende vesen (1 Mosebok 2:7). Ved døden skjer dette i omvendt rekkefølge. Når livsånden fjernes fra «molden», dør mennesket, og det er ikke lenger bevisst (Salmene 146:4). Stoffene som kroppen besto av, vender tilbake til jorden, som den er laget av (1 Mosebok 3:19). Sjelen går ingen steder etter døden, den opphører bare å eksistere. Det står ingen steder i Bibelen at sjelen lever videre etter døden. Den sier i stedet at «Den som synder, skal selv dø» (Esekiel 18:20).

De dødes rike. Det gamle testamente kaller stedet der mennesket kommer ved døden, for sheol (hebraisk), og Det nye testamente kaller det hades (gresk). I Bibelen betyr sheol ofte bare graven. Hades betyr det samme som sheol.

Alle de døde kommer dit (Salmene 89:49), både de rettferdige og de onde. Jakob sa: «I sorg skal jeg gå ned til min sønn i dødsriket» (1 Mosebok 37:35). Da jorden åpnet seg og svelget den onde Korah og hans tilhengere, styrtet (de) «levende ned til dødsriket (sheol)» (4 Mosebok 16:30).

Hele mennesket går til sheol ved døden. Da Kristus døde, ble han lagt i graven (hades), men ved oppstandelsen forlot han graven (hades, Apostlenes gjerninger 2:27, 31, eller sheol, Salmene 16:10). Da David takket Gud fordi han helbredet ham, sa han: «Herre, du førte min sjel opp fra dødsriket, (sheol) du ga meg liv på nytt da jeg var i graven» (Salmene 30:4).

Det er ingen bevissthet i graven. Siden døden er en søvn, er de døde bevisstløse i graven til oppstandelsen, når dødsriket eller graven (hades) gir de døde tilbake (Åpenbaringen 20:13).

Ånden vender tilbake til Gud. Salomo sa: «når støvet vender tilbake til jorden som det støv det var, og ånden går tilbake til Gud, som ga den» (Forkynneren 12:7). Slik går det både de rettferdige og de ugudelige.

Det er mange som tror at dette verset betyr at et menneskes «indre vesen» lever videre etter døden. Men i Bibelen refererer hverken det hebraiske eller greske ordet for ånd (ruach og pneuma) til et tenkende vesen som kan eksistere uavhengig av kroppen. Disse begrepene brukes for «pust» - den livsgnist som gjør det mulig for mennesket å leve.

Salomo skrev: «For det går mennesket som det går dyrene, den ene som den andre: Begge skal dø, samme livsånde (ruach) har de alle. Mennesket har ingen fortrinn framfor dyrene. For alt er forgjengelig. Alle går til det samme sted. Alle er kommet av støv og skal bli til støv igjen. Hvem vet om menneskers ånd (ruach) stiger opp, mens dyrenes ånd (ruach) synker til jorden?» (Forkynneren 3:19-21). Solomo mener altså ikke at det er noen forskjell mellom menneskers og dyrs ånd.

Salomo sier at ånden (ruach) vender tilbake til Gud som gav den. Det som vender tilbake er rett og slett livsprinsippet som Gud har gitt. Det sier ikke at ånden eller pusten er et bevisst «vesen» som eksisterer separat fra kroppen. Ruach er det samme som den «livsånde» som Gud blåste inn det første mennesket for å gjøre dets livløse legeme levende (sml. 1 Mosebok 2:7).

Bibelens lære om døden er konsekvent. Det er mange ærlige kristne som ikke har satt seg inn i hele Bibelens lære om døden. De forstår ikke at døden er en søvn som varer til oppstandelsen. De har den oppfatning at ulike skriftsteder sier at ånden eller sjelen lever videre etter døden. Hvis man setter seg grundig inn i hva Bibelen sier om dette temaet, vil man oppdage at Bibelen lærer at mennesket ikke lenger er bevisst når det dør.

Spiritismen. Hvis de døde er livløse, hvem er det da de spiritistiske medier kommer i kontakt med?

Alle ærlige mennesker er villige til å innrømme at i det minste noen av disse fenomenene er svindel. Men det kan ikke sies om dem alle. Spiritismen er åpenbart forbundet med en eller annen form for overnaturlig kraft. Hva sier Bibelen om dette?

1. Grunnlaget for spiritismen kan spores tilbake til den første løgnen som Satan fortalte Eva. Han sa til henne: «Dere skal slett ikke dø!» (1 Mosebok 3:4). Man kan si at disse ordene var den første preken om sjelens udødelighet. I dag gjentar man det uten å tenke på at denne villfarelsen innen alle religioner er spredt ut over jorden. Gud har sagt: «Den som synder, skal selv dø» (Esekiel 18:20), men det er mange som snur det på hodet og sier at «selv om sjelen synder, skal den leve evig.»

Den falske lære som sier at mennesket er et udødelig vesen, har fått folk til å tro at de døde er ved bevissthet. Som vi har sett, er dette i strid med Bibelens lære om dette temaet. Disse teoriene stammer fra hedensk filosofi - spesielt fra Platon - og ble flettet inn i den kristne tro. De kom til å spille en fremtredende rolle i kristendommen, og gjør det fortsatt.

Troen på at de døde er bevisste, har ledet mange kristne til å akseptere spiritismen. Hvis de døde lever og befinner seg i Guds nærhet, hvorfor skulle de ikke kunne vende tilbake til jorden som tjenende ånder? Og hvis de kan, hvorfor skulle vi mennesker så ikke prøve å få kontakt med dem slik at de kan gi oss råd og hjelpe oss å unngå å komme i vanskeligheter, eller trøste oss når vi sørger?

Satan og hans engler (Åpenbaringen 12:4, 9) har utnyttet at folk tenker slik, og de setter seg i kontakt med dem for å villede dem. Under spiritualistiske seanser opptrer de i avdøde slektningers skikkelser og gir seg ut for å trøste de etterlatte. De forutsier også noen ganger hva som skal skje. Hvis det går i oppfyllelse, vil det bli sett på som troverdig. Dermed blir det skapt et snev av troverdighet over deres farlige vrangforestillinger, selv om de motsier Bibelen og Guds lov. Etter at Satan nå har banet veien for det onde, kan han uhindret lede mennesker bort fra Gud og kaste dem i avgrunnen.

2. Vi har blitt advart mot spiritisme. Det er ingen som trenger å bli bedratt. Det står i Bibelen at de døde vet ingenting, og at de ikke er ved bevissthet i graven.

Bibelen advarer også på det sterkeste mot ethvert forsøk på å ta kontakt med de døde eller åndeverdenen. Den sier at folk som søker kontakt med de døde - og det gjør de spiritistiske mediene i dag – har forbindelse med «gjenferd» og «spådomsånder», altså demoner. Herren kaller dette en vederstyggelighet, og de som befatter seg med dette skulle straffes med døden (3 Mosebok 19:31, 20:27; sml. 5 Mosebok 18:10-11).

Jesaja viser hvor tåpelig det er å forholde seg til spiritisme. Han skrev: «Men når de sier til dere: ‘Spør gjenferd og spådomsånder til råds, slike som hvisker og mumler! Skal ikke et folk spørre sine guder, spørre de døde til råds for de levende om lov og om vitnesbyrd?’ Sannelig, for dem som sier slikt, går ikke solen opp mer!» (Jesaja 8:19-20). De kristne kan bare beskytte seg mot dette store bedraget hvis de holder seg til Bibelen.

3. Spiritistiske seanser. Bibelen nevner flere eksempler på spiritistiske fenomener - fra Faraos trollmenn og Ninives og Babylons astrologer og trollmenn til Israels hekser og medier - og fordømmer dem alle. Vi har allerede nevnt trollkvinnen i En-dor som mante fram en skikkelse som liknet Saul.

Det står i Bibelen: «Han ba Herren om råd, men Herren svarte ham ikke, verken i drømmer eller ved urim eller gjennom profeter» (1 Samuel 28:6). Gud hadde ingenting å gjøre med det som skjedde i En-Dor. Saul ble lurt av en demon som gav seg ut for å være den døde Samuel. Han så ikke den riktige Samuel. Trollkvinnen så en gammel mann som kom opp, men Saul «skjønte» bare at det var Samuel (vers 14).

Hvis vi skal tro at dette gjenferdet virkelig var Samuel, må vi også tro at hekser, trollkvinner, dødningemanere, trollmenn og spiritualister eller medier kan kalle rettferdige som har dødd, opp fra de stedene hvor de går når de dør. Da må vi også tro at den gudfryktige Samuel var ved bevissthet på jorden, for det står at den gamle mannen steg «opp av jorden» (vers 13).

Saul ble fortvilet da han deltok i denne seansen. Dagen etter begikk han selvmord (1 Samuel 31:4).

4. Det siste bedrag. Tidligere holdt spiritualister sine seanser i hemmelighet, men i dag snakker vi om «kristen» spiritisme. På denne måten kan man lure den kristne verden. Spiritualisme later som om den anerkjenner Kristus og Bibelen. Derfor har det blitt en meget farlig fiende av de troende. Det påvirker mennesker på en svært utspekulert måte. På grunn av spiritismens innflytelse blir Bibelen «tolket på en måte som tilfredsstiller de uomvendte, mens de alvorsfulle og livsviktige emnene blir underslått. Kjærligheten blir fremholdt som den viktigste egenskapen hos Gud, men den blir redusert til en vag sentimentalitet som gjør liten forskjell på godt og ondt. Guds rettvishet, hans fordømmelse av synd, og lovens krav, får man ikke vite noe om. Folk blir opplært til å betrakte tibudsloven som en samling døde bokstaver. Tiltalende og besnærende fabler fengsler sansene og får folk til å forkaste Bibelen som basis for troen[i]

På denne måten blir rett og galt relative begreper, og hver person, hver situasjon eller hver kultur bestemmer selv hva «sannhet» er. Dette betyr at hver person blir en gud. Satan lovet jo menneskene at de ville bli som Gud (1 Mosebok 3:5).

Det venter oss en tid «... av prøvelser som skal komme over hele verden for å prøve dem som bor på jorden» (Åpenbaringen 3:10). Satan gjør store tegn og under i et siste forsøk på å lure verden. Johannes sa om dette store bedraget: «Og jeg så at det ut fra dragens og dyrets og den falske profetens munn kom tre urene ånder som lignet frosker. Dette er demoniske ånder som gjør underfulle tegn, og de drar ut til kongene i hele verden for å samle dem til krigen på Guds, Den allmektiges store dag» (Åpenbaringen 16:13-14; Sml. 13:13-14).

Menneskene kan unngå å bli offer for dette bedraget dersom Gud beskytter dem, og hvis de stoler fullt og fast på Bibelens sannheter og anser Bibelen som eneste autoritet. De mennesker som ikke gjør det, vil ikke bli beskyttet, men vil bli bedratt.

Den første og den annen død
Syndere som ikke omvender seg - det vil si alle mennesker hvis navn ikke er i livets bok - vil bli straffet med den annen død ved slutten av de tusen år. De som dør den annen død, står aldri mer opp. Når Satan og de urettferdige er tilintetgjort, blir synden utslettet, og til og med døden blir tilintetgjort (1 Korinterbrev 15:26; Åpenbaringen 20:14; 21:8). Kristus har lovet at «Den som seirer, skal ikke rammes av den annen død» (Åpenbaringen 2:11).

På grunnlag av Bibelen opplysninger om den annen død, trekker vi den konklusjon at hver person - bortsett fra folk som vil bli opprykket - dør den første død på grunn av Adams overtredelse. Det er en naturlig aldring av menneskeheten på grunn av syndens degenerende innflytelse.

Oppstandelse
Oppstandelsen er at den døde blir levende igjen, og får sin personlighet tilbake. Fordi menneskeheten er underlagt døden, må det komme en oppstandelse hvis folk skal bli levende igjen etter at de er lagt i graven. Både i Det gamle-, og Det nye testamente gir Guds sendebud oss håp om at det vil komme en oppstandelse (Job 14:13-15; 19:25-27; Salmene 49:16; 73:24; Jesaja 26:19; 1 Korinterbrev 15).

Håpet om oppstandelsen, som er velbegrunnet, er en stor oppmuntring for oss. Dette betyr at vi kan gå en bedre fremtid i møte hinsides denne verden hvor døden er alles lodd.

Kristi oppstandelse. De rettferdige dødes oppstandelse er uatskillelig forbundet med Kristi oppstandelse, for det er den oppstandne Kristus som til slutt vil reise opp de døde (Johannes 5:28-29).

1. Betydningen av Kristi oppstandelse. Hva ville ha skjedd hvis Kristus ikke hadde stått opp fra de døde? Paulus sier følgende om det:

a. Det ville ha noen hensikt å forkynne evangeliet. «Men er ikke Kristus stått opp, da er vårt budskap tomt» (1 Korinterbrev 15:14).

b. Ingen kunne få tilgivelse for sine synder. «Men hvis Kristus ikke er stått opp, da er deres tro uten mening, og dere er fremdeles i deres synder» (vers 17).

c. Da ville det ikke gi mening å tro på Jesus. «Men hvis Kristus ikke er stått opp, da er deres tro uten mening» (vers 17).

d. De døde ikke ville oppstå. «Men når det blir forkynt at Kristus er stått opp fra de døde, hvordan kan noen blant dere da si at det ikke finnes noen oppstandelse fra de døde?» (Vers 12).

e. Det ville ikke være noe håp hinsides graven. «Men hvis Kristus ikke er stått opp ... Da er også de fortapt som har sovnet inn i Kristus» (vers 17-18).

2. Kjødets oppstandelse. Da Kristus kom ut av graven, var han den samme Jesus som levde her i kjødet. Kroppen hans var blitt herliggjort, men det var fortsatt en ekte kropp. Den var så ekte at andre mennesker ikke kunne se forskjell (Lukas 24:13-31; Johannes 20:14-18).

Jesus sa selv at han ikke var en ånd eller et spøkelse. Han sa til sin disipler: «Se på hendene og føttene mine. Det er jeg. Ta på meg og se! En ånd har ikke kjøtt og bein, som dere ser at jeg har» (Lukas 24:39). Som et bevis på at han hadde en fysisk kropp, spiste han mens de så på (vers 43).

3. Oppstandelsens innflytelse. Oppstandelsen gjorde Kristi disipler til nye mennesker. Det forvandlet dem fra å være en gruppe svake, redde menn til tapre apostler som var klar til å gjøre hva som helst for sin Herre (Filipperne 3:10-11, Apostlenes gjerninger 4:33). Den oppgaven som de gikk i gang med etter oppstandelsen, rystet Romerriket og førte hele verden i opprør (Apostlenes gjerninger 17:6).

Det var vissheten om Kristi oppstandelse som fikk dem til å forkynne evangeliet med stor kraft (sml. Filipperne 3:10-11.). Peter sier om de troende, at Gud har «født oss på ny til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde» (1 Peter 1:3). Apostlene betraktet seg selv vitner om «at han er stått opp» (Apostlenes gjerninger 1:22), og de baserte sin lære om Kristi oppstandelse på forutsigelsene om Messias i Det gamle testamente (Apostlenes gjerninger 2:31). De kunne avlegge sine vitnesbyrd «med stor kraft» fordi de hadde personlig kjennskap til at «Herren Jesus var stått opp» (Apostlenes gjerninger 4:33). Det vekket de jødiske ledernes vrede at apostlene «underviste folket og forkynte oppstandelsen fra de døde ved Jesus» (vers 2). Da Paulus sto for rådet, sa han at det var «for håpet om at de døde skal stå opp» at han ble anklaget (Apostlenes gjerninger 23:6, Sml. 24:21). Paulus skrev til romerne at Jesus Kristus ble «stadfestet som Guds mektige Sønn ved oppstandelsen fra de døde» (Romerne 1:4). Han sa også at i dåpen vitner den kristne om sin tro på Kristi oppstandelse (Romerne 6:4-5).

Det er to oppstandelser. Kristus lærte at det er to oppstandelser. De som har gjort godt, skal «stå opp til livet, men de som har gjort det onde, skal stå opp til dom» (Johannes 5:28-29, Apostlenes gjerninger 24:15). Det er 1000 år mellom disse to oppstandelsene (Apostlenes gjerninger 20:4-5).

1. Oppstandelse til liv. De som står opp i den første oppstandelse kalles «salig og hellig» (Åpenbaringen 20: 6). De skal ikke lide den annen død i ildsjøen ved slutten av de 1000 år (vers 14). Oppstandelsen til liv og udødelighet (Johannes 5:29; 1 Korinterbrev 15:52-53) finner sted ved Kristi gjenkomst (1 Korinterbrev 15:22-23; 1 Tessaloniker 4:15-18). Disse menneskene kan ikke lenger dø (Lukas 20:36). De skal alltid være sammen med Kristus.

Hvordan er de oppstandnes legemer? Kristus hadde en ekte kropp da han stod opp fra de døde. Det får de oppstandne hellige også. Kristus var herliggjort da han stod opp. Det er de rettferdige også. Paulus sa at Kristus «skal forvandle vår skrøpelige kropp og gjøre den lik den kroppen han selv har i herligheten» (Filipperne 3:21). Han kaller kroppen som ikke er herliggjort, «en kropp som hadde sjel», og det herliggjorte legeme «en åndelig kropp». Det første er dødelig og forgjengelig, det sistnevnte er uforgjengelig. Forvandlingen fra dødelighet til udødelighet skjer på et øyeblikk ved oppstandelsen (se 1 Korinterbrev 15:42-54).

2. Oppstandelse til dom. De urettferdige står opp i den andre generelle oppstandelsen, som finner sted ved slutten av de 1000 år. Deretter skjer den endelige dommen (Johannes 5:29). De som ikke sine navn i livets bok vil stå opp på dette tidspunktet og bli «kastet i ildsjøen» (Åpenbaringen 20:14-15). Det er den annen død.

De kunne ha unngått denne triste skjebnen. I et språk som ikke er til å ta feil av, forteller Gud hvordan vi kan unngå denne skjebnen: «Vend om, vend om fra alle syndene, så ingen skyld skal felle dere! Kast fra dere alle syndene dere gjør, og skaff dere et nytt hjerte og en ny ånd! Hvorfor vil dere dø, israelitter? Jeg krever ikke at noen skal dø, sier Herren Gud. Vend om, så skal dere leve!» (Esekiel 18:30-32).

Kristus har lovet: «Den som seirer, skal ikke rammes av den annen død» (Åpenbaringen 2:11). De som tror på Jesus og tar imot hans frelse vil bli jublende glade når han kommer igjen. De vil oppleve evig lykke og å være sammen med sin Frelser og Herre for alltid.

 

[i] http://www.mothistoriensklimaks.no/mhk34.html (avsnitt om Moderne spiritisme).