Bibelen om flyktninger

  • Familien flyktet fra Sør-Sudan og inn i Uganda, og dette er alt de eier i denne verden. De fleste flyktninger er kvinner og barn, og de sliter med å klare å bygge hytter til seg selv, så de har et sted å sove.

    Foto: Frank Spangler/ADRA

«Dere skal elske innflytterne, for dere var selv innflyttere i Egypt» (5 Mosebok 10:19).

Et personlig møte med en enke og hennes farløse barn
Utsikten denne dagen var det lite å si på; Langstrakte sletter og åser med presenninger, stråtak og jordhus så langt øyet kunne se. Bosettingene med flyktninger i Nord-Uganda gjorde inntrykk. Møtet med moren og de seks barna var det første av mange lignende møter. Soldatene hadde gått fra hus til hus og voldtatt og drept. Valget var «enkelt»: Flykt, eller bli drept. De fleste i flyktningbosettingene er barn og enslige kvinner. Da jeg møtte Asunta, 35 år, visste hun ikke sin arme råd. Ingen hadde hjulpet henne med å bygge et hus. Broren hennes var syk og maktesløs. Likevel hadde hun våget å kalle det minste barnet Blessing, som betyr velsignelse. Håpet var representert ved barna, to madrasser, noen gryter, bøtter og fire kofferter.

Til alle tider
Bibelen forteller at mennesker til alle tider har vært på flukt. Enten har mennesker flyktet alene, eller de har flyktet som befolkningsgrupper. Flyktningtematikken går som en rød tråd gjennom den bibelske fortellingen og viser at dette ikke er et tema som først er blitt aktuelt i vår tid. Det begynner allerede i historien om Adam og Eva som får to sønner, Kain og Abel, som ikke finner ut av det med hverandre. Historien om de to guttene ender med en tragedie når den eldste broren Kain dreper Abel. Kain flykter, og blir innvandrer i landet Not der Gud verner ham ved å sette et merke på pannen hans.

Innvandrer i en ny verden
Historien fortsetter med Noah, dyrene og familien som flykter fra menneskenes ondskap og en verdensomspennende katastrofe. Da Noah strander på fjellet Ararat, er familien innvandrere i en helt ny verden. Mange år senere bryter Abraham opp med familien fra Ur og reiser gjennom Iran, Syria, Tyrkia, Libanon og Israel, - dit Gud vil at han skal være. Hagar, Abrahams medhustru, flykter i fortvilelse over en vanskelig situasjon som oppstår. Hagar gir Gud et navn: Gud som ser.

Jakobs slekt kom til Egypt som økonomiske flyktninger i forbindelse med en hungersnød. I begynnelsen var det greit og praktisk at de befant seg i landet, men etter som årene gikk, ble folket sett på som en økende trussel. Det ble for mange av dem. De tok jobbene. De tok den fineste jorda. Ikke minst var de annerledes. Folket var igjen på flukt, denne gangen som politiske flyktninger fra en undertrykkende makt som behandlet Jakobs barn som slaver: «Skriket deres steg opp til Gud» (2 Mosebok 2:23).

Vi regnet ham ikke for noe
Gud lytter når mennesker lider. Han er ikke likegyldig, og det ønsker han heller ikke at vi skal være. Når vi tilber Gud, er det denne Guden vi tilber. Historien om Jesus handler også om flukt. Som liten gutt flyktet Jesus til Egypt sammen med foreldrene for å berge livet fra en autoritær, diktatorisk leder; kong Herodes. Guds enbårne sønn var en flyktning. Etterpå vokste han opp i Nasaret, en by som ikke hadde særlig godt rykte på den tiden: «Nasaret, kan det komme noe godt derfra?» (Johannes 1:46). Jesus fikk også oppleve smerte, lidelse og diskriminering: «Han var foraktet, forlatt av mennesker, en mann av smerte, kjent med sykdom, en de skjuler ansiktet for. Han var foraktet, vi regnet ham ikke for noe» (Jesaja 53:3). Jesus glemte aldri sin bakgrunn.

Gjennom hele livet, i ord og gjerning, malte Jesus et bilde av hvem Gud er. I Bergprekenen forteller han med tydelige ord at det som er typisk for mennesker, oftest er utypisk for Gud. Gud vil at de som sørger skal trøstes. Han vil at de ydmyke skal arve jorden. De som hungrer og tørster etter rettferdighet skal mettes. De som skaper fred, skal kalles Guds barn. Og det går lengre enn som så: I beskrivelsen av premissene for sin endelige dom, forteller Jesus hvordan han vil dele menneskene i to grupper: «For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg … Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg» (Matteus 25:35-36, 40).

Håpet tar de aldri fra oss
Dette året har jeg fått tilbringe en del tid sammen med sørsudanske flyktninger i Uganda. De mange personlige møtene kan oppsummeres med ordet håp. Håp er noe av det mest grunnleggende i menneskers liv. Håpet får oss til å stå opp om morgenen, og bærer oss gjennom dagen. Håpet gir tro på at det blir bedre: nå og i fremtiden. Den store tragedien oppstår først når mennesker mister håpet. Da mister de gnisten, og da er det virkelig fare på ferde.

Noen ganger kan vi tenke at det er enklere når mennesker, lidelse og nød finnes på «trygg» avstand. Likevel våger noen å la seg påvirke av Guds ord: «For Herren deres Gud er Gud over alle guder og Herre over alle herrer, den store, mektige og skremmende Gud som ikke gjør forskjell og ikke lar seg bestikke. Han gjør rett mot farløse og enker og elsker innflytterne i landet, så han gir dem mat og klær. Dere skal elske innflytterne, for dere var selv innflyttere i Egypt» (5 Mosebok 10:17-19). Gud er Herre over alle herrer. Han gjør ikke forskjell på folk. Slik Gud elsker innflyttere, skal også de som tror, elske innflyttere og gjøre rett mot farløse og enker.

«Himmel på jord, en nåde så stor,» skrev Jan Vincent Johannessen. Det er riktig og viktig å være takknemlig for det vi har av gode ting, men det er like fullt nødvendig å dele konstruktivt og være med og la Guds vilje skje på jorden. Bibelen er en bok som gir håp for flyktninger uansett årsak til flukt. Ordene lever, og den store historien fortsetter. Bibelen er bærekraftig nok.

Utsikten over flyktningbosettingene i Uganda med tilsynelatende endeløse bosettinger av presenninger, strå og leire, virket overveldende på meg. Hva tenker Jesus når han fra sin himmel ser disse enorme områdene? Hvert eneste av disse menneskene har sin egen historie med nød og smerte. Kvinner, farløse og flyktninger er fremdeles blant verdens mest utsatte grupper.

Gud er en Gud som ser. Ser jeg? Våger jeg å løfte blikket og møte blikket hans? «Du som hører bønner, til deg kommer alle mennesker» (Salme 65:3).

Du er et barn som ligger på et jordgulv, 
du fryser om vi ikke griper inn.

Du hater vold, berører våre kropper, 
du byr de elskende på moden vin.

Du stiger ut av alle tomme graver, 
du er en vind som sier: det blir vår.

Du kommer som en flyktning over fjellet, 
du følger oss dit ingen annen når.

- Ylva Eggerhorn

 

------------------------------------------

Kilder og inspirasjon:
Nettsider: fn.no/tema/flyktninger. adra.org. adranorge.no. flyktninghjelpen.no.
Andre kilder: Human Development Report 2016 (UNDP). Flyktningregnskapet 2016, Flyktninghjelpen. Hva er en flyktning? Hefte fra Kirkerådet, Den norske kirke. Visjonsdokumentet "Dette vil vi", Norges kristne råd: En ressurs for samtale og refleksjon. Fattigdoms og rettferdighetsbibelen, Verbum forlag/Bibelselskapet.