Er kristne janteloviske?

  • Jantelovens bud er beinharde, og de hører minst av alt hjemme i kirken.

    Foto: Ingram Publishing/Thinkstock

... og så skjer det en kortslutning i hjernen hvor man setter merkelappen «ydmykhet» på hele janteloven.

Janteloven sitter dypt i oss nordmenn. Vi reagerer sterkt negativt på folk som vi tror prøver å belære oss. Møter nordmannen en person som for eksempel forteller at han ikke drikker alkohol eller ikke kjører bil på grunn av miljøet, er reaksjonen ofte: «Oj, han ser sikkert ned på meg. Han prøver å belære meg». Jantelovens bud er beinharde: Du må ikke tro du duger til noe, du må ikke tro du vet mer enn oss, du må ikke tro du kan lære oss noe.

Og så blir kanskje nordmannen en kristen, forstår nåden, blir fylt av takknemlighet, merker denne underlige kraften på innsiden og forstår at den blir gitt med en hensikt. Velsignet for å velsigne andre! Det begynner å boble.

Men samtidig lyder jantelovens bud i bakhodet: Du må ikke tro du er noe. Du må ikke tro du duger til noe, du må ikke tro du vet noe eller kan noe eller har noe så si… og så skjer det en kortslutning i hjernen hvor man setter merkelappen «ydmykhet» på hele janteloven, og forteller seg selv stadig vekk: På det åndelige området har jeg ingenting å bidra med… vi har folk til slikt…

Lærere, direktører, ledere i næringslivet, finansfolk, bygningsarbeidere, helsepersonell, journalister, designere, butikkarbeidere, anleggsarbeider osv. … dyktige folk som hver dag takler store utfordringer og har bred erfaring med å håndtere mennesker… Så snart de kommer gjennom kirkedøra og det er snakk om å formidle Gud til hverandre er man plutselig en som ikke kan noe og ikke har noe å bidra med.

Og dersom én skulle bryte ut av mønsteret å si: Jeg har noe å bidra med. Jeg tror Gud ledet meg denne uken, jeg tror jeg hørte fra Gud, jeg føler for å be spesielt for… så titter de andre forbløffet opp og tenker automatisk: Tror hun at hun er bedre enn oss? Hvorfor forteller hun dette? Har hun tenkt å belære oss?

Dette er satt på spissen naturligvis, og det gjelder heldigvis ikke alle kristne forsamlinger. Men det hender ofte nok til at jeg føler sterkt for å stikke hodet frem, være åpent og direkte belærende og si at dette er ikke etter Guds vilje.

Et kristent møte, slik vi finner det i Det nye testamente var et åndelig spleiselag der medlemmene som kom var oppøvd i å tenke: «Jeg har noe å bidra med, Jesus vil bruke meg til å velsigne de andre, jeg har Den Hellige Ånd på innsiden, jeg er en disippel av Jesus, jeg lærer nye ting om livet med ham som andre også kan ha nytte av…» Og så delte de sanger, bibeltekster, opplevelser, bønner, vitnesbyrd, formaninger og fortellinger i Jesu navn, og alle ble oppbygget.

Jeg drømmer om at vi alle skulle øve oss i å tenke annerledes om den skaperkraften vi forvalter: Jeg har noe å bidra med… smilet mitt gjør en forskjell på stemningen i rommet, klemmen min gjør en forskjell på selvfølelsen til den jeg klemmer, ordene mine er fullstendig i stand til å bygge andre opp, når de speiler og bekrefter det gode i den andre, hendene mine kan formidle Guds kjærlighet, erfaringen min kan være Guds stemme inn en annens liv, teksten jeg liker så godt denne uka, kan være Guds budskap til noen andre også, bønnen som formes i mitt hjerte, kan være Guds profetiske ord til en person eller en forsamling.

Men da må vi ta et oppgjør med den kristne janteloviskheten.