Hører du Guds stemme?

  • Ikke det at vi hører en hørbar stemme, men likevel, på samme måte som vi forstår at vi ikke er sauer, men han bruker sauen som et bilde for å illustrere noe, så snakker Jesus om å høre hans stemme.

    Foto: SIphotography/Thinkstock

«Mine sauer hører min stemme», sa Jesus. Men vi er ikke sauer, og hvem kan si at de har hørt Jesu stemme?

Jesus bruker mange forskjellige bilder på å illustrere sannheter om seg og de som tilhører hans rike. Mange har opp gjennom tiden ønsket visshet om de var godtatt som medlem i Guds familie. Ved en anledning hentet Jesus en illustrasjon fra dagliglivet til mennesker han snakket til. «Mine sauer hører min stemme; jeg kjenner dem, og de følger meg» (Johannes 10:27).

«Mine sauer» – Hvem er det?

«Hører min stemme» – Hva er det han mener?

«Jeg kjenner dem»

Barn som vokser opp på en gård kjenner beskrivelsen igjen, de har kanskje sett det. Men de fleste i dag har kun sett det på TV eller ved et kort besøk på en gård, eller lest det i en bok. I 12-års alderen begynner barn å se teksten annerledes. «Mine sauer hører min stemme; jeg kjenner dem, og de følger meg» (Johannes 10:27). Det er nå de begynner å forstå metaforer, fortellerteknikk som skal illustrere noe som er vanskelig å forklare. Det er som «voksen» vi forstår at teksten beskriver det at Kristus «snakker» til oss.

Ikke det at vi hører en hørbar stemme, men likevel, på samme måte som vi forstår at vi ikke er sauer, men han bruker sauen som et bilde for å illustrere noe, så snakker Jesus om å høre hans stemme.

Jesus visste hvem som var hans barn. Disiplene var lovende borgere i hans rike, inklusive Peter, på tross av det som bodde i dem. Kristus hadde tro på Peter, – «når du en gang omvender deg, da styrk dine brødre», sier Jesus til han ved en anledning (Lukas 22:32). Jesus hadde tro på selv de av disiplene som hadde vært feige og flyktet. Han kjente også Judas, han prøvde alt, – helt til det siste, men han ville ikke – han ønsket ikke. Og Kristus hverken ville eller kunne tvinge ham.

«Og de følger meg»

Gjeterne i Palestina gjette sauene ved å leve sammen med dem. De ledet saueflokken til steder der det var nok mat og tilgang på vann. De sørget for at de ville dyrene ble holdt på avstand. Om natten ved at bålet ble tent så villdyrene ikke torde komme nær. Om dagen kunne han bruke slyngen til å kaste steiner eller hyrdestavens jernbeslåtte ende til å forsvare flokken mot farlige inntrengere. Sauene kunne oppleve at hyrden hjalp dem løs fra tornekratt, eller tilbake til flokken om de på egenhånd hadde gått seg bort eller fast. De så ham bære de minste, de svakeste når de måtte forflytte seg over lengre avstander for å finne mat. Når hyrden ropte fulgte de gjerne.

Gjennom vår hverdag med hyrden, Kristus, så blir vi kjent med hans stemme, vi blir kjent med hans sinnelag, vi blir kjent med hans gode intensjoner og handlinger som forteller oss at hos ham er det trygt.

Prisen er at vi som mennesker noen ganger må si til oss selv at jeg har ikke den oversikten som min skaper og frelser har, jeg må heller legge bort mine egne ønsker og følge ham når han kaller.

«Hører» du hans stemme?

Gud bryr seg intenst

Han som vil komme for å røve fra Guds flokk heter Satan, og vil nok også la sin stemme lyde: «Nå har du gått for langt vekk fra hyrden. Kristus kan ikke nå deg nå.                Han har ikke tid. Han har glemt deg. Du betyr ikke så mye for ham. Han gidder ikke bry seg om deg.»

Men Jesus har latt sin stemme høre i Bibelen.

Noen ganger bruker han våre medmennesker til å minne oss om at Gud bryr seg fortsatt; at han har gitt oss den største gaven Gud kunne gi for å berge oss fra ham som vil ta oss bort fra livgiverens trygge nærhet.

Kan du høre Guds stemme? Ønsker vi å høre hans stemme? Vi kunne kanskje være redde for at han hadde for mye å fortelle. Kanskje jeg ikke orker å høre, kanskje jeg ikke klarer å følge.

På samme måte som en hensynsfull hyrde løfter de svakeste sauene opp for å bære dem når de er trøtte, slik har han lovt oss at han ikke vil fortelle oss mer en vi kan tåle. «Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå» (Johannes 16:12). Siden, når jeg og du vil tåle det, vil han fortelle oss mere. Det han vil fortelle oss vil vi siden være glade for.

Vår hyrde kjenner veien. Han har gått den før, og han vil sørge for at vi kommer trygt frem på tross av alle farer langs veien.

Han er ikke en hyrde som jager, nei han leder flokken sin. Han vil ikke jage, hverken deg eller meg, han vil lede med sin «stemme».

Det er Guds barn som hører hans stemme og følger ham. «Og jeg gir dem evig liv, de skal aldri i evighet gå fortapt, og ingen skal rive dem ut av min hånd» (Johannes 10:28).

Vi vet at vi alle en dag skal dø, men hyrden Jesus Kristus som også er skaperen, har lovt at han også kan vekke til live igjen når den tiden kommer.

Håpet om oppstandelsen er vel noe av lengselen som ligger dypt i oss mennesker. Lengselen etter et liv i fred og i glede med Gud og mennesker rundt en. Med tid nok til å utforske Guds vidunderlige skaperverk, ikke bare her på jorden, men hele det univers han har skapt, og ikke minst for å forstå hvorfor han gjorde dette for oss, til dette trenger vi en evighet.

Frelseren forsikrer oss om at ingen skal kunne rive deg eller meg ut av hans hånd. Vi skal aldri i evighet gå fortapt. Vi kan kanskje av og til føle oss skambitt av «ulven», forsøkt revet i filler, men frelseren har fått tak i oss fordi vi har ropt til ham i vår nød, eller noen har ropt for oss, og han har kjent igjen stemmene våre og kommet oss til unnsetning.

Om vi skulle føle at Kristus alene ikke skulle være i stand til å berge oss, så legger Jesus til. «Min Far, som har gitt meg dem, er større enn alle, og ingen kan rive dem ut av min Fars hånd» (Johannes 10:29).

Han er ikke alene. Hans og vår Far er den sterkeste som finnes. Det er ingen som kan eller makter å ta oss ut av hans hender, om vi ikke ønsker det. Det finnes ingen som kan det. De er to som holder oss, – vi er trygge.

Han har talt. Vi har hørt. Dersom vi følger ham når vi hører hans stemme, er vi Guds barn.