Skapelsen

  • Vi er avhengige av Gud for at hver celle ikroppen skal fungere. Hvert åndedrag, hjertet som banker, enhver øyebevegelse taler om en kjærlig skapers omsorg. «For det er i ham vi lever, beveger oss og er til» (Apostlenes gjerninger 17:28).

    Foto: Biletskiy_Evgeniy/Thinkstock

Gud har skapt alt, og Bibelen forteller den genuine historien om hans skapergjerning.

Bibelens skapelsesfortelling er enkel. På Guds befaling fremstod «himmelen og jorden, havet og alt som er i dem» (2 Mosebok 20:11), på et øyeblikk. I løpet av bare seks dager ble jorden, som var «øde og tom» (1 Mosebok 1:2), til en levende planet, full av voksne dyr og ulike former for planteliv. Planeten var smykket med klare, rene, lyse farger, former og dufter, som var sammensatt med utsøkt smak og omtanke for detaljer og funksjon.

Deretter «hvilte» Gud for å glede seg over det skapte. Disse seks dagenes skjønnet skulle alltid bli husket, fordi han stanset opp. Vi skal ganske kort se på Bibelens fortelling om hvordan alle ting begynte.

«I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden» (1 Mosebok 1:1). Jorden var dekket av vann og innhyllet i mørke. På den første dagen skilte Gud lyset og mørket. Han kalte lyset «dag» og mørket «natt».

Den andre dagen skilte Gud vannene fra hverandre. Atmosfæren ble skilt fra vannet som omgav jorden, for å gi forutsetning for liv. Den tredje dagen samlet Gud vannene på ett sted. Nå var det både land og hav. Deretter dekket Gud de nakne strender, høyder og daler. «Jorden bar fram grønne vekster, planter som setter frø, av alle slag, og trær som bærer frukt med frø i, av alle slag» (1 Mosebok 1:12).

Den fjerde dagen satte Gud solen, månen og stjernene på himmelhvelvingen som «tegn for høytider, dager og år» (1 Mosebok 1:14). Solen skulle herske om dagen og månen om natten.

Gud skapte fuglene og livet i havet på den femte dagen. Han skapte «hver levende skapning» (1 Mosebok 1:21). Det betyr at de skapninger som han skapte, ville formere seg innenfor hver sin art.

På den sjette dagen sa Gud: «Jorden skal bære fram alle slags levende skapninger: fe, kryp og ville dyr av alle slag!» (1 Mosebok 1:24).

Som kronen på verket skapte Gud mennesket «i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, som mann og kvinne skapte han dem» (1 Mosebok 1:27). «Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var svært godt!» (1 Mosebok 1:31).

Guds skaperord

Salmisten skrev: «Ved Herrens ord ble himmelen skapt, hele himmelens hær ved pusten fra hans munn» (Salmene 33:6). Hvordan fungerte dette skaperordet?

Skaperordet og materien. Ordene: «Gud sa» i 1 Mosebok er en dynamisk guddommelig befaling som er årsaken til de fantastiske tingene som skjedde på de seks skapelsesdagene (1 Mosebok 1: 3, 6, 9, 11, 14, 20, 24). Hver av disse befalingene var ladet med en skapende energi som forvandlet en øde og tom planet til et paradis. For «han talte, og det skjedde, han befalte, og det sto der» (Salmene 33:9). Det er sant at «verden er skapt ved Guds ord» (Hebreerne 11:3).

Dette skaperordet var ikke avhengig av noe materiale som eksisterte i forveien. «I tro forstår vi at verden er skapt ved Guds ord, og at det vi ser, har sitt opphav i det usynlige» (Hebreerne 11:3). Selv om Gud til tider benyttet materialer som eksisterte i forveien – Adam og dyrene ble dannet av jorden, og Eva ble dannet av Adams ribben (1 Mosebok 2:7, 19, 22) – har Gud, når alt kommer til alt, skapt all materie.

Skapelsesfortellingen

Det er blitt stilt mange spørsmål om skapelsesfortellingen i 1 Mosebok. Motsier de to skapelsesfortellingene fra Bibelens første bok hverandre, eller stemmer de overens? Er skapelsesdagene bokstavelige, eller representerer de lange tidsperioder? Ble himlene – solen, månen og stjernene – skapt for bare 6000 år siden?

Skapelsesfortellingen, Bibelens to skapelsesfortellinger, den ene i 1 Mosebok 1:1 til 1 Mosebok 2:3, og den andre i 1 Mosebok 2:4-25, stemmer overens.

Den første skapelsesfortellingen forteller i kronologisk rekkefølge om skapelsen av alle ting.

Den andre beretningen begynner med ordene: «Dette er historien om himmelen og jorden da de var skapt…» (1 Mosebok 2:4). Skapelseshistorie er oversatt fra et hebraisk ord, som i 1 Mosebok 5:1; 6:9-10, er oversatt med slektshistorie. Denne fortellingen beskriver menneskets plass i skapelsen. Den er ikke strengt kronologisk, men viser at alt tjente til å skape et miljø for mennesket[i]. Den gir flere detaljer angående skapelsen av Adam og Eva og om det hjemmet Gud innrettet til dem i Edens hage, enn den første. Dessuten forteller den oss om menneskets natur og om Guds måte å reagere på. Disse to skapelsesfortellingene stemmer kun overens med resten av Bibelen hvis man betrakter dem som bokstavelige og historiske.

Skapelsesdagene. Dagene i den bibelske skapelsesfortellingen er bokstavelige døgn på 24 timer. Når Guds folk på Det gamle testamentes tid målte tiden, brukte de uttrykket: «Og det ble kveld, og det ble morgen» (1 Mosebok 1:5, 8, 13, 19, 23, 31). Det betegner avgrensede døgn, hvor døgnet begynner med kveld eller solnedgang (se 2 Mosebok 23:32; 5 Mosebok 16:6). Det er ikke noe grunnlag for å påstå at dette uttrykket f.eks. betød en bokstavelig dag i 3 Mosebok og tusener eller millioner av år i 1 Mosebok.

Det hebraiske ordet som er oversatt med dag i 1 Mosebok, er yom. Når det er knyttet et bestemt tall til yom, betegner det alltid et bokstavelig døgn på 24 timer (f.eks. 1 Mosebok 7:11; 2 Mosebok 16:1). Det tyder på at skapelsesfortellingen snakker om bokstavelige døgn på 24 timer.

De ti bud gir enda et bevis på at skapelsesfortellingen i 1 Mosebok snakker om bokstavelige dager. I det fjerde budet sier Gud: «Husk sabbatsdagen og hold den hellig. Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning, men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. Da skal du ikke gjøre noe arbeid, … For på seks dager laget Herren himmelen og jorden, havet og alt som er i dem; men den sjuende dagen hvilte han. Derfor velsignet Herren sabbatsdagen og helliget den (2 Mosebok 20:8-11).

Med få ord gjenforteller Gud skapelsesfortellingen. Hver dag (yom) ble brukt til å skape, deretter kom sabbaten som skapelsesukens høydepunkt. Den 24 timer lange sabbat er derfor et minne om en bokstavelig skapelsesuke. Det fjerde budet ville være meningsløst hvis hver dag var en uendelig lang tidsperiode[ii].

De som siterer 2 Peter 3:8 – at «for Herren er én dag som tusen år» – for å prøve å bevise at skapelsesdagene ikke var bokstavelige døgn på 24 timer, overser den kjensgjerning at det samme verset slutter med «og tusen år som én dag». De som tolker skapelsesdagene som tusener av år eller store uendelige tidsperioder på millioner eller til og med milliarder av år, setter spørsmålstegn ved påliteligheten av Bibelen – akkurat det som slangen fristet Eva til å gjøre.

Hva er himmelen? Noen mennesker har vanskelig for å forstå de versene som sier at Gud skapte «himmelen og jorden» (1 Mosebok 1:1; sml. 1 Mosebok 2:1; 2 Mosebok 20:11), og at han skapte solen, månen og stjernene på den fjerde dagen i skapelsesuken for 6000 år siden )1 Mosebok 1:14-19). Ble alle himmellegemene skapt på dette tidspunktet?

Skapelsesuken hadde ikke noe å gjøre med den himmelen som har vært Guds bolig fra evighet av. «Himmelen» i 1 Mosebok 1 og 2 henviser sannsynligvis til de planetene og stjernene som er nærmest jorden.

Jorden var snarere det siste som Kristus skapte. Bibelen omtaler Guds sønner, sannsynligvis de syndfrie verdeners Adamer, som møttes med Gud i en fjern avkrok av universet (Job 1:6-12). Inntil nå har man ikke oppdaget andre bebodde planeter. De finnes tilsynelatende langt ute i verdensrommet – utenfor rekkevidden av vårt syndbesmittede solsystem.

Skapelsens Gud

Hva slags Gud er vår skaper? Er et slikt allmektig vesen interessert i oss små mennesker som lever i et hjørne av hans univers? Fortsatte han med større og bedre prosjekter etter at han hadde skapt Jorden?

En kjærlig Gud. Bibelens skapelsesfortelling begynner med Gud og går deretter over til å omtale mennesker. Den lar det skinne gjennom at da Gud skapte himmelen og jorden, forberedte han et fullkomment hjem til menneskene. Mannen og kvinnen var hans mesterverk.

Denne fortellingen viser at Gud planlegger nøye, og at han har omsorg for det han har skapt. Han anla en spesiell hage til dem og gav dem ansvaret for å passe på den. Han skapte menneskene på en slik måte at de kunne omgås ham. Det skulle ikke være et påtvunget, unaturlig forhold. Han skapte dem slik at de kunne velge fritt, og han gav dem evnen til å elske og tjene ham.

Hvem var skaperen? Alle medlemmer i guddommen tok del i skapelsen (1 Mosebok1:1-2, 26). Guds sønn, Kristus, som har eksistert fra evighet, var den drivende kraft. I innledningen til sin skapelsesfortelling, skrev Moses: «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden» (1 Mosebok 1:1). Med disse ordene i tanke skrev Johannes om Kristi spesielle rolle i skapelsen: «I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud… Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til» (Johannes 1:1-3). I versene som følger, gjør Johannes det klart hvem han skriver om: «Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss» (Johannes 1:14). Jesus var skaperen, og hans ord frembragte jorden (se også Efeserne 3:9; Hebreerne 1:2).

Et uttrykk for Guds kjærlighet. Guds kjærlighet kjenner ingen grenser. Da Kristus kjærlig og forsiktig bøyde seg over Adam og skapte denne mannens hender, må han ha visst at menneskenes hender en dag ville mishandle ham og til sist nagle ham til et kors. På en måte er det en nær forbindelse mellom skapelsen og korset, for Kristus var lammet som ble slaktet fra verdens grunnvoll ble lagt (Åpenbaringen 13:8). Hans guddommelige forutviten stanset ham ikke. Under den tunge skyen fra Golgata blåste Kristus livsånden inn i Adams nese, vel vitende at denne skaperhandlingen ville berøve ham selv livsånden. Det ligger en ufattelig kjærlighet bak skaperverket.

Formålet med skapelsen

Gud gjør alt av kjærlighet, for Gud er kjærlighet (1 Johannes 4:8). Han skapte oss slik at det ikke bare var oss som kunne elske ham, men slik at han kunne elske oss. Det var av kjærlighet at han gjennom skapelsen gav de skapte vesener del i livet. Det er en av de største gaver han kan gi. Antyder Bibelen hva som er hensikten med universets og det innbyggeres eksistens?

For å åpenbare Guds herlighet. Gud åpenbarer sin herlighet gjennom sitt skaperverk. «Himmelen kunngjør Guds ære, hvelvingen forteller hva hans hender har gjort. Dagen lar sin tale strømme til dag, natt gir sin kunnskap til natt. Det er ingen tale og ingen ord. Stemmene kan ikke høres. Men de når ut over hele jorden, ordene når dit verden ender (Salmene 19:2-5).

Hvorfor åpenbarer Gud sin herlighet på denne måten? Naturen vitner om Gud. Han ønsker at hans skaperverk skal lede mennesker til deres skaper. Paulus sier: «Hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har de fra verdens skapelse av kunnet se og erkjenne av hans gjerninger. Derfor har de ingen unnskyldning» (Romerne 1:20).

Når vi blir dratt mot Gud gjennom naturen, lærer vi mer om Guds egenskaper som kan bli en del av våre liv. Når vi gjenspeiler Guds karakter, ærer vi ham og oppfyller på den måten formålet med vår skapelse.

For å befolke verden. Det var ikke skaperens mening at jorden skulle være en øde og tom planet. Den skulle bebos (Jesaja 45:18). Da det første mennesket følte behov for en medhjelper, skapte Gud kvinnen (1 Mosebok 2:20; 1 Korinterbrev 11:9). Ved denne anledningen innstiftet han ekteskapet (1 Mosebok 2:22-25). Skaperen gav ikke bare Adam og Eva herredømme over den nyskapte verden. Med ordene: «Vær fruktbare og bli mange» (1 Mosebok 1:28) gav han dem det privilegium å være med i skapelsesakten.

Skapelsens betydning

Folk fristes til å ignorere læren om skapelsen. «Er det ikke likegyldig hvordan Gud skapte Jorden?» spør de. «Vi trenger å vite hvordan vi kommer til himmelen.» Ikke desto mindre er læren om en guddommelig skapelse «det uunnværlige grunnlaget for kristen og bibelsk teologi[iii]». Et antall grunnleggende bibelske begreper hører nøye sammen med Guds skaperverk[iv]. I virkeligheten kan kjennskap til hvordan Gud skapte «himmelen og jorden» i siste instans hjelpe oss med å finne hans vei til den nye himmel og den nye jord, som Johannes skriver om i Åpenbaringen. Hvilke konsekvenser får så læren om skapelsen?

En motvekt mot avgudsdyrkelse. Guds skaperevne skiller ham fra alle andre guder (1 Krønikebok 16:24-27; Salmene 96:5-6; Jesaja 40:18-26; 42:5-9; 44). Vi bør tilbe den Gud som skapte oss, og ikke de guder som vi har skapt. Han fortjener all vår troskap, fordi han er skaperen. Alt som svekker vår troskap mot ham er avgudsdyrkelse, og det vil han dømme. Troskap mot skaperen er derfor et spørsmål om liv og død.

Grunnlaget for sann tilbedelse. Vår tilbedelse av Gud er basert på den kjensgjerning at han er vår skaper, og vi er hans skapninger (Salmene 95:6). Dette temaet er så viktig at det er tatt med i det kallet som sendes ut til jordens beboere like før Jesu gjenkomst. Det lyder slik: «Tilbe ham som skapte himmelen og jorden, hav og kilder!» (Åpenbaringen 14:7).

Sabbaten er et minne om skapelsen. Gud innstiftet den sjuende dagen som sabbat for å minne oss om hver uke at han har skapt oss. Sabbaten er en nådegave som ikke sier hva vi har gjort, men Gud har gjort. Gud velsignet og helliget denne dagen på en spesiell måte for at vi ikke skulle glemme at livet ikke bare består av arbeid, men også av samvær med skaperen, hvile og lovprisning av hans vidunderlige skaperverk (1 Mosebok 2:2-3). For å understreke hviledagens betydning plasserte Gud oppfordringen til å huske dette hellige minnesmerke om hans skaperkraft midt i moralloven som et evig tegn og symbol på skapelsen (2 Mosebok 20:8-11; 31:13-17; Esekiel 20:20).

Ekteskapet er innstiftet av Gud. Gud innstiftet ekteskapet i skapelsesuken. Det var hans mening at denne hellige foreningen mellom to mennesker aldri skulle oppløses. «Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde fast ved sin kvinne, og de to skal være én kropp» (1 Mosebok 2:24; se også Markus 10:9).

Mennesket er verdifullt. Det står i skapelsesfortellingen at vi er skapt i Guds bilde. Når vi vet det, forstår vi at mennesket er verdifullt. Vi har ingen grunn til å se ned på oss selv. Vi har i virkeligheten fått en spesiell plass i skaperverket, ettersom vi har fått det spesielle privilegium å kunne være i konstant forbindelse med skaperen og ha mulighet til å likne mer og mer på ham.

Grunnlaget for ekte fellesskap. Gud er vår far fordi han har skapt oss (Malaki 2:10), og vi er alle brødre og søstre. Uten hensyn til kjønn, rase, utdannelse eller stilling, er alle skapt i Guds bilde. Hvis vi både forstår og praktiserer dette prinsippet, vil det forhindre rasisme, sneversynthet og enhver form for diskriminering for øvrig.

Personlig forvaltning. Vi tilhører Gud fordi han har skapt oss. Det innebærer at det er vår hellige plikt å forvalte våre fysiske, sjelelige og åndelige evner. Det er et tegn på den største utakknemlighet om vi vil gjøre oss fullstendig uavhengig av skaperen.

Ansvar for miljøet. Ved skapelsen plasserte Gud den første mann og kvinne i en hage (1 Mosebok 2:8). De skulle dyrke jorden og «råde over» dyrelivet (1 Mosebok 1:28). Slik har vi et guddommelig ansvar for å verne om miljøet.

Respekt for fysisk arbeid. Skaperen satte Adam til å «dyrke og passe» Edens hage (1 Mosebok 2:15). At han gav mennesket dette praktiske arbeide i en fullkommen verden, viser at praktisk arbeid settes høyt.

Verdien av det fysiske univers. På hvert enkelt stadium i skapelsen sa Gud at det han hadde skapt «var godt» (1 Mosebok 1:10, 12, 18, 21, 25). Da han var ferdig med å skape, sa han at det: «var svært godt» (1 Mosebok 1:31). Det skapte er altså i seg selv ikke ondt, men godt.

Middel mot pessimisme, ensomhet og meningsløshet. Skapelsesfortellingen viser at alt ble skapt med en bestemt hensikt, og at det ikke fremstod på grunn av en tilfeldig utvikling. Mennesket ble skapt til et evig fellesskap med skaperen. Når vi forstår at vi ble skapt med en bestemt hensikt, blir livet meningsfylt og rikt, og den smertelige tomheten og utilfredsheten som så mange gir uttrykk for forsvinner og blir erstattet av kjærlighet til Gud.

Guds lovs hellighet. Guds lov eksisterte før syndefallet. Menneskene skulle holde mens de var syndfrie. Den skulle advare mot selvødeleggelse, definere grensene for frihet (1 Mosebok 2:17) og verne Guds rikes undersåtters lykke og fred (1 Mosebok 3:22-24).

Livets hellighet. Det er fortsatt skaperen som gir liv til slekt etter slekt. Derfor er livet hellig. David priste Gud fordi han gav ham livet. «For du har skapt mine nyrer, du har vevd meg i mors liv. Jeg takker deg for at jeg er så underfullt laget… Knoklene mine var ikke skjult for deg da jeg ble laget på hemmelig vis og vevd dypt i jorden. Dine øyne så meg da jeg var et foster. Alle dager er skrevet opp i din bok, de fikk form før én av dem var kommet» (Salmene 139:13-16). Hos profeten Jesaja står det at det var Herren som «som formet deg i mors liv» (Jesaja 44:24). Livet er en gave fra Gud. Derfor skal vi ha respekt for det. Det er vår moralske plikt å bevare det.

Gud fortsetter å skape

Er Gud ferdig med å skape? Skapelsesfortellingen slutter med denne uttalelsen: «Så var himmelen og jorden fullført, med hele sin hær» (1 Mosebok 2:1). Det nye testamente bekrefter at Guds «gjerninger var riktignok fullført da verdens grunnvoll var lagt» (Hebreerne 4:3). Betyr det at Kristus ikke lenger praktiserer sin skaperkraft? Absolutt ikke. Skaperordet fungerer fortsatt på forskjellige måter.

1. Kristus og hans skaperord. Fire tusen år etter skapelsen sa en offiser til Kristus: «si bare et ord, så vil tjenestegutten min bli helbredet» (Matteus 8:8). Jesus talte ved skapelsen. Nå talte han igjen, og tjenestegutten ble helbredet. Mens Jesus virket på jorden ble de døde reist opp, og de syke som bad om hjelp fikk nytt liv fra den samme skaperkraft som hadde gjort Adams livløse legeme levende.

2. Skaperordet i dag. Hverken denne verden eller universet fungerer på grunn av deres egen iboende kraft. Den Gud som skapte dem bevarer og opprettholder dem. «Han dekker himmelen med skyer, sørger for regn til jorden og lar gresset spire på fjellene. Han gir føde til dyrene, til ravnungene som roper» (Salmene 147:8-9; sml. Job 26:7-14). Han opprettholder alle ting med sitt ord, «og i ham blir alt holdt sammen» (Kolosserne 1:17; sml. Hebreerne 1:3).

Vi er avhengige av Gud for at hver celle i kroppen skal fungere. Hvert åndedrag, hjertet som banker, enhver øyebevegelse taler om en kjærlig skapers omsorg. «For det er i ham vi lever, beveger oss og er til» (Apostlenes gjerninger 17:28).

Gud benytter ikke skapermakten bare i skapelsen, men også i forløsningen og gjenopprettelsen. Gud gjenskaper hjerter (Jesaja 44:21-28; Salmene 51:12). «For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger» (Efeserne 2:10). «Den som er i Kristus, er en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til!» (2 Korinterbrev 5:17). Gud som sendte alle stjernesystemer ut i verdensrommet, bruker den samme kraft til å gjenskape den synder som har falt dypest, i Guds bilde.

Denne forløsende, gjenskapende kraft er ikke begrenset til å forandre menneskers liv. Den samme kraft som opprinnelig skapte himmelen og jorden, vil, når den store dommen er over, gjenskape dem – la dem fremstå som et nytt og vidunderlig skaperverk, en ny himmel og en ny jord (Jesaja 65:17-19; Åpenbaringen 21 og 22).

Skapelse og frelse

I Jesus Kristus møtes skapelse og frelse. Han skapte et majestetisk univers og en fullkommen verden. Både motsetningene og likhetspunktene mellom skapelse og frelse er betydningsfulle.

Skapelsens varighet. Ved skapelsen talte Kristus, og det han befalte, skjedde øyeblikkelig. Det foregikk ikke en utvikling gjennom lange perioder. Det var kraft i hans skaperord. På seks dager skapte han alt. Men hvorfor tok det seks dager? Kunne han ikke ha talt én gang og frembrakt alt på et øyeblikk?

Kanskje gledet han seg over å skape planeten vår på seks dager. Eller kanskje denne tidsbruken sier noe om den verdi han tillegger alt det skapte, eller at han, ved hjelp av sjudagersuken, ville vise at mennesket skiftevis skal arbeide og hvile.

Men Kristus fremskaffer ikke frelse ved bare å si et ord. Det tar tusener av år å frelse mennesker. Det omfatter den gamle og den nye pakt, Kristi 33 ½ år på jorden og hans nesten 2000 års mellomtjeneste i Himmelen. Dette er en omfattende tidsperiode – ifølge Bibelens kronologi ca. 6000 år siden skapelsen – og menneskene er fremdeles ikke kommet tilbake til Edens hage.

Kontrasten mellom den tiden tok å skape og for å gjenskape, viser at Gud alltid handler med menneskets beste for øye. Skapelsen to så kort tid fordi han ønsket å la fullt utviklede mennesker glede seg over det han hadde skapt. Det hadde vært i strid med Guds karakter å la skapelsen foregå ved gradvis utvikling gjennom lange tidsperioder. Den tiden som er tilgjengelig for gjenskapelse åpenbarer Guds kjærlighet og hans ønske om å frelse så mange som mulig (2 Peter 3:9).

Kristus er skaperen. I Eden talte Kristus skaperordet. I Betlehem ble «Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss» (Johannes 1:14) – skaperen ble en del av det skapte. Hvilken ydmykhet. Selv om det ikke var noe vitner da Kristus skapte verden, var det mange som var vitne til den kraft som gav den blinde synet (Johannes 9:6-7), den døvstumme talens bruk (Matteus 9:32-33), helbredet den spedalske (Matteus 8:2-3) og oppreiste de døde (Johannes 11:14-45).

Kristus kom som den andre Adam. Han gav menneskeheten en ny sjanse (Romerne 5). Han gav mennesket livets tre i Eden. Mennesker hengte ham opp på Golgatas tre. I paradiset stod mennesket i all sin kraft i Guds bilde; på Golgata hang Menneskesønnen hjelpeløs i en forbryters skikkelse. På fredagen i skapelsesuken og Langfredag ble ordene «det er fullbrakt» uttalt om et fullbyrdet skaperverk (1 Mosebok 2:2; Johannes 19:30). Det ene fullbrakte Kristus som Gud, det andre som menneske; det ene i hast og med kraft, det andre i menneskelig lidelse; det ene for en begrenset tid, det andre for evigheten; det ene underkastet syndefallet, det andre i seier over Satan.

Det var Kristi fullkomne, guddommelige hender som gav mennesket livet fra begynnelsen. Det er Kristi gjennomborede og blodige hender som vil gi menneskene evig liv. For mennesket er ikke bare skapt; det kan gjenskapes. Begge skapelseshandlinger er i like stor grad Kristi gjerning – ingen av dem har skjedd ved utvikling.

Vi er skapt i Guds bilde og er kalt til å herliggjøre Gud. Som kronen på skaperverket innbyr Gud oss til å ha samfunn med ham, slik at vi daglig kan søke Kristi gjenskapende kraft og til Guds ære bli i stand til å gjenspeile hans bilde bedre.

 

[i] L. Berkhof, Systematic Theology, 4th rev. ed. (Grand Rapids, MI: Wm. B. Eerdmans, 1941), p. 182.

[ii] Selv om hver dag i skapelsesuken bare var 1000 år, er det problematisk. Med en slik forklaringsmodell, ville Adams liv på slutten av den sjette «dagen» være mye lenger enn det totale livsspennet som Bibelen forteller at han fikk (1 Mosebok 5:5). Se Jemison, Christian Beliefs, pp. 116, 117.

[iii] «Creation,» SDA Encyclopedia, p. 357.

[iv] Ibid.; Arthur J. Ferch, «What Creation Means to Me,» Adventist Review, Oct. 9, 1986, pp. 11-13.