Åndelige lærdommer fra naturen | Adventist

Åndelige lærdommer fra naturen

  • Foto: SonerCdem/Thinkstock

Som vi er avhengige av den livgivende kraften i naturen for å få mat, slik er vi også avhengige av den guddommelige kraftkilden for vårt åndelige liv.

Enten man bekjenner seg til den kristne tro eller ikke, slutter man aldri å fascineres av et nyfødt barn. I dag har vi detaljerte kunnskaper om og bilder av barns utvikling i fosterstadiet. Hver gang en baby fødes blir vi minnet om det nye livets utrolige utvikling i morens indre, og vi betrakter dette som et mirakel. Det er derfor ikke overraskende at det største en mann og kvinne kan oppleve sammen, er å sette barn til verden. For den troende er dette et Guds mirakel og en Guds gave. «Se, barn er en gave fra Herren, livsfrukt er en lønn fra ham» (Salmene 127:3).

Når vi betrakter naturens mangfold på samme måte, legger vi merke til små og store detaljer som minner oss om at det er Gud som gir liv. Vi mennesker kan stelle med blomster og trær. Vi kan så frø, vanne og holde ugresset borte, men vi beundrer i ydmykhet den vekst som naturen gir. Livet har sitt opphav i Gud, og det er på grunn av ham at livet opprettholdes. Det er ikke noe vi mennesker kan gjøre som erstatter dette forholdet. I oss selv har vi ikke liv. Det er Gud som gir liv og vekst.

Jesus og naturen

I Bergprekenen oppmuntrer Jesus oss til å stole på at Gud sørger for oss, og han bruker enkle bilder fra naturen: «Se på fuglene under himmelen! De sår ikke, de høster ikke og samler ikke i hus, men den Far dere har i himmelen, gir dem føde likevel. Er ikke dere mer verd enn de? … Se på liljene på marken, hvordan de vokser! De arbeider ikke og spinner ikke, men jeg sier dere: Selv ikke Salomo i all sin prakt var kledd som en av dem» (Matteus 6:26-29). På grunn av syndens følger er naturen for en del forrevet. Samtidig ser vi likevel mye skjønnhet og rikt liv i naturen. Dette vitner om en forunderlig kraft som opprettholder livet.

Mange steder i verden lever mennesker på et eksistensminimum. De er avhengige av naturens vekstvilkår og at avlinger ikke slår feil. Under norske forhold tenker vi kanskje lite over dette, og her tar vi ofte for gitt matforsyninger som mange andre steder i verden mottas i større takknemlighet og som en gave fra Gud.

Som vi er avhengige av den livgivende kraften i naturen for å få mat, slik er vi også avhengige av den guddommelige kraftkilden for vårt åndelige liv. En understreking av nettopp dette forholdet finner vi i bildet om vintreet og grenene. Jesus fremstilte seg selv som «det sanne vintre». «Bli i meg, så blir jeg i dere. Likesom grenen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare hvis den blir på vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt hvis dere ikke blir i meg. Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i meg og jeg i ham, han bærer mye frukt, men uten meg kan dere intet gjøre» (Johannes 15:4-5).

Det indre liv

På samme måte som naturen kan vise seg fra sine skjønne sider på grunn av Guds livgivende kraft, slik ønsker Jesus å skape en indre skjønnhet og vekst i våre liv. Hvordan kan dette skje? Som blomster strekker seg mot sollyset, slik kan vi mennesker strekke oss mot Jesus som kilde for vårt åndelige liv. Vi kan stadig slippe Jesus til i våre liv som en livgivende kraft. I en travel hverdag er det mye som kan hindre denne forbindelsen. For eksempel kan livets mange bekymringer gjøre at en mister fokus, og en følelse av utilstrekkelighet på jobb eller i familien kan ta motet fra en.

Vi kan bli så overveldet av negative tanker om oss selv, at vi til slutt opplever maktesløshet og ikke lenger stoler på at Guds nåde er tilgjengelig. Da må Guds ord få slippe til. Paulus var sterk i troen, og hans skrifter kan være til hjelp: «For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre» (Romerne 8:38-39).

Jesus inviterte på denne måten: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, så vil jeg gi dere hvile» (Matteus 11:28). Dette er en hvile i trygg forvissning om at Jesus både tar imot og utvikler en. Dersom vi blir i dette forholdet og betrakter Jesus, vil livet bli slik Paulus beskriver det: «… jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever her på jorden, det lever jeg i troen på Guds Sønn som elsket meg og gav seg selv for meg» (Galalaterne 2:20).

Kraft til forandring

Vi snakker ofte om eksemplets makt, på godt og vondt. Unge mennesker kan ha sine forbilder eller idoler. Disse er gjerne såkalte kjendiser som ofte er synlige i media. Man betrakter dem og bestreber seg på å etterligne deres særtrekk. Det kan handle om mot, styrke, skjønnhet, talent eller råskap. Det er psykologiske forklaringer på dette. Men i forhold til Jesus snakker vi ikke bare om en etterligning, men om en forvandling som skjer ved Den Hellige Ånd (2 Korinterbrev 3:18).

Før sin død, oppstandelse og himmelfart ga Jesus disiplene et løfte om at han ville be Faderen om å sende Den Hellige Ånd, en annen talsmann, «… han blir hos dere og skal være i dere» (Johannes 14:17). Åndens oppgave er å minne oss om Jesus og hans frelsesgjerning på en slik måte at vi alltid ser han for vårt indre og preges av hans vesen og forventingen om hans gjenkomst. På denne måten har Jesus en langt sterkere tiltrekningskraft enn et hvilket som helst idol i denne verden, og han blir en kraft til åndelige fornyelse og vekst i våre liv. Da er det godt å leve som en kristen.