Det beste er gratis

  • Gleden er å være seg selv – for de andre. Det beste får vi gratis, for Guds regning.

    Foto: hobo_018/Thinkstock

Å være lykkelig er å være på riktig sted overfor naturen, overfor mine medmennesker, overfor meg selv og overfor Gud.

Da jeg var ung, mente jeg at velstand og makt ville bringe meg lykke. Jeg fikk rett, sier en ironisk sjel. For det er ikke riktig.

Hva er så et godt liv? Trenger vi mer av det vi har for mye av, eller er det så å si alt vi har?

Aldri har Jesu ord om å velge mellom Gud og mammon vært mer aktuelt enn i dag. Materialismen truer ikke bare gudstroen, men også miljøet og medmenneskeligheten. Ja, den lar seg i det hele tatt ikke forene med det gode liv.

Samtidig som vi får stadig flere ting i hendene, forvitrer de verdier som gjør livet verd å leve. Vi står med tomme hender midt i vår rikdom. Høy levestandard lar seg ikke veksle om i god livskvalitet.

Det er en gammel innsikt at mye vil ha mer. Særlig når naboen har enda mer. For penger kan man få nesten alt, men nesten ingenting som betyr noe – når man har alt.

«Gudsfrykt med nøysomhet er en stor vinning,» skriver Paulus (1 Timoteus 6:6).

Den som samler rikdom, har mye å miste, skriver Lao Tze. Ja, han har allerede mistet mye.

Et bærekraftig liv
Et godt liv er et bærekraftig liv. Et bærekraftig liv er omsorg og varme, fellesskap og medansvar, ro og stabilitet, en meningsfull forenkling av tilværelsen og kontakt med naturen. Det er et liv med rom for refleksjon og kreativitet, hvor indre vekst går foran karriere. Med tid for å leke og lære, og med en form for ydmyk langsomhet som skal til for å tenke nye tanker. Det er Erik Dammanns forklaring. Han er miljøbevegelsens «bestefar» her i landet.

Et bærekraftig liv er et liv vi er i stand til å bære, ikke bare fram til helgen eller neste ferie, men helt fram. For i likhet med naturen har også mennesket en tålegrense. Og hvor lenge varer et liv når tiden går så fort? Til slutt er det nesten ikke tid for oss selv i oss selv.

Det er fortapelsen, eksistensielt forstått. Jeg er på feil sted. Desorientert, mistet. Livet er et annet sted.

Jeg er på feil sted overfor naturen, overfor mine medmennesker, overfor meg selv og overfor Gud. Men Jesus oppsøker det som er fortapt, og frelser det (Lukas 19:10). Fører oss hjem, til riktig sted.

Hva vil det si å være på riktig sted? For eksempel overfor naturen.

Kristendommen er Gudsentrert
Noen er av den oppfatning at naturen klarer seg best uten oss; den vil ikke sørge nevneverdig over vårt fravær. Vi klarer oss imidlertid ikke så godt. Vår «denaturerte» livsform gir oss gnagsår på sjelen. Hvis vi skal overleve som mennesker, trenger vi mer enn de fysiske elementene. Vi kan ikke leve opp til vår egenart i isolasjon. Guds bilde trer fram i kjærlighet til alt det andre han har skapt.

Vår sivilisasjon tar utgangspunkt i menneskets autonomi og ser for seg naturen ikke som et tempel, men som et verksted hvor vi arbeider og tar til oss mest mulig.

Mange har hevdet at kristendommen er den mest menneskesentrerte religion i verden. Er det riktig?

I høymiddelalderen levde to menn som de fleste har hørt om, og som har satt spor etter seg i europeisk tenkning og historie. Den som levde sist, har dessverre satt de dypeste spor. Thomas Aquinas ble født omtrent samtidig som Frans av Assisi døde. Da han forente Aristoteles’ menneskesyn med kristen dogmatikk, kan man si at han preget senere anti-naturtenkning og la grunnen for troen på menneskelig allvitenhet og allmakt.

Frans av Assisi stod for en helt annen oppfatning. På en original og radikal måte protesterte han mot de trekk som har kjennetegnet europeisk kultur. En nøkkel til forståelse av Frans er hans tro på ydmykheten. Han talte om det store fellesskapet i Guds skaperverk og lyttet til smerten og svakheten; han prioriterte stillheten og omsorgen framfor styrke og effektivitet. Han forstod Jesu lojalitet med de svake og små.

Men hans røst ble hørt i altfor liten grad, og i dag ser vi de dramatiske konsekvensene.

Kristendommen er Gudsentrert. «Alt hører Herren til» (Salmene 24:1). Han har skapt alt, og hver eneste blomst på jorden, hver fugl under himmelen, er uttrykk for skapertanken. Han vil at hver skapning skal få være til som seg selv.

Den store moralprøven?
For flere tiår siden skrev Rachel Carson en bok med tittelen Den tause våren (1968). Det var grunn til bekymring. For hva er foråret uten fuglene, uten gjøk og sisik, trost og stær?

Vår selvsentrerte, hensynsløse livsstil rammer også dyrene. Vi kan riktignok ikke gå inn i deres liv, tale deres «språk» og dele deres erfaringer. Så dyp er ikke vår medfølelse. Her går grensen for vår allmakt. Inkarnasjonen er Guds privilegium.

Dyr er ikke mennesker, men de bærer også bud om Guds gode vilje med alle sine skapninger.

Den australske moralfilosofen Peter Singer har sitt eget ord for en «fordom» som favoriserer dem som er av samme art: Spesiesisme. Er det mulig at vi bør utvide den gylne regel til også å gjelde dyrene? Vi bør ikke frarøve dem en naturlig livsform. De er skapt slik de er, og vi må elske deres egenart. Ja, en rettferdig mann har omsorg for sin buskap (Ordspråkene 12:10).

«Menneskehetens virkelige moralprøve består i holdningen overfor dem som er prisgitt oss – dyrene. Og i denne forstand har menneskerasen lidt et sammenbrudd, en katastrofe så fundamental at alle andre utgår fra den,» skriver Milan Kundera

Medfølelsen var jo grunntonen i Jesu liv og lære. Dere har hørt det er sagt, men jeg sier dere…

Under et seminar i Assisi var Mor Theresa en av foredragsholderne. Hun tittet over talerstolen og sa ingenting. Etter en lang pause stilte hun et kort spørsmål: Do you care for someone?

Det beste er gratis
Ærefrykten for livet, kjærligheten til alt og alle er sann kristendom. Det er i Livgiveren vi lever, rører oss og er til. Hvis vi glemmer dette, er vi på vei til å redusere Skaperen til noe mindre, noe som skjer i gudstjenesten eller venter oss etter døden eller noe innerst i følelseslivet. Han blir en gud for krokene i livet, ikke for livet.

Å være lykkelig er å være seg selv i forhold til naturen, våre medmennesker og Gud. Det er ingen enkel kunst i vår kultur. Posisjon, rikdom, makt og myndighet trer i forgrunnen. Det var også Frans av Assisis prosjekt som ung mann; han var rik, attraktiv og åndrik. Han kunne slå seg for brystet og erklære: Nå er jeg i mitt posse. Men han var ikke tilfreds, og etter en avgjørende livskrise kom han til seg selv, rev av seg den kostbare kappen og erklærte: Nå er jeg i mitt esse. Nå er jeg den jeg er, det jeg er skapt til å være

Den store gleden er ikke avhengig av vår prestasjon, vår dyktighet, vår «egenandel», men av det vi får ta imot av Guds hånd – tilgivelsen, hans forbausende godhet, det levende håp.

Og nåden. Som betyr at det beste er gratis. For Guds regning.

«Den Guds klarsyn falder på, ser det store i det små» (Piet Hein).