Glede og begeistring

  • Foto: dolgachov/Thinkstock

Hva mente Jesus med at vi skulle være som små barn? Hva kan barn lære oss om himmelriket?

Jesus kalte til seg «et lite barn, stilte det midt iblant dem og sa: Sannelig, jeg sier dere: Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket» (Matteus 18:2-6). Hvorfor sa Jesus dette?

Det er antakelig veldig mye barn kan lære oss om himmelriket. Barn er tillitsfulle. De stoler på oss voksne og spesielt foreldrene sine.  Barn kan også ha en veldig sterk tro på Gud. En barnesang starter slik: Min Gud er så stor, så sterk og så mektig, det fins ingenting han ikke kan. Denne sangen gir uttrykk for tanker mange barn har delt med meg. Gud er en superhelt i deres øyne.

Barn er også helt konge på fortellinger. De skjønner at Bibelen er en bok om Jesus og at de kan leke seg inn i bibelfortellingene. Jeg har mange ganger sett barn leke Noas ark. De fyller opp en sofa eller noen annet med kosedyr og seiler på tur. Barna kan også leve seg inn i den store bibelfortellingen og fortelle at de er Jesus sin venn, eller om hva de skal gjøre i himmelen. De elsker også dyr og naturen Gud har skapt. Mange av dem er til og med opptatt av miljøvern. Barn er også som regel nysgjerrige. Nysgjerrigheten gjør at de stiller veldig gode spørsmål og liker å finne ut av ting. Vi voksne kan derfor lære veldig mye av barna: tillit, det å leve oss inn i bibelfortellinger, miljøvern og nysgjerrighet.

Men noe av det jeg selv setter mest pris på hos barn, er den gleden og begeistringen de veldig ofte har. Har du tenkt over at barna var begeistret for Jesus? Etter inntoget i Jerusalem kan vi lese at de var i tempelet sammen med ham. «Men overprestene og de skriftlærde så underne han gjorde, og barna som ropte i helligdommen: ‘Hosianna, Davids sønn!’ De ble forarget og spurte ham: ‘Hører du hva de sier?’ Jesus svarte: ‘Ja, men har dere aldri lest: Du har latt småbarn og spedbarn synge din pris!’» (Matteus 21:15-16).

Den gleden barna har er noe jeg savner i den jobben jeg har nå. Da jeg sist jobbet på en skole, husker jeg hvor glad jeg kunne bli bare av å gå gjennom korridoren når et friminutt startet eller sluttet. Jeg ble nesten alltid møtt av store smil og glade øyne. Noen ganger kom de også løpende og jeg fikk en stor klem. Sånn var det også med mine egne barn da de var små. Når jeg hadde vært borte, det trengte ikke å ha vært lenge, kom de løpende mot meg med lysende, glade øyne. De kastet seg på meg og gav meg en stor klem. Herlig!

I forrige uke, var jeg innom mannen min på jobben hans, Torderød skole. På vei ut ble jeg møtt av stor glede og begeistring. En av elevene i skolegården ropte med glad stemme: «Se der er Nina!» Jeg hørte en annen spørre, «Hvem Nina?» Svaret var: «Kona til rektor.» Så kom en stor smilende gjeng løpende bort til meg. Vi stod på hver vår side av skolegjerdet. De presset seg tett inntil og snakket, tøyset og tullet med meg. Jeg ble så glad. Hvem hadde vel ikke blitt det? Når jeg satte meg inn i bilen, smilte, vinket og tutet jeg før jeg kjørte videre. Barna vinket helt til jeg var borte.

Av alt det barna kan lære oss om himmelriket, så tenker jeg at det må være dette: Guds rike er glede. Paulus sier dette: «Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Gled dere! La alle mennesker få merke at dere er vennlige. Herren er nær!» (Filipperne 4:4-5).

Hvis jeg skal være med på å spre litt himmel på jord, kan jeg gjøre det ved å dele glede. Både det vi kaller dyp glede, men også litt tull og tøys. Personlig tror jeg at tull og tøys er undervurdert. Denne helgen før påske, når vi minnes inntoget i Jerusalem og barnas begeistring for Jesus, vil jeg tenke på dette: Representerer jeg Jesus med glede? Sprekker ansiktet mitt opp i et smil når jeg møter noen? Kan folk se at jeg er glad for å treffe dem? Tennes lysene i øynene mine?

Takk, til glade barn som har vist meg litt av Guds himmel!