Livet er et annet sted

  • Så lenge vi velger bort Jesus, er livet alltid et annet sted. Men Jesus er veien, sanneten og livet. Når vi er sammen med ham, er livet i oss.

    Foto: dangrytsku/Thinkstock

Det er fint å være på fjelltoppen, men «avgrunnen» er et nyttig sted.

Jeg fikk se at det skjedde med min venn Børre. Nyfrelst stod han på en sommerkonferanse og undret seg over hvordan han plutselig kunne synge sangene uten å se på teksten, når han aldri hadde hørt dem før. Noe forunderlig hadde flyttet inn da han åpnet livet for denne Jesus.

Livet til Børre hadde aldri vært en dans på roser. Årevis med heroin setter sine spor. Det gikk opp og ned, selv med Jesus på innsiden. Men en ting endret seg ikke. Dette livet som hadde flyttet inn i Børre, flyttet aldri ut. Og gradvis gjorde det sitt verk. Selv den dypeste bitterheten mot vanskelige ting i oppveksten, begynte å smelte. Og det hadde ingenting med Børres anstrengelser eller viljestyrke å gjøre. Det var et liv som flyttet inn av bare nåde, som ble der av bare nåde og som gjorde sitt verk fordi Gud er god, ikke fordi Børre eller menigheten hans var flink.

Livet fra Gud kan ikke manes frem ved strev og kamp. Det må gis oss. Det må tas imot. Det er ikke liv i kunnskap om godt og ondt. Livet er et annet sted. Dette lærte menneskene alt i Edens hage. Det er ikke liv i alle «burdene» og «budene». Det er tvert imot død. «Bokstaven slår i hjel» (2 Korinterbrev 3:6).

Men likevel er det håp. For «livet ble åpenbart, vi har sett det og vitner om det og forkynner dere det evige liv, som var hos Far og ble åpenbart for oss» (1 Johannes 1:2).

Når død blir liv

Mike Breen skriver om hvordan Jesus ledet disiplene sine gjennom flere faser. Den andre fasen kaller Mike for «avgrunnen». Det er der man møter veggen og oppdager at man ikke får det til. De sterke entusiastiske følelsene fra den første tiden er borte. Nå er det motgang, frykt, maktesløshet. Og Jesus snakker bare om å dø. Mange prøver da å gå tilbake til den første fasen og reprodusere ekstasen fra den-gang-da. Men da går de glipp av «avgrunnens» velsignelser.

For i «avgrunnen» lærer vi vår aller viktigste lekse som borgere av Guds rike: Alt som virkelig betyr noe, må gis oss utenfra: Kjærligheten fra Far, nåden som frelser oss, Ånden som forvandler oss.

De som skjønner og får lov å ta imot nok en gang, vil komme ut av hullet, opp av avgrunnen med et liv på innsiden som aldri vil dø og som ingen kan ta fra dem. Børre forstod dette bedre og raskere enn de fleste kristne, for han levde hele tiden på kanten av avgrunnen.

Men mange som «kommer opp» med en brennende takknemlighet og sterke forsetter om å tjene Jesus med sin nyfunne frihet og kjærlighet, må en tur til ned i hullet – i avgrunnen – for å lære at selv tjenesten må bli gitt oss. «Hvis Herren ikke bygger huset, arbeider bygningsmennene forgjeves» (Salmene 127:1) Selv «Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv, men bare det han ser sin Far gjøre» (Johannes 5:19). Det handler ikke om hva jeg kan gjøre for Gud, men om hva Gud gjør og hva han inviterer meg til å bli en del av.

Børre lever ikke lenger. En overdose satte en stopper for det. Men det livet som begynte da Jesus flyttet inn i ham med sin Ånd, vil fortsette i all evighet.

For livet ligger ikke i kunnskapen om godt og ondt og alle «burdene». Livet er et annet sted.