Ulyst til å be

  • Foto: Deagreez/Thinkstock

Det er få åndelige øvelser som det er knyttet så store løfter til som bønnen.

Jesus er kanskje den som kom med de aller største løftene: ”Be, så skal dere få” (Matteus 7:7). ”Det dere ber om i mitt navn, vil jeg gjøre” (Johannes 14:13). ”Hvis dere blir i meg og mine ord blir i dere, da be om hva dere vil, og dere skal få det” (Johannes 15:7).

Mange er de som har tatt Jesus på ordet, uten at de fikk det de bad om. Skuffelsen har for enkelte vært så stor at de har gitt opp å be. Det kan da ikke nytte å be når det vi ber om ikke blir oppfylt? Noen har til og med gitt opp kristendommen på grunn av manglende bønnesvar, eller befinner seg som skeptiske iakttakere av den kristne tro. Enda flere kristne føler ulyst til å be. Bønnen er derfor helt fraværende i deres kristenliv.

Philip Yancey
Den kjente kristne forfatteren og tenkeren Philip Yancey var blant dem som ikke hadde et positivt forhold til bønn. Han forteller at han ”unngikk stort sett emnet bønn på grunn av skyldfølelse og en opplevelse av å komme til kort” (Bønn, s. 17). Han så på bønnen ”gjennom en skeptikers briller” og var ”mer opptatt av ubesvarte bønner enn av gleden over dem som ble besvart” (Bønn, s. 17).

Han bestemte seg derfor utforske emnet bønn. Han ville gjøre det ”slik en pilegrim vandrer omkring, ser på momentene, stiller spørsmål, grubler på ting, prøver vannet (Bønn, s. 18).

Etter å ha utforsket emnet over lengre tid, kom Yancey fram til et helt nytt syn på bønnen. Hans forhold til den er ikke lenger preget av skyldfølelse og skepsis. I stedet kan han avlegge dette vitnesbyrdet: ”Jeg ber med en tro full av undring over at Gud virkelig ønsker et fortsatt fellesskap. Jeg ber i tillit til at det å be er den måten Gud har valgt for å bygge bro over den enorme kløften mellom evigheten og meg. Jeg ber for å holde kontakten med Guds helbredende virke i verden. Jeg ber som jeg puster – ganske enkelt fordi jeg ikke kan la være” (Bønn, s. 386).

Hvorfor Yancey forandret syn på bønnen, beskriver han i sin bok Bønn som kom ut på engelsk i 2006 og norsk i 2007.

Se med Guds øyne
Noe av de første Yancey fant da han undersøkte emnet bønn, var at ”bønn hjelper mot nærsynthet, bevisstgjør meg på perspektiver jeg glemmer i det daglige” (Bønn, s. 23). ”I bønnen flytter jeg blikket vekk fra fokuset på meg selv. Jeg flytter meg opp ovenfor tregrensen og ser ned på den flekken som er meg. Jeg ser opp mot stjernene og blir minnet om den rollen jeg og ethvert menneske spiller i et univers vi ikke makter å fatte. Bønn innebærer å se virkeligheten fra Guds synsvinkel” (Bønn, s. 33).

En annen kjent kristen forfatter, Ellen G. White, sier det samme som Yancey: ”Å be betyr å åpne hjertet for Gud som for en venn – ikke fordi det er nødvendig at vi skal underrette ham om hvordan vi er, men for at vi kan bli i stand til å ta imot ham. Bønn bringer ikke Gud ned til oss, men løfter oss opp til ham” (Veien til Kristus, s. 109. 1999-utgave).

Fellesskap med Gud
Det neste Yancey fant, var at bønn først og fremst er fellesskap med Gud: ”Min opplevelse av Guds nærvær – eller fravær – er ikke det virkelige nærværet – eller fraværet. Når jeg er overdrevent opptatt av teknikker, fylles av skyldfølelse fordi bønnene mine ikke strekker til, eller vender meg skuffet bort fordi en bønn ikke blir besvart, må jeg minne meg selv om at bønn er å ha fellesskap med Gud som alltid er tilstede” (Bønn, s. 59).

”Hovedhensikten med å be er ikke å gjøre livet lettere eller å få magiske krefter, men å lære Gud å kjenne. Jeg trenger Gud mer enn noe jeg kan få av Gud” (Bønn, s. 63). Ellen G. White skriver at ”ved alvorlig bønn blir vi brakt i forbindelse med den Eviges tanker” (Veien til Kristus, s. 114 – 1999-utgave).

Det var dette fellesskapet med Faderen som gjorde at Jesus ofte var i bønn. ”Selv trakk han seg ofte tilbake til ensomme steder og bad der” (Lukas 5:16).

”I samtale med sin Far fikk han trøst og glede” (Veien til Kristus, s. 110. 1999-utgave).

Siden Jesus er alle kristnes forbilde, burde det være den naturligste ting i verden for kristne å be. ”Hvis menneskenes frelser; Guds Sønn, fant det nødvendig å be, hvor meget mer må da ikke svake, syndige mennesker kjenne nødvendigheten av inderlig og vedholdende bønn!” (E.G. White. Veien til Kristus, s. 110. 1999-utgave).

Tillit til Gud
En tredje oppdagelse som Yancey gjorde, var at bønn utvikler tillit til Gud. ”I bønnen ber jeg om – og oppnår gradvis – tillit til Guds kjærlighet, rettferdighet, miskunn og hellighet, til tross for alt som kan få meg til å sette spørsmålstegn ved de samme egenskapene. Jeg gir meg hen til Guds uforanderlige egenskaper, for å vende tilbake og gjøre mitt for å virkeliggjøre disse egenskapene på jorden” (Bønn, s. 160-161).

Alle som ber, opplever at bønner blir ubesvart. Det har gitt flere store anfektelser. Yancey gir en god forklaring på hvorfor enkelte bønner ikke blir besvart: ”Ved å besvare alle mulige bønner ville Gud i virkeligheten abdisere, overlate verden til seg selv. Historien viser hvordan vi har brukt de begrensede kreftene som er gitt oss: Vi har utkjempet kriger, begått folkemord, forurenset luft og vann, ødelagt skoger, skapt rettsløse politiske systemer, skapt lommer av rikdom i overflod samt en skjærende fattigdom. Hva om Gud hadde gitt oss automatisk tilgang til overnaturlige krefter? Hvor mye mer ødeleggelse ville vi komme til å forårsake?” (Bønn, s. 268).

Yanceys konklusjon er denne: ”At det i det hele tatt finnes noe som heter bønn, er en nådegave, en raus innbydelse til å ta del i universets fremtid” (Bønn, s. 290).

Ellen G. White stiller dette spørsmålet: ”Hvorfor skulle Guds barn ha slik ulyst til å be, når bønnen er nøkkelen i troens hånd til å lukke opp himmelens forrådshus, der den Allmektiges ubegrensede skatter er oppbevart?” (Veien til Kristus, s. 111. 1999-utgave).

Svaret på spørsmålet gir seg selv: Det er all grunn til å overvinne enhver ulyst til å be.