Kvinnelige forstandere og pastorer

  • Det er ingen overraskelse at kvinner med de nødvendige nådegavene blir valgt som forstandere og ansatt som pastorer i Adventistkirken.

    Foto: Design Pics/Thinkstock

Vedtak i Generalkonferensens hovedforsamling.

Temaet rundt kvinnelige forstandere og pastorer i Adventistkirken opptar en hel del av kirkens medlemmer. Følgende påstand har vært framsatt: «SDA har aldri godkjent kvinnelige forstandere eller pastorer». Manglende vedtak i Generalkonferensens hovedforsamling har vært anført som begrunnelse for påstanden. To vedtak i hovedforsamlinger i Generalkonferensen tilbakeviser denne påstanden.

Sammendrag

I Generalkonferensens hovedforsamling i 1980 ble Syvendedags Adventistkirkens trospunkter vedtatt hvor det sies at alle som tilhører menigheten er «likeverdige i Kristus», og at Gud kaller, og Den hellige ånd utruster medlemmer «som han vil» til ulike oppgaver som for eksempel pastoroppgaven. Ulike varianter av Den hellige ånds gaver gis til alle medlemmer. Det er ingen indikasjon i hverken trospunkt 17 eller i tekstene fra Det nye testamente som omtaler Åndens gaver, om at «pastorgaven» kun gis til menn.

I Generalkonferensens hovedforsamling i 1990 ble Menighetshåndboken endret slik at pastorer med lisens eller pastorer med fullmakt («commissioned») og som også er blitt ordinert som lokale forstandere, kan gjennomføre vigsel der hvor divisjonene åpner for det. Dette inkluderte kvinnelige pastorer som var ansatt i deler av verden på det tidspunktet, og registrert som «commissioned». I tillegg ble Menighetshåndbokens maskuline omtale av forstanderoppgaven gjort kjønnsnøytral i 1990-hovedforsamlingen.

Generalkonferensens hovedforsamling i 1980 – Dallas, Texas

I hovedforsamlingen i 1980 vedtok Syvendedags Adventistkirken 27 grunnleggende trospunkter (senere utvidet til 28). I innledningen til trospunktene står følgende: «Disse læresetningene … uttrykker syvendedagsadventistenes forståelse av Bibelens lære». Trospunktene uttrykker med all tydelighet at Adventistkirken tror på likeverd mellom mann og kvinne.

I trospunkt nr. 14 står det:

… Særpreg i rase, kultur, utdanning og nasjonalitet, eller ulikheter mellom høy og lav, rik og fattig, mann og kvinne må ikke få splitte oss. Vi er alle likeverdige i Kristus, som med én Ånd har knyttet oss sammen i ett fellesskap med ham og med hverandre. Vi skal tjene andre og selv bli tjent, uten å stille betingelser. … (utheving tilføyd)

Åndens gaver utruster medlemmene til tjeneste i menigheten. Trospunkt nr. 17 sier det slik:

I enhver tidsalder gir Gud åndelige gaver til medlemmene av sin menighet. Disse gavene skal de enkelte medlemmer bruke i kjærlighetens tjeneste til det beste for menigheten og menneskeheten. De deles ut av Den hellige ånd, som gir hvert enkelt medlem etter som han vil. Disse gavene gir de nødvendige egenskaper og tjenester som menigheten behøver for å oppfylle sin gudgitte oppgave. … Noen medlemmer er kalt av Gud og utrustet av Ånden til anerkjente funksjoner i menigheten, som pastorer, evangelister og lærere som trenges spesielt for å utruste medlemmene til tjeneste, for å føre menigheten fram til åndelig modenhet, og for å fremme enhet i troen og kunnskapen om Gud. (utheving tilføyd)

Hverken trospunkt nr. 17 eller noen bibeltekst gir grunnlag for å si at enkelte av Åndens gaver er reservert for menn. Forsøk på å argumentere ut fra at kun menn ble utvalgt til å være del av presteskapet i Det gamle testamente, eller argumenter som bygger på naturbestemte rollemønstre i en familiesituasjon, er irrelevante når en ser at Den hellige ånd selv bestemmer hvem som skal få de ulike gavene for tjeneste i menighetssammenheng i Det nye testamente, inkludert den åndelige gaven som trengs for å utføre tjeneroppgaven som pastor.

Det er derfor ingen overraskelse at kvinner med de nødvendige nådegavene ble valgt som forstandere og ansatt som pastorer i Adventistkirken i enkelte deler av verden. Mange menigheter ville ikke kunne fungert uten at kvinner også var valgbare til slike oppgaver.

Generalkonferensens hovedforsamling i 1990 – Indianapolis, Indiana

Ved hovedforsamlingen i 1990, var det to temaer som skapte ekstra stort engasjement, og som førte til at et stort antall av de delegerte tok ordet. Temaene var

  • ordinasjon av kvinnelige pastorer
  • endring av Menighetshåndboken - ansvarsområder for ikke-ordinerte pastorer.

Ordinasjon av kvinnelige pastorer – Indianapolis 1990

Spørsmålet om ordinasjon av kvinner til pastoroppgaven har blitt vurdert av flere kommisjoner, første gang i begynnelsen av 1970 årene. I forkant av 1990-hovedforsamlingen ble den tredje kommisjonen utpekt til å vurdere dette spørsmålet. Da saken kom opp til avstemning ved hovedforsamlingen i 1990 stemte 1.173 for at det ikke skulle åpnes opp for at kvinner kunne ordineres som pastorer, mens 377 stemte at det skulle åpnes opp for ordinasjon av kvinnelige pastorer. En del av begrunnelsen som anføres i vedtaket for å gå imot ordinasjon av kvinnelige pastorer, var at «det finnes en mulighet for at ved å åpne for ordinasjon av kvinner vil det kunne resultere i manglende enhet, sterk uenighet, og kanskje splittelse». På dette grunnlaget var det at styret i Generalkonferensen anbefalte delegatene til hovedforsamlingen i 1990, å stemme imot at det skulle åpnes for ordinasjon av kvinnelige pastorer.

Kommisjonen som hadde jobbet med saken i forkant av behandlingen i Generalkonferensens styre, begrunner sin innstilling om ikke å anbefale ordinasjon av kvinner til pastortjenesten med manglende støtte for ordinasjon rundt om i verden og muligheten for splittelse. I hovedforsamlingens vedtak er følgende angitt som kommisjonens pkt. 1:

1. Selv om kommisjonen ikke har kommet fram til enighet i vurderingen om Skriften og Ellen G. Whites skrifter uttrykkelig anbefaler eller motsetter seg at kvinner kan ordineres som pastorer, så er det full enighet om at både Bibelen og Ellen G. White klart gir uttrykk for at kvinner vil ha en betydningsfull, vidtspennende og vedvarende tjeneste. Utgytelsen av Den hellige ånds gaver vil bære vitnesbyrd om dette i økende grad.

(Del av vedtaket i Generalkonferensens hovedforsamling i Indianapolis i 1990)

Endring av Menighetshåndboken - ansvarsområder ikke-ordinerte pastorer – Indianapolis 1990

Inntil 1990 var det kun ordinerte pastorer som kunne foreta vielser. Etter en lang diskusjon under hovedforsamlingen i 1990, ble det vedtatt at utvalgte pastorer med lisens eller pastorer med fullmakt («commissioned») og som også er blitt ordinert som lokale forstandere, kan gjennomføre vigsel der hvor divisjonene åpner for det. Motstanderne av denne endringen argumenterte med at det da blant annet ville medføre at kvinnelige pastorer som på det tidspunktet var registrert som pastorer med lisens eller med fullmakt, dermed ville få rett til å gjennomføre vielser. Den foreslåtte endringen av Menighetshåndboken ble vedtatt, og det ble dermed mulig for kvinnelige pastorer å vie der hvor divisjonene åpnet opp for det.

Vedtak om kjønnsnøytralt språk vedr. forstander i Menighetshåndboken – Indianapolis 1990

Et annet vedtak vedr. Menighetshåndboken som også ble vedtatt i 1990-hovedforsamlingen, var at Menighetshåndbokens omtale av forstanderen ble gjort kjønnsnøytral:

Utgaven før 1990 Utgaven etter 1990
Ordinasjon av menighetsforstander. Ordinasjon av forstander

At en person velges som forstander, betyr ikke at han automatisk er tilsatt. Han må også ordineres. Inntil dette er gjort, er han ikke forstander og har ingen autoritet til å utføre forstanderens plikter. I overgangsperioden mellom valg og ordinasjon kan han likevel utføre de plikter som tilfaller en menighetsleder. Før han kan forrette nattverd i menigheten må han ordineres. …

(Utheving tilføyd)

Å bli valgt til forstander kvalifiserer i seg selv ikke til å fungere som forstander. Ordinasjon er påkrevd før en forstander har myndighet til å tjenestegjøre i denne oppgaven. I tiden mellom valg og ordinasjon kan den valgte forstander fungere som en menighetsleder, men kan ikke foreta de handlinger som forutsetter ordinasjon.

 

Den tradisjonelle formuleringen med å bruke «he»/«han» ble byttet ut med kjønnsnøytralt språk.

Bruk av maskulint språk i lover og regler var allment brukt i offentlig sammenheng mange steder i verden. I det offisielle Norge ble det på 1970-tallet gjennomført en endring på dette området. Profesjonsbetegnelser ble gjort kjønnsnøytrale. Uttrykk som lærerinde og sykepleierske forsvant i offentlig sammenheng. Både menn og kvinner ble omtalt som henholdsvis sykepleier og lærer. Betegnelsen «styreformann» ble byttet ut med «styreleder».

I 1990 tok Generalkonferensens hovedforsamling konsekvensene av det faktum at kvinner var valgt til forstandere. Hovedforsamlingen satte et tydelig godkjenningsstempel på at kvinner var valgbare til forstandere ved å endre den tradisjonelle maskuline beskrivelsen i Menighetshåndboken.

Det var helt i tråd med profetien i Joels bok: "En gang skal det skje at jeg øser ut min Ånd over alle mennesker. Deres sønner og døtre skal profetere, de gamle skal drømme drømmer og de unge skal se syn.  Selv over slaver og slavekvinner vil jeg i de dager øse ut min Ånd" (Joel 3,1-2.