Derfor stemte jeg for å sende enhetsdokumentet tilbake

  • Ulik holdning til policy og kirkeautoritet preget debatten rundt enhetsdokumentet i Generalkonferensens hovedstyremøte.

    Foto: Brent Hardinge/ANN

  • Thomas Lemon: «As I listened (til unionene) there was not one person who gave any hint of being in rebellion.»

    Foto: Mylon Medley/ANN

  • Lowell Cooper, tidligere nestleder i GC: Etter hans mening heves «alvoret i saken til et nivå som går langt utover rene formaliteter. Det utgjør en alvorlig trussel mot prinsippene som er grunnlaget for kirkestrukturen, menighetens funksjon og bildet av å være Kristi legeme, som vi verdsetter så høyt.»

    Foto: Ansel Oliver/ANN

  • Jan Paulsen, tidligere leder av GC: «Den Ånd som knytter og forener, er fraværende i dette dokumentet. Jeg ser ikke Guds hånd i dokumentet slik det framstår nå, og bør ikke vedtas».

    Foto: Mylon Medley/ANN

Ulik holdning til policy og kirkeautoritet preget debatten rundt enhetsdokumentet i Generalkonferensens hovedstyremøte.

Forord: Kjære leser! Det er til tider vanskelig å lese noe for det det er, uten å legge egne antagelser mellom linjene. Jeg ønsker derfor å presisere at det jeg skriver her gjelder et dokument som jeg ble bedt om å stemme over for tre uker siden. Det er ikke min intensjon å si noe i denne redegjørelse om ordinasjon, likestilling, eller hvordan Den norske union har håndtert spørsmålet rundt pastoral likestilling. Her ønsker jeg å være åpen og gi informasjon om hva som ble presentert, og hvorfor jeg mener enhetsdokumentet var problematisk, uansett hva vi mener om både enhet og ordinasjon. Jeg oppfordrer deg derfor til å lese det med den samme ærlighet jeg har prøvd å vise i skriveprosessen.

I perioden 5. – 11. oktober var jeg én av ca. 300 deltakere i Syvendedags Adventistkirkens hovedstyremøte (Annual Council) i Silver Spring, USA. Mye bra ble presentert. Vi fikk rapport om misjon og menighetens vekst verden over. Vår verdensleder, Ted Wilsons iver for menighetens misjon er bra og inspirerende, og han har mange kompetente medarbeidere som er spesialister innenfor hvert sitt felt. Pastor Wilson skal ha ros for at han prøver å jobbe målrettet mot effektiv misjon.

Men én presentasjon tiltrakk seg mer oppmerksomheten enn noen andre: Oppfølgingen av bestemmelsen fra Annual Council i 2016, som vedtok spesielle tiltak for å sikre konsens mellom alle unionene (nasjonale enheter), og Generalkonferensens (GC) Working Policy. Ordstyrer poengterte innledningsvis at selv om ordet ordinasjon og kvinnelige pastorer ikke nevnes hverken i dokumentet i 2016 eller oppfølgingsdokumentet nå i 2017, så er det den saken som er bakgrunnen for presentasjonen. Ordet «forsoning» ble brukt, men det var ikke til å legge skjul på at dokumentet som ble presentert handlet om disiplin og autoritet.

Fase I, vedtatt for ett år siden, retter seg mot de unionene som ikke har innordnet seg under vedtaket som ble gjort av GCs hovedforsamling i San Antonio i 2015. Der ble det et nei-flertall mot å tillate de enkelte divisjonene selv å avgjøre om de ville åpne for ordinasjon av kvinner til pastorgjerningen innenfor sine egne områder. Fortsatt forskjellsbehandling av kvinner som er kalt av Gud til pastoral tjeneste, var dermed resultatet. Noen unioner har trosset vedtaket fra San Antonio.

Fase I, vedtatt i 2016, handlet om å lytte og be med lederne i unioner som ikke følger policy, konsultasjon med en bredere gruppe som inkluderer pastorer og lekmedlemmer, tilbakemeldinger og pastorale brev, samt mer lytting og bønn.

Fase II som ble presentert mandag 9. oktober for GCs hovedstyre kom i form av et 14-siders dokument som kort kan oppsummeres slik:

  • Enhet er målet med prosessen.
  • Enhet er nødvendig for effektiv misjon.
  • GC kan ikke akseptere unioner som ikke følger policy, spesielt der enhet i verdensmenigheten er påvirket.
  • Det er flere alvorlighetsgrader i forhold til brudd på policy:
  1. Saker som har med de 28 trospunktene å gjøre
  2. Saker som har blitt stemt over i en GC-hovedforsamling.
  3. Saker som har med Working Policy å gjøre.
  • For enhetens skyld må vi være klar til å sette til side egne meninger, selv når det gjelder samvittighetssaker.
  • Følgende framgangsmåte ble foreslått:
  1. Alle medlemmer av GCs hovedstyre (det inkluder alle unionsledere) må signere et lojalitetsdokument hvert år når de registrerer seg til Annual Council. Man må erklære at unionen man leder er lojal til policy.
  2. Om man ikke kan signere en slik erklæring, vil man miste stemme- og talerett frem til man kan signere en slik erklæring.
  3. Dersom en har signert, og det blir avdekket at en person ikke forholder seg til GC Working Policy, vil ledelsen i GC sørge for at det blir satt i gang en pastoral prosess i henhold til Matteus 18, i et forsøk på å oppnå full aksept av vedtakene i GC.
  4. Alle delegerte til GCs hovedforsamling må også ha signert et slikt dokument før unionene sender inn sine lister av delegerte. Dersom toppledelsen i GC oppdager at det står noen på denne listen som ikke aksepterer GC Working Policy, må unionene finne nye personer som delegerte.

Jeg var til stede på Annual Council for å representere Den norske union (DNU). DNU består av tre distrikter, som koordinerer 57 menigheter med ca. 4.800 medlemmer. Med andre ord, representerte jeg deg på dette hovedstyremøtet. Derfor vil jeg melde tilbake til Adventistkirken i Norge om hvorfor jeg ikke kunne støtte forslaget til fase II, og hvorfor jeg stemte for å sende forslaget tilbake til komiteen som jobber med saken.

Min intensjon med denne redegjørelsen er å bidra til åpenhet og forståelse. Dette er heller ikke noen personlig kritikk av våre ledere som har en vanskelig jobb, og som vil det beste for Adventistkirken. Men jeg ønsker å gjengi de viktigste grunnene for at flertallet var ukomfortabel med dokumentet, uansett hva de måtte mene om pastoral likestilling, og hvilke reaksjonsformer ulike unioner har valgt. Det er mitt håp og min bønn at Den norske union kan jobbe sammen med GCs lederskap for å finne konstruktive løsninger som vil legge til rette for effektivt misjonsarbeid både her i Norge og over hele verden.

Her er sju grunner for at jeg ikke kunne støtte forslaget på vegne av Adventistkirken i Norge:

1.      Gode prosesser fører til gode løsninger.

Fase II skulle følge fase I. Men fase I har ikke blitt fulgt av GC. Etter avtale med ledelsen i Den transeuropeiske divisjon (TED), ble det arrangert et fellesmøte for både Danmark, Sverige, Holland og Norge. Det fant sted i april på TEDs hovedkontor i St. Albans. Der fikk vi møte Thomas Lemon (en av visepresidentene i GC). Han var flink til å lytte, men han hadde ingen informasjon til oss. Siden april har vi ikke hørt noen ting, selv om de skandinaviske lederne gjennom divisjonen har etterlyst tilbakemeldinger og videre dialog fra GC. Det har dermed ikke vært en bredere konsultasjon. Det har ikke kommet noen tilbakemeldinger. Det har ikke kommet noen «pastorale brev», og det har ikke vært noen ny runde med bønn og lytting, slik vedtaket i 2016 sa det skulle være. Slik jeg opplever det, har ikke lederskapet i GC fulgt opp forslaget som de selv la fram for styret i 2016, og fikk vedtatt. Jeg har ikke fått noen meldinger om at GC har vurdert nye konstruktive forslag til hvordan vi kan løse konflikten. Så lenge prosessen i fase I ikke blir fulgt, er jeg redd for at vi ikke fanger opp gode vinn-vinn løsninger. Vår verdensleder sa flere ganger i debatten den 9. oktober at de hadde etterlyst forslag til løsninger, men at de ikke hadde mottatt noe. Virkeligheten, slik vi opplever den som ledere i DNU, er at vi ikke har fått lov til å presentere konstruktive forslag til veien videre.

2.      Adventistledere skal lede med ærlighet og integritet.

Det 14-siders dokumentet med forslag til fase II ble ikke utarbeidet av den komiteen som var utpekt til å utføre det oppdraget. «The Unity in Mission Oversight Committee» (UMOC) ble ledet av Thomas Lemon som møtte med lederne for Sverige, Danmark, Holland og Norge i april. Han kunne den 9. oktober opplyse at dokumentet var blitt skrevet av GCs øverste ledelse og at UMOC ikke lyktes med å godkjenne det. Derfor vedtok GCs administrasjonskommite (ADCOM) dokumentet, og sendte det videre til møtet med lederne i divisjonene (GCDO), for å få godkjent at dokumentet skulle presenteres for Annual Council. Ved den ordinære avstemningen i GCDO, ble det nedstemt (29 stemmer mot 26 stemmer). GCs administrasjon (GCADMIN) valgte da å hente inn stemmer fra komitemedlemmer som ikke hadde vært på GCDO-møtet. Noen av dem hadde ikke lest dokumentet. Til slutt fikk GCADMIN et knapt flertall, 36 mot 35. En tidligere visepresident, beskrev dette til meg og noen andre som en alvorlig uregelmessighet. Når vår verdensleder ble spurt under Annual Council om han kunne bekrefte disse opplysningene, responderte han ved å utrykke skuffelse over at denne informasjonen hadde lekket ut.

En oppfordring om å sende dokumentet ut til styremedlemmene kvelden før saken skulle opp, ble avvist. Dokumentet ble delt ut rett før saken skulle behandles. Forslaget ville i prinsippet få alvorlige konsekvenser for mer enn 80 % av alle unionene som på en eller annen måte ikke følger policy til punkt og prikke. Jeg ble minnet på disse ordene fra Ellen White:

«In no conference should propositions be rushed through without time being taken by the brethren to weigh carefully all sides of the question.... Very many matters have been taken up and carried by vote, that have involved far more than was anticipated and far more than those who voted would have been willing to assent to had they taken the time to consider the question from all sides» (E. G. White, Testimonies, vol. 9, s. 278).

Dette var et uferdig, ugjennomtenkt dokument som styret, inkludert meg, var ukomfortabel med å behandle som en hastesak.

3.      Adventister tror fortsatt på Sola Scriptura (Bibelen alene).

Nesten nøyaktig 500 år etter reformasjon begynte, ble vi bedt om å vedta en policy som ville binde våre ledere til å signere et dokument som forplikter oss til å sette GC-autoritet over samvittigheten.

«It is vital that all give support to the process of the Church voted actions . . . rather than to work unilaterally or separately even for conscientious reasons since we are all part of the same remnant church…» (side 8).

Våre ledere i GC vil det beste for menigheten. Det vil vi alle. Men jeg er redd for at dette dokumentet er i ferd med å heve GC Working Policy over både våre trospunkter og Bibelen, selv om jeg velger å tro at det ikke var intensjonen. Jeg tror det finnes en annen vei, som bygger på tillitsskapende dialog, hvor partene viser gjensidig respekt og virkelig lytter for å forstå hverandre.

4.      Gud kaller oss til enhet, ikke ensartethet

Jeg forstår godt at det er viktig med policy. Policy gir oss definerte rammer og forutsigbarhet. Men dokumentet som ble lagt fram gir uttrykk for at enhet skjer når alle følger policy fullt ut. Adventister, basert på Bibelen og vår profetisk forståelse av vårt kall, har imidlertid alltid basert enhet på et felles kall, et felles mål, en felles tro og en felles fremtid.

«Så formaner jeg dere, jeg som er fange for Herrens skyld, at dere lever et liv som er verdig det kallet dere har fått, i mildhet, ydmykhet og storsinn, så dere bærer over med hverandre i kjærlighet. Sett alt inn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen: én kropp, én Ånd, slik dere fikk ett håp da dere ble kalt, én Herre, én tro, én dåp, én Gud og alles Far, han som er over alle og gjennom alle og i alle» (Efeserne 4:4-6).

«Ut fra ham blir hele kroppen sammenføyd og holdt sammen av hvert bånd og ledd, alt etter den oppgave hver enkelt har fått tilmålt, så kroppen vokser og bygges opp i kjærlighet» (Efeserne 4:16).

5.      Policy må ikke betraktes som uforanderlig. Justeringer i policy skjer når det er behov for det.

Lowell Cooper (tidligere visepresident i GC) minnet oss i debatten om at

  • Prosessen som beskrives i dokumentet gir overhode ingen antydning om muligheten for nytenkning, kreativitet, eksperimentering, unntak fra policy, eller videreutvikling av policy som framgangsmåte for å håndtere nye realiteter eller ny utvikling som gjør gjeldende policy utilstrekkelig eller irrelevant.
  • Dokumentet betrakter straff som eneste måte å rette opp situasjoner hvor policy ikke blir fulgt.
  • Det er kanskje en indikasjon på administrasjonens tankesett som er fokusert på autoritet og håndhevelse av regelverk.

Manglende fleksibilitet i policy tyder på en misforståelse av forsoningens natur. På samme måte som Jesus sa at «Sabbaten ble til for menneskets skyld, ikke mennesket for sabbatens skyld», vil jeg påstå at policy ble til for menighetens skyld, ikke menigheten for policys skyld. Det er derfor policy alltid må ses på som dynamisk og justerbar. Hvis vi skal være effektive i misjon i en verden som forandrer seg hele tiden, må ikke policy bli en tvangstrøye som setter bom for tidsmessige måter å takle nye situasjoner og behov.

6.      GCs vedtekter må respekteres.

Det ble tydelig satt store spørsmålstegn ved om dette dokumentet var i tråd med GCs vedtekter. Et dokument som lager regler om utestengelse av unionsledere fra GCs hovedstyre kan være i direkte konflikt med GCs vedtekter. Slik jeg oppfatter vedtektene så gir de rom for-, og ønsker velkommen forskjellige synspunkter, og støtter at Syvendedags Adventistkirkens organisasjon ikke er basert på at all makt og myndighet samles hos de som sitter på toppen. De som sitter på toppen må evne å se behovene som finnes i de ulike delene av organisasjonen. Ledelsen må legge til rette for at unionene kan være i stand til å utføre den oppgaven de er satt til å gjøre. Selv en liten union som Norge må kunne bli hørt.

Da jeg leste dokumentet ble jeg bekymret for at vi som organisasjon er i ferd med å slutte å lytte til våre medlemmer. En unionsleder som er demokratisk valgt må ha lov til å representere organisasjonens medlemmer oppover i systemet. Jeg mener, faktisk, at vedkommende har et forpliktende ansvar til å gjøre akkurat det. Det innebærer, selvfølgelig, at en unionsledelse må lytte til medlemmene i sin union, noe vi i DNU forsøker å gjøre, og jobber for å bli bedre på.

7.      Det er unionens styre som skal utpeke hvem som skal representere den norske union på GCs hovedforsamling hvert femte år.

Det framlagte dokumentet foreslår også at alle delegerte til GCs hovedforsamling hvert femte år skal signere en slik lojalitetserklæring. Ledelsen pålegges å gjennomføre en godkjenningsprosess basert på aksept av GCs Working Policy. Forslaget forsøker å legge lokk på ethvert uttrykk for uenighet. Uenighet med policy er tilstrekkelig grunnlag for å bli klassifisert som en som ikke kan representere menigheten når den samles for å velge sine ledere. Dette motarbeider de demokratiske prinsippene menigheten er bygget på.

Konklusjon

Lowell Cooper konkluderer sin analyse av det framlagte dokumentet med å si at etter hans mening heves «alvoret i saken til et nivå som går langt utover rene formaliteter. Det utgjør en alvorlig trussel mot prinsippene som er grunnlaget for kirkestrukturen, menighetens funksjon og bildet av å være Kristi legeme, som vi verdsetter så høyt.» Jan Paulsen, tidligere GC-leder, minnet oss om at ekte felleskap er bygget på tillitt. Han fant ikke enhetens ånd i dokumentet: «Den Ånd som knytter og forener, er fraværende i dette dokumentet. Jeg ser ikke Guds hånd i dokumentet slik det framstår nå, og bør ikke vedtas».

Da alt var sagt mandag den 9. oktober i Silver Spring og vi kom til avstemning, var jeg helt klar på at dokumentet måtte sendes tilbake til komiteen. 114 stemte imot og 184 stemte for å sende dokumentet tilbake til komiteen. Uansett hvilken side av likestillingsdebatten man er på, og uansett hva man mener om Den norske unions respons til vedtaket i San Antonio, er jeg sikker på at ingen av oss ønsker en menighet hvor tvang gjennom policy erstatter det helt grunnleggende prinsippet som Jesus fokuserte på: «Som dere vil at andre skal gjøre mot dere, slik skal dere gjøre mot dem» (Lukas 6:31). Derfor stemte jeg som jeg gjorde. Og det er derfor jeg vil jobbe videre med å finne løsninger som oppnår enhet i samsvar med vår tro, vårt kall, vårt mål, og vår fremtid.

Postskript:

Noen få dager etter avslutningen av GCs hovedstyremøte verserte det informasjon på nettet om at pastor Thomas Lemon var fjernet som leder for «The Unity in Mission Oversight Committee». Det er interessent at nyheten kommer bare tre dager etter at han publisert et 35-siders bidrag til en konstruktiv vei videre. Han innrømmer i dette dokumentet at prosessen rundt likebehandling kunne ha blitt behandlet bedre av GC. Han advarer mot en autoritær tilnærming til problemet. Han presiserer at saker som berører misjon blir best håndtert på distrikts- og unionsnivå, og at løsningen til de nåværende utfordringene ligger i å gi eierskap for misjon tilbake til de som har direkte kontakt med misjonsarbeidet der det skjer.

Jeg vil takke Thomas Lemon for at han virkelig har prøvd å bygge broer, dyrke dialog og forståelse og være konstruktiv overfor alle parter. Jeg vil også takke ham for det han sa da han presenterte rapporten fra komiteen på Annual Council:

«As I listened (til unionene) there was not one person who gave any hint of being in rebellion. Rebellion is an attitude before it is an action. I didn’t hear that anywhere. Concern, but not rebellion. I want to allay that fear. We are children of God and we are in this together. As I’ve listened to the stories, I heard an understanding of mission and a commitment to mission that would warm your heart. Commitment to mission is very, very strong.»