Helvete var god butikk i middelalderen, forteller Adventistkirkens medieleder

  • Tor Tjeransen foredro om Luthers møte med grenseløs geistlig griskhet og hårreisende hersketeknikker i middelalderen.

    Foto: Widar Ursett/ADAMS

Kirken var et skrekkens hus.

Noen mennesker har en eventyrlig evne til å tegne fanden på veggen. Men har du noensinne hørt om folk som kan gjøre det uten å fremstå som dystre mørkemenn? Nå var det kjemisk fritt for både mørkemenn og dystre advarsler på Herredshuset den 17. oktober, da Tor Tjeransen, medieleder i Adventistkirken foredro om Luthers 95 teser, og hans første steg inn i reformasjonen. Middelalderen var imidlertid full av mørkemenn og trusler fra helvetes porter, ifølge foredragsholderen.

Tjeransen, som har produsert en ny TV-serie om reformasjonen i forbindelse med 500-års jubileet, og skrevet egen bok om Luthers reformasjon, smilte og gestikulerte seg på vennlig-, og tidvis humørfylt vis gjennom en times innføring i reformasjonens mørke bakteppe. For det var åpenbart at helvetesforkynnelsen i middelalderen hadde kommet helt ut av kontroll – eller kanskje nettopp ikke.

Prester og prelater brukte helvetes evige redsler som hersketeknikk for å skremme fattigfolk og analfabeter til lydighet. Middelalderen var preget av tre forhold som skapte et miljø der de som hadde makt kunne undertrykke dem som ikke hadde det:

  1. Det var en enorm forskjell på fattig og rik. De fattige var ustyrtelig fattige, og de rike veltet seg i navnløs luksus.
  2. De geistlige hadde en helt kolossal makt, og de hørte til de rike.
  3. Folk hadde en enorm frykt for helvete.

I følge Tjeransen var det ukentlige kirkebesøket en selsom opplevelse.

- Det var ikke hyggelig å komme til kirken i middelalderen, for der hadde prestene en veldig klar forkynnelse om hva som ventet deg hvis du skulle være så uheldig å forbryte deg mot en av de såkalte dødssyndene. Kunstnere brukte svært grafiske virkemidler for å formidle til analfabeter hva de hadde i vente hvis de ikke skikket seg vel.

Da Luther spikret tesene sine på døren til slottskirken i Wittenberg, var det, ifølge Tjeransen, først og fremst en reaksjon på det maktmisbruket som avlatshandelen representerte. På det tidspunktet hadde ikke Luther full oversikt over hvorfor geistligheten støttet og fremmet avlat med så innbitt energi. Han var klar over pavens behov for å finansiere byggingen av Peterskirken, men i sitt angrep på avlat hadde han også kommet i fare for å true inntektene til biskoper som trengte store mengder penger for å betale ned gjeld.

Erkebiskop Albrecht hadde kjøpt seg et par bispedømmer, og skyldte paven kr 250 000 000, for hans vennlighet. Ja, det er 250 millioner.

De som hadde funnet veien til Herredshuset fikk grei beskjed om at hvis du tar pengene fra en narkotikabaron, lever du farlig. Og hvis du truet pengestrømmen til biskopene i middelalderen, levde du farlig. Sagt slik, forstår vi jo hva Luther uforvarende hadde pirket borti.

Men dette tente bare Luther til sterkere fordømmelse av det han så som rå og ukristelig maktmisbruk. Han ble på godt og moderne norsk en korrupsjonsjeger – korrupsjonsjeger av Guds nåde. Men det er tema for neste foredrag, den 24. oktober.