Jentekrefter

  • Foto: Jupiterimages/Thinkstock

Noen refleksjoner og en appell på kvinnedagen.

I dag, på kvinnedagen, er jeg takknemlig. Jeg føler meg utrolig privilegert fordi jeg har det så godt. Mens jeg filosoferer rundt dette, stiller jeg meg spørsmålene: Hvorfor meg? Hvorfor er jeg så heldig? Hvorfor vant jeg i det store fødselslotteriet, og kom til verden i Norge, akkurat når jeg gjorde, med de foreldrene jeg fikk? De godene jeg har er ingen selvfølge for kvinner (og menn) alle steder. De var heller ingen selvfølge her i Norge i tidligere tider.

Takknemlighet

Jeg har helt siden før fødselen blitt fulgt godt opp av det norske helsevesenet. Da jeg ble født som jente var det ikke mindre glede i familien, enn om jeg var blitt født som gutt. Det har vært en selvfølge at jeg skulle gå på skole. Det var ingen som forventet at jeg skulle ut i arbeid før jeg hadde en skikkelig utdanning. God informasjon har gjort familieplanlegging mulig. Jeg har etter hvert fått en lang utdanning og har hatt flere lederjobber. Lønnen min har ikke stått tilbake for menns i tilsvarende stillinger. Da jeg selv skulle bli mamma, ble jeg fulgt svært godt opp under svangerskap, fødsel og i barselstiden. Etter fødselen har både jeg og mannen min hatt foreldrepermisjon. I tillegg til alt dette har jeg hatt en god familie og jeg har vært del av et støttende miljø.

Når jeg tenker over alt dette, er jeg klar over at ikke alle i Norge er like heldige som meg. Jeg er også klar over at vi i Norge fortsatt må arbeide aktivt for kvinners rettigheter; det er bare å se på #metoo. Likevel er det takknemlighet jeg føler i dag. Jeg er glad for dem som har gått foran og banet vei. Jeg forstår at det har kostet for dem å vise jentekrefter, og jeg skulle gjerne personlig ha takket mange av dem som har gjort det mulig for meg å ha det så godt.

Ellen G. White og kirken

I dag filosoferer jeg også omkring kirken jeg er en del av. Da jeg vokste opp som jente var det flott å tenke på at en av de mest toneangivende adventistpionerne var kvinnen, Ellen G. White. Hun ble viktig for min kirke da hun i ung alder fulgte det kallet hun fikk. Jeg liker fortsatt historiene om jentekreftene til Ellen G. White. Nå som voksen, er tankene forhåpentligvis litt mer reflekterte, men jeg er fremdeles stolt over å tilhøre en kirke hvor en kvinne har vært så sentral i opprettelsen.

Det inspirerer meg å lese noe av arbeidet Ellen G. White gjorde i min kirke, spesielt for oss jenter. Hun argumenterte ut fra sunn fornuft. Hun var opptatt av at både jenter og gutter skulle være selvstendige og at de skulle kunne klare seg. Derfor mente hun at gutter burde lære å lage mat og jenter å sale hest. Hun anbefalte at man skulle korte ned på skjørtelengden for at man ikke skulle dra med seg hestemøkk og lort fra gaten og inn i huset. Hun blandet seg inn i gårdsdriften. Da mannen hennes trengte mosjon, gikk hun til naboene og ba dem la være å hjelpe ham med innhøstingen. Hun holdt prekener og hun gav tydelige råd til både kvinner og menn. Noen ganger til forargelse.

Selv om vi i Adventistkirken har Ellen G. White og mange andre som har vist jentekrefter, mener jeg at vi fortsatt har en vei å gå når det gjelder å gi kvinnene den plassen og respekten de skal ha. Men takknemligheten er stor. Kvinnene som har gått foran har bidratt til alt det gode jeg har fått med meg i det kirkemiljøet jeg er så glad i.

Appell

Jeg liker å tro at jeg ikke er alene om å være takknemlig. På kvinnedagen synes jeg derfor at det passer med en appell. For når man er takknemlig får man ofte lyst til å gi noe tilbake. Noe av det enkleste man kan gi er en takk. En takk til de flotte jentene og kvinnene som har gitt-, og gir mye til fellesskapet. Men vi kan også gjøre en forskjell ved å stå opp for kvinner og jenter. Forskjellige hjelpeorganisasjoner, som for eksempel ADRA, kan hjelpe oss med å være helt konkrete. Ved å støtte deres arbeid kan jenter få utdanning, og utsatte og misbrukte jenter kan få hjelp.

Men mer generelt, ord har makt. Vi kan bruke ordene våre til å støtte opp om kvinners verdi og vi kan anerkjenne kvinners arbeid. Som i storsamfunnet, kan vi forsøke å få en kjønnsbalanse overalt i kirken vår. Mest av alt fordi det tjener saken best. Kirken vår startet tross alt med en sterk kvinne i pionergruppen.

Så til alle dere jenter og damer: Ta fram jentekreftene og bruk dem i det godes tjeneste! Og til dere gutter og menn: Gi jentene og kvinnene den plassen de var ment å skulle ha!