Tro som tåler en trøkk

  • To kors oppsummerer Sunniva Gylvers teologi. Det med kristusfigur minner om at Gud er med oss i lidelsen. Det tomme korset om at Jesus stod opp av graven. Det oppsummerte også hennes foredrag under Prosess-konferansen om en tro som tåler motgang. 

    Foto: Tor Tjeransen/ADAMS.

  • Vi må våge å snakke om det vonde, sa Sunniva Gylver på Prosess-konferansen I Salmenes bok roper menneskene ut sin smerte. Der bruker de utestemme. 

    Foto: Tor Tjeransen/ADAMS.

Da Sunniva Gylver var 16 år gammel, døde hennes ett år yngre søster av anoreksi. Krise. Troskrise. En nabo forsøkte seg på en spinkel trøst: «Det er nok en mening med det.» Nei, nei, nei. – En sånn tro vil jeg ikke ha, tenkte Gylver.

Dette var en av de personlige troskrisene som lå i bunnen, da Sunniva Gylver, sokneprest i Fagerborg menighet i Oslo, entret scenen under Prosess-konferansen på Quality Hotel Expo ved Fornebu 5.-7. oktober. Hun mente det norske folk trenger en eksistensiell beredskap på linje med ulykkesberedskap.

Gylver foreslo to elementer i en slik beredskap. – Det er to ting som er avgjørende for troen når livet er vanskelig, sa hun: 1) En sunn og ærlig teologi, og 2) Et solid nettverk.

Livet byr på uventede utfordringer. Forferdelige ting treffer oss. Verden går ikke alltid opp. Gylver blir mistenksom hvis troen alltid går opp. – Skal vi kunne møte eksistensielle kriser, må vi ha en teologi som snakker sant om livet, påpekte hun. Det er viktig med en teologi som holder oss fast i et større perspektiv enn det som treffer oss i øyeblikket.

I tillegg til en sunn teologi trenger vi et solid nettverk når kriser rammer. – Vi trenger et nettverk som tåler å stå i det vanskelige, men det har vi ikke alle sammen. Gylver minnet om at hele 70 % av nordmenn sier at de ikke har slike nettverk. – Målet må være at vi alle har noen som orker å være der for oss og med oss når livet er vanskelig.

I vår kultur legges det vekt på å jobbe med karrieren og slå sin egen rekord i Birken. Gylver ville at vi i Norge også bruker energi og engasjement på pleie og utvikle troen og nettverket. I et slikt arbeid foreslo Gylver at vi tar med fire elementer. Tilhørighet, hensikten med livet, de evige verdiene og vår historiefortelling.

Vi mennesker er skapt til fellesskap og den treenige Gud har fellesskapet som grunnmodus. Gylver siterte den tyske filosofen Friedrich Nietzsche «Den som vet hvorfor han lever, kan holde ut et nesten hvilket som helst hvordan.» Et menneske som har en større mening med livet, kan tåle større motgang enn dem som ikke ser noen hensikt med livet.

I utviklingen av troen er det vesentlig å ta med evighetsperspektivet. Det kan sette alle kriser inn i en større helhet. Gylver avslørte at et av hennes livsmottoer uttrykkes i et gruk av Piet Hein: «Det finnes en ro, som kun beror på, at man er tro, mot det man tror på.»

Vi må også ta oss tid til å lytte til våre fortellinger. Vi må både se og bli sett. Gylver trakk fram erfaringen til Hagar, en alenemor med vanskelig etnisk bakgrunn på flukt i ørkenen. Der møter Gud henne, og Hagar gir Gud et navn. «Du er en gud som ser meg» (1 Mos 16,13). – Det er det vakreste navnet Gud kan få, mente Gylver og minnet om at det er mye lindring i å bli sett.

Da Sunniva Gylvers søster døde, ringte en helt fremmed mann til familien. Han hadde mistet sin kone samme dag som søsteren til Sunniva døde. En venn av mannen hadde delt med ham en vakker bønn som hadde gitt ham håp og mot. Nå ville han dele med familien til Sunniva. Det var en strofe fra en av Svein Ellingsens sanger:

Selv om ubesvarte hvorfor
stadig dirrer i vårt hjerte,
ber vi, Herre: Gi oss tro,
tro på deg som kjemper med oss
fylt av kjærlighet, i nærkamp
mot det ondes makt i verden.

Denne sangen ble stående som en motvekt mot litt for lettvinte barnesanger, som «Ingen er så trygg for fare».

Gylver fortalte forsamlingen på Prosess at hun har to kors dinglende rundt halsen. To kors som oppsummerer hennes teologi. Det nederste korset har en kristusfigur og minner om at Gud led. Vi er ikke alene, og det minner også om alle andre «korsfestede». Det øverste av de to korsene, er tomt. Det minner om at Jesus stod opp av graven. Det siste ordet er sagt: Livets ord.