Jespersens bibelbrann

Han har det jo med å brenne ting. Sist brant han et amerikansk flagg. Denne gangen var det blant andre ting, deler av en bibel som ble kastet til flammene i Ålesund sentrum. I følge Jespersen skulle dette gjøre det lettere for fotballproffen, John Arne Riise, å komme tilbale til byen en gang. Jeg er usikker på om han snakket med Riise på forhånd, men han har neppe tatt Gud med på råd. (Se http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=142390).

Ytringsfrihetens pris
For meg som kristen og redaktør av www.adventist.no og Tidens Tale, må Jespersen gjerne brenne bibler. Ytringsfriheten har sin pris, og dette må vi tåle. Vi må faktisk tåle mye mer. Gud selv tåler mer. Bare les historiebøkene så ser du hvordan kristne har drept og torturert i Guds navn. Dersom Gud hadde blitt spurt hadde han nok svart at de fikk holde ham utenfor hvis de absolutt insisterte på å opptre ugudelig. Gud tvinger nemlig ingen til noe mot deres vilje.

Hvorfor skal man lage rabalder av dette vesle bålet, undrer Jespersen. Han ville jo bare foreta en rituell brenning av Janteloven. Var det ingen som kunne opplyse mannen om at Janteloven allerede er død. Den ligger begravd i parken i Hauge i Dalane, Sokndal kommune. Den har til og med fått en gravstein, så alle som kan lese kan se at den ligger der. Det var endog fylkesmannen, Tora Aasland som stod for begravelsen.

Destruktive holdninger
Jeg er naturligvis ikke glad for de holdninger som kommer til overflaten ved en bibelbrenning, men jeg vil forsvare Jespersens rett til å brenne både bibler og annen litteratur. Det triste er ikke at han ødelegger materielle ting, men at han ødelegger sunne holdninger. Som Syvendedags Adventist er jeg mer opptatt av innholdet i Bibelen. Det er ingenting hellig ved det materialet den er laget av. Papiret og blekket er det samme som brukes til hverdagslig litteratur.

Det tragiske er at Otto Jespersen bryter ned sin egen evne til å skjønne rett og galt for hver eneste grense han tråkker over, og han er med på å skape holdninger i samfunnet som svekker menneskers moralske dømmekraft. Slik sett er Jespersen kun et produkt av postmoderne tenkning. Men postmodernismens verdibål produserer sitt eget slagg: Samfunnet forvitres innenfra så lenge det er økonomisk forsvarlig å latterliggjøre og nedverdige kristne verdier. Når kristne verdier kun er ord i en lovparagraf som riksprofiler får betalt for å harselere med, er det ikke morsomt, men direkte trist for dem som blir forstumpet av det.

Gud er imidlertid ikke postmoderne. Han er til alle tider den samme, og gir uttrykk for hvem han er i nettopp Bibelen. Når Jespersen derfor tar lett på det, forteller han mer om seg selv og sin holdning til Gud enn han sier om Janteloven og en påstått omsorg for John Arne Riise.

Men du får bare si ditt, Otto! Gud har heller ikke sagt siste ordet enda.