Jairus’ datter

Duggdråpene kjentes som kjølig berøring mot de nakne føttene mine. Natteluften var sval og behagelig, og jeg kjente trettheten gli langsomt bort. Kvelden hadde vært travel og full av stemmer. Naboer, slektninger og venner hadde strømmet inn i huset, og alle var nysgjerrige etter å få vite hva som hadde skjedd hos oss denne dagen. Bare det at Mesteren hadde vært her, var nok til å få folk til å gå mann av huse for å få del i begivenheten. Og at det skulle skje et mirakel av dimensjoner var nesten ikke til å fatte.

Jeg trodde aldri gjestene ville gå hjem igjen. De pratet om og om igjen om det som hadde skjedd, og de rørte ved søsteren min om og om igjen. Jeg skjønner enda ikke hvordan hun holdt ut. Hun smilte bare det gode smilet og tok imot kyss og klapp helt til den siste gjesten hadde gått.

Stjernene var for lengst kommet fram på den sorte fløyelshimmelen. Jeg så silhuetten av bakketoppen som skrånet svakt opp mot åsen bak huset. Trærne i hagen vår strakte seg opp mot stjernene, som om de prøvde å berøre dem.

Søsteren min hadde vært syk i nesten to uker, og jeg hadde ikke fått sett henne på mange dager. Mor og far var livredde for at jeg også skulle bli syk. Jeg merket at de var redde. De hvisket sammen, og noen ganger nådde ordene deres øret mitt. Jeg skjønte at søsteren min ble dårligere, og jeg skjønte også at det kunne ende med at hun døde. Det verket i meg etter å få snakke med henne. Tenk om hun døde uten at vi fikk snakket sammen? Tanken fikk meg til å grøsse. Jeg hadde ikke alltid vært like grei mot henne, og jeg bestemte meg for at jeg skulle være snill mot henne hele resten av mitt liv, hvis hun bare kunne få leve. Hun skulle få låne glassperlen min så ofte hun ville, og jeg skulle dele med henne alt hun bare hadde lyst på. Å, bare hun kunne bli frisk igjen!

Den ene dagen etter den andre gikk, og hele tiden var ansiktene til mor og far mørke og triste. Døden var på vei inn døren. Jeg skjønte det uten at de sa et ord. Jeg bare visste det. Søsteren min kom til å dø. Søsteren min som alltid hadde vært der. Søsteren min som alltid forsvarte meg ute i gata foran de andre guttene. Søsteren min som jeg var så glad i og som alltid forsto meg, selv om hun var jente.

Da Sarah kom på besøk den dagen og fortalte om Mesteren, var det som om hele himmelens stjerner ble tent i mors øyne. Hun så bedende på far, og han nikket uten et ord. De visste hva den andre tenkte uten å si høyt de ordene som hjertet ropte. De hadde vært gift så lenge at de kjente hverandre ut og inn. De hadde opplevd så mye sammen at ordene fra hjertene deres sang den samme melodien.

Far knyttet sandalene om føttene og visste akkurat hva som måtte gjøres. Han ville be Mesteren å helbrede søsteren min, den eneste datteren han hadde. Jeg så at øynene deres møttes i et taust rop, og det var som om han kjærtegnet mor med blikket før han dro av sted.

Det ble stille i huset etter at han hadde dratt. Vinden, som sukket ute i trekronene hørtes mye tydeligere. Det var som om vinden ville minne oss om det håpet Mesteren kunne gi oss.

Mor satt inne ved sengen hennes og la merke til hver eneste lille forandring. Håpet lyste lik en blafrende liten flamme. Om bare Jesus kunne komme tidsnok! Bare det ikke ble for sent. Dagen gikk, og alle skjønte etter hvert at det kom til å ende med sorg.

Jeg husker ennå de såre hulkene til mor. Stjernene sluttet å lyse. Ja, slik kjentes det; så mørkt ble det i hjertet mitt da jeg skjønte at søsteren min var død. Ikke et lysstreif fantes igjen i livet mitt. Store varme tårer rant i strie strømmer nedover. De endte i våte flekker på skjorten min, men jeg merket ikke noe før tante Hanna holdt rundt meg. Hun tørket tårene mine og sang en monoton og sørgelig sang, uten ord. Tonene trøstet meg på en underlig måte som jeg ikke hadde opplevd før. Jeg la ansiktet mitt tett inntil halsen hennes, og jeg kjente varmen og tryggheten som banket i den store kroppen hennes. Hun vugget meg i takt til tonene, og etter hvert hørtes lyden av flere som sang. Eller gråt de?

Det var en trøst i disse gråtende toner som smøg seg inn i hjertet mitt denne kvelden. En kveld full av savn og sorg over søsteren min. Jeg hadde hørt sangen før, men da skremte den meg. Da de sang for gamle Sakarias som var død, fylte tonene meg med skrekk og angst for at mor eller far skulle bli den neste som det ble sunget for. Men nå var det trøst i de triste, hulkende tonene som blandet seg med suset fra vinden.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg satt slik på tante Hannas store fang. Stjernene hadde begynt å lyse igjen, og tårene mine hadde sluttet å renne. Bare en sår klump inni meg et sted, fortalte meg om sorgen som besøkte den glade familien min.

Hele natten var gråtekonene hjemme hos oss. Mor satt sammen med dem, og da morgenen grydde og det ble dag, var det masse folk utenfor huset vårt. Vi ventet på at far skulle komme hjem igjen, og aldri har vi ventet så intens, tror jeg. Det kjentes som om ventingen ble trærne i hagen som strakte seg mot stjernene. Ventingen vår strakte seg mot far som var underveis. Han visste ikke at søsteren min var død. Barnet hans, den eneste datteren han hadde. Han visste ikke at latteren hennes var stilnet og at hun aldri mer skulle komme løpende hjem. Han visste ikke at hun aldri mer skulle stikke hendene sine inn i det svarte skjegget hans og høre på historiene som han pleide å fortelle. Han levde ennå i håpet om at Mesteren skulle helbrede henne.

Tårene mine begynte å renne igjen. Jeg skulle ønske at det var jeg som ikke visste. At det var jeg som skulle leve i håpet. Men jeg var her og visste sammen med alle gråtekonene.

Da dagen hadde blitt varm og sanden lå som fint støv ute på veien, kom Isak løpende. Alle hørte de glade ropene som gjallet opp mot huset vårt, ropet om at nå kom far hjem og at han hadde med seg Jesus. Naboen vår løp ned den lille stien fra huset vårt og fortalte at det var for seint. Isak som var så glad i stemmen, og som hadde et glad smil over hele ansiktet, ble plutselig helt forandret. Det var nesten som jeg kjente at jeg måtte le. Midt i den verste og mest grusomme timen i livet mitt, ville jeg le. Jeg bet meg hardt i leppa for at det skulle kjennes så vond at jeg ikke klarte å le. Det hjalp. Jeg så at Isak snudde seg og begynte på tilbaketuren. Skuldrene hans ble liksom smalere, og ryggen hans fikk en trist kul på seg. Det så ut som at Isak ble mindre i løpet av ett sekund. Han gikk ikke så fort lenger. Jeg kjente at jeg ville trøste han. Uten å spørre mor om lov løp jeg etter han. Jeg sa ikke noe da jeg nådde han igjen. Bare tok hånden hans og holdt den. Jeg visste at det ikke var særlig guttete å gjøre det, men han hadde bestandig vært snill og grei mot meg. Han var en av de mennene i synagogen som jeg visste jeg kunne snakke med om det meste. Han kikket ned på meg, og jeg så at tårene rant nedover kinnet. De forsvant inn i skjegget hans, og jeg lurte på hvor de ble av. De bare rant og rant.

Vi gikk lenge uten å si noe. Han holdt meg i hånden og jeg kjente at han skalv litt. Da vi kom rundt svingen ved huset til Jabel og Anna, kunne vi se helt ned til elven, og der så vi også en hel gjeng med folk som beveget seg mot oss. Jeg skjønte at det var far og Mesteren. Jeg strammet grepet om hånden til Isak. Det ville være fælt å se når far fikk vite at barnet hans var borte, at hele turen var forgjeves. Kanskje Jesus ville bli irritert fordi han ble forstyrret? Det hadde jeg ikke tenkt på, men jeg visste at Han hadde mye å gjøre. Alltid var det noen som trengte seg på rundt Han. Alltid var det noen som hadde noe å spørre Han om eller som trengte Han til noe. Han var alltid villig til å hjelpe, prate eller ta seg tid til dem som oppsøkte ham. Hvilte Han aldri? Hadde Han aldri fri?

Nå var mørket mykt og svalt rundt meg, og jeg satte meg ned på en stein. Tankene på det som hadde skjedd fikk meg nesten til å gråte igjen. Jeg vet at jeg aldri så lenge jeg lever, kommer til å glemme det ropet som trengte seg fram ifra fars hjerte da vi nådde bort til flokken og vi fortalte far at det var for sent. Det var et rop så fylt av sorg, at jeg visste det ikke kom fra strupen hans. Det kom fra hjertet og det inneholdt all den sorg og fortvilelse som jeg kjente i mitt eget hjerte.

Samtidig som jeg aldri kommer til å glemme fars hjerteskjærende skrik, kommer jeg heller aldri til å glemme Mesterens stemme. Den var så breddfull av kjærlighet og medlidenhet at alle rundt oss ble tause. Solen brant og luften sto stille i den intense heten. Bare fars hulkende pust hørtes, og han så ut som en gal mann der han sto med ansiktet opp mot den dirrende hete himmelen, mens han dro og slet seg i håret. Mesteren bøyde seg nærmere far. La armen rundt skulderen hans og hvisket noe i øret hans. Far la nok ikke merke til det, for han hulket bare mer.

– Hør på meg, min venn! Jesu stemme var inntrengende og øm. – Hør hva jeg sier til deg!

Far bøyde seg for Mesteren og ble stille. Skuldrene hans ristet svakt i stillheten.

– Tal, Mester, jeg vil høre hva Du har å si til Din tjener.

Det var som om han plutselig kom til å tenke på sin egen posisjon i forhold til synagogen og til Jesus, den lovede Messias. Far hadde innprentet i både meg og søsteren min, at Jesus fra Nasaret var den lovede Messias, og han hadde tatt oss med til Genesaretsjøen for å høre når Han talte.

– Legg merke til alle som kommer til Han, sa far, – se på når Han legger hendene sine på de syke, og når Han ser på dem. Hør kjærligheten i stemmen Hans. Og kjære barna mine, glem det aldri, samme hva som skjer!

Nå så det nesten ut som om han hadde glemt det selv. Fortvilelsen og sorgen blandet seg med tvil. Jeg kunne se at han tok seg kraftig sammen og at han bøyde seg for Mesteren. Skuldrene ristet svakt. Stillheten var tom og tung, og ble brutt av fars hulkende stemme.

– Tal, Mester, jeg vil høre hva Du har å si til Din tjener.

– Din datter er ikke død, hun sover.

Stemmen Hans var full av musikk og løfter. Tomheten som før hadde fylt stillheten ble erstattet med sang. Jeg undret meg over forandringen som skjedde. Kanskje var det engler tilstede, tenkte jeg. Far løftet hodet og blikket søkte mot Isak.

– Tok du feil? Har du hørt feil?

Far tvilte ikke et sekund på Jesus, men han tvilte på om Isak hadde fått riktig beskjed.

– Nei, Jairus, det var beskjeden jeg fikk.

Isak stammet og ble fryktelig usikker i stemmen.

– De sa at hun var død da jeg kom for å si at du og Mesteren var på vei hjem.

– Kom, la oss dra hjem til familien din, Jairus. I dag skal du få se Guds herlighet.

Stemmen til Jesus fylte meg med håp, det var ikke for sent likevel.

Jeg slapp taket i hånden til Isak og tok et godt tak i fars sterke og varme hånd. Han sa ingenting på en lang stund. Vi gikk ganske fort. Støvet la seg som et tynt, fint slør over alt. Solen stekte. Luften dirret av varme. Plutselig så jeg for meg vannkrukkene hjemme, og jeg kjente tørsten som en tørr og varm vind gjennom hele kroppen. Jeg så på skinnsekken som far hadde vann i. Den var ikke tom.

– Far, jeg er så tørst.

Far nikket uten å verken stoppe eller senke farten. Han rakte meg skinnsekken og lot meg drikke så mye jeg orket. Det var deilig å kjenne det rene vannet renne ned i halsen. Jeg følte det nesten som om håpet og tilliten lå i dråpene jeg svelget. Blikket til Mesteren hvilte på meg, og det kjentes som om tiden sto stille. Plutselig visste jeg at bare jeg tenkte på Mesteren, på selveste Messias, så ville alt annet blekne og bli ubetydelig.

Da vi nærmet oss huset vårt så jeg at det hadde kommet flere mennesker. De sto i klynger utenfor. Vi hørte jammer og gråt på lang avstand.

Jeg kastet et blikk på Jesus, han smilte varmt og beroligende tilbake. Roen og tilliten smøg seg inn i hjertet mitt, og jeg visste at i Jesu nærhet var jeg trygg. Jeg ble fylt av et intenst ønske om å være med Jesus alltid, og jeg kjente at hjertet mitt tryglet om å få tilhøre han. Søsteren min var død og jeg følte meg nesten som en forræder fordi jeg kunne kjenne glede akkurat nå. Glede og fred lå i tykke lag i hjertet mitt, og det eneste som betydde noe akkurat nå var tryggheten i Jesu blikk, men jeg passet godt på å ikke smile. Jeg visste at det ikke sømmet seg i en slik stund.

Mor kom løpende ut og kastet seg i armene til far. Hun hulket høyt og hjerteskjærende, og et lite blaff av sorgen min dukket opp. Det var som om sorgen bølget i tunge slag rundt meg. Og når jeg så sorgen de andre følte, så kjente jeg den bare så altfor godt igjen. Jeg tror Jesus skjønte det, for Han holdt rundt oss og trøstet oss med mild og stille stemme. Mens vi sto slik med armene rundt hverandre og med Jesus så nær, var det som om vi visste at noe spesielt ville skje. Forventningen var nesten like intens som den brennende solen, og da Jesus førte foreldrene mine mot huset, vek de andre unna.

– Hun er død, hørtes plutselig en stemme, – la foreldrene få sørge i fred!

– Vær ikke redde, hun sover, sa Jesus.

Han som hadde sagt at hun var død, lo av han. Det hørtes ut som om de gjorde narr av Jesus. Jeg husket at Jesus hadde sagt at vi skulle få se Guds herlighet i dag. Hva mente han? Jeg ville spørre, men det var så mange mennesker rundt oss. Jeg var redd. Redd for å plage Jesus. Redd for at han ikke visste hva han bega seg ut på. En ting var å helbrede, men hva når mennesker var døde? Kunne han helbrede fra døden også? Kanskje de som lo av han ville få rett. Kanskje Jesus ville dumme seg ut? Jeg var redd.

Jesus ba tre av kameratene sine om å bli med inn i huset vårt. Mor og far gikk inn sammen med dem, og de ble borte lenge.

– Kanskje de diskuterer begravelsen, var det en som sa

– Kanskje Jesus finner ut om det er en smittsom sykdom og helbreder oss før vi blir smittet, sa en annen

Jeg kjente tårene trenge seg på igjen, men visste ikke hvor jeg skulle gå. Jeg fikk øye på tante Hanna, og jeg skyndte meg bort til henne. Hun var tryggheten i egen høye person.

– Ikke hør på dem, lille venn, de vet ikke hva de snakker om!

Stemmen hennes var mild og full av trøst.

– De vet ikke at det er Mesteren, «Gud med oss» som er der inne. Vent og se, Jesus sa jo at vi skulle få se Guds herlighet. Vent og se.

Hun gjentok stadig «vent og se». Og jeg visste at vi skulle få se noe stort.

Likevel var jeg ikke klar over hvilket utrolig stort og vakkert under jeg skulle få del i. Tante Hanna tok meg i hånden og vi gikk innenfor døren. Stemmene og surret fra alle menneskene der ute ble svakere da vi lukket døren etter oss. Og det kjentes godt å la det kjølige mørket i huset omslutte meg. Jeg pustet et langt og tungt pust. Hjertet mitt dunket hardt og fort i brystet mitt. Tante Hanna strøk meg på kinnet og hvisket til meg: «Vent og se!»

Lydene oppe fra andre etasje var dempet. Jeg klarte ikke å skjelne hvem som snakket eller hva som skjedde der. Hørte bare svake stemmer. Etter hvert som øynene vennet seg til mørket klarte jeg å skjelne tante Hannas vennlige ansikt. Vi satt og ventet. Ventet på underet som vi ikke kjente til enda.

Plutselig hørte jeg noen som lo høyt der oppe. Stemmene steg og de var ikke verken dystre eller triste. Jeg hørte skritt i trappen og spratt opp og ble stående midt på gulvet. Jeg var så spent på hvem som kom ned trappa. Det var mor. Tårene hennes rant i strie strømmer, men det var ikke vanskelig å se at det var gledestårer. Da hun så at jeg sto der slo hun armene om meg og lo hulkende. Hun løftet meg opp fra gulvet og svingte meg rundt. Jeg ble litt flau, men heldigvis var det ingen andre der enn tante Hanna. Hun hadde også reist seg opp og nikket mot meg som om hun igjen ville minne meg på det hun hadde sagt: «Vent og se!»

– Hun vil ha mat. Mor smilte. Det var et smil som la seg over hele henne. Ja, det la seg over hele huset.

Jeg skjønte ikke først hvem som ville ha mat. Men langsomt gikk det opp for meg at mor snakket om søsteren min.

– Vil hun ha mat? Tante Hanna så ut som en fisk på land. Munnen var åpen og øynene runde.

– Hun vil ha mat, sa mor igjen mens hun tørket tårene og snufset.

– Og hun som ikke har spist på nesten 2 uker!

– Hun vil ha mat!

Ingen la merke til at jeg listet meg opp trappen og smøg meg inn døren til rommet hennes. Jeg husker ikke hva jeg hadde ventet å se, men jeg hadde i hvertfall ikke ventet å se henne så rødkinnet, sprudlende og blid. Hun sto på gulvet foran Jesus og lyttet med både øynene og ørene. Jesus holdt begge hendene hennes og snakket til henne. Hva sa han? Jeg prøvde å lytte, men hjertet mitt banket så høyt at det suste i ørene mine.

– Du kan alt, du Jesus. Stemmen min lød som suset fra vinden, men Han snudde seg mot meg og smilte. At smil kan romme så mange ord!

Far satt på sengen. Stille. Han sa ikke ett ord, og jeg satte meg på fanget hans. Skjegget hans kilte meg i nakken og jeg kjente den varme pusten hans stryke meg over kinnet.

– For et vidunderlig under, mumlet han om og om igjen. Takk Herre! Takk!

Hendene hans strøk over håret mitt.

Jeg løp ned igjen og krasjet nesten med tante Hanna.

– Hun lever! jodlet jeg, – hun er frisk igjen! – Jesus kan alt, han. Han kan helbrede fra døden også. Visste du det, tante Hanna?

– Jesus kan alt, jeg burde visst det. Tante Hanna tørket en tåre.

Hele resten av dagen kom venner og naboer på besøk. Det var ikke alle jeg kjente heller, men ryktene spredte seg, og alle ville hilse på søsteren min. De klemte henne, strøk henne på kinnet, kysset og berørte henne. Jeg skjønner ikke at hun orket, men hun smilte det gode smilet sitt og hjalp mor med å servere dem.