Tro nok til ikke å bli helbredet

Noen mennesker har ikke tro nok til ikke å bli helbredet. Gud kan derfor ikke gjøre annet enn å helbrede dem. Jeg ville gjerne ha uttrykt meg på en bedre måte, men jeg vet ikke hvordan, for jeg vil gjerne sjokkere deg så mye at du leser videre.

Vi har lenge ment at dersom vi bare hadde tilstrekkelig tro, kunne vi bli helbredet for våre sykdommer. Nei. nei! Hvis vi tror nok, blir vi kanskje ikke helbredet. Det krever nemlig tro å leve med sin sykdom.

Noen av oss har vokst opp med visse misforståelser. Vi har lyttet til fortellinger som sier at hvis vi er gode nok, så går det oss godt, og hvis vi skeier ut, går det oss dårlig. Det stemmer ikke helt.

Vi glemmer at alle disiplene, unntatt en, led martyrdøden. Den ene ble forvist til en øde øy. Vi glemmer at Paulus ikke ble helbredet, og at Gud til sist måtte oppfordre ham til å holde opp med å be om dette. Vi glemmer at døperen Johannes døde ensom i et fengsel, og Jesus hadde jo omtalt ham som den største født av kvinner. Og Elisja, som mottok en dobbel porsjon av Elias ånd, ble ikke tatt til himmelen av to ildvogner, men svant bort etter lang tids sykdom.

Mirakler og utholdenhet
Vi glemmer at de siste versene i troens kapittel (Hebreerne 11:39-40) skildrer de mange som ble pint uten å oppleve befrielse, for de skulle få være med i en bedre oppstandelse. Andre ble steinet, skåret i stykker, fristet, drept med sverd, eller de vandret alene omkring i øde trakter uten å se løftene oppfylt (Hebreerne 11:35-39).

Hvorfor? Er det noe vi har oversett? Noe som har vesentlig betydning i Guds plan?
Peter sier det slik: «Mine kjære! Vær ikke forundret over den ildprøve dere må igjennom, som om det hendte dere noe merkverdig. Gled dere jo mer dere får del i Kristi lidelser, så dere også kan juble av glede når han åpenbarer seg i sin herlighet» (1 Peter 4:12-13).

Når vi leser Bibelens beretninger, ser vi at Gud ikke alltid motvirker livets små og store slag. Han vandrer sammen med oss. Han er hos oss. Men i de fleste tilfeller utfører han ikke mirakler for å endre forholdene. Vi har ikke forstått dette fullt ut.

«Dere fikk den gave ikke bare å tro på Kristus, men også å lide for ham» (Filipperne 1:29). «Av alle de gaver som himmelen kan gi menneskene, er samfunnet med Kristus i hans lidelser den største tillit og høyeste heder» (Ellen White, Alfa & Omega, bind 4, 189).

Det er ikke Guds vilje at mennesker skal lide, men det er hans ønske å skape mennesker som vil elske og stole på ham uansett hva som skjer. I de fleste tilfeller ærer de ham ved sin utholdenhet, og han griper derfor ikke inn med mirakler. Min hovedtese er derfor at det krever svært mye tro å ikke bli bønnhørt på den måten vi ønsker.

Ã… kjenne Jesus
For et par år siden fikk Travis Allen konstatert leukemi. Han gjennomgikk den vanlige behandlingen, men det var ikke mye håp. Hans klassekamerater på Auburn Adventist Academy begynte å be om hans helbredelse. Nabomenighetene bad. Travis ble salvet. Men det skjedde ingenting.

Travis var bekymret for sin evige skjebne. Vår sønn Lee, som er skoleprest, talte med ham om at evigheten ikke er avhengig av vår personlige atferd, men av hva Jesus har gjort for oss. Travis gledet seg over denne kjensgjerning og sluttet å se på seg selv. Han festet blikket på Jesus. Helsen sviktet imidlertid mer og mer.

Til en god venn som var på besøk, sa Travis:
– Lov meg at vi skal sees i himmelen, for jeg vil gjerne være sammen med deg der også.

Det er en sterkere appell enn jeg noensinne har gitt.

Og da Lee spurte ham om hans tankegang var annerledes enn før han ble syk, svarte Travis:
– Ja. Før var jeg stort sett opptatt av å ha det gøy. Nå kan jeg se at det er noe som er mye mer viktig: Å kjenne Jesus.

Selv om Travis hadde fått et nytt evighetsperspektiv, kunne han stadig finne på å vekke sin mor om natten. Han var redd.

– Mor, jeg vil ikke dø. Jeg er bare 18 år!

Men enda en gang forsikret hun ham:

– Selv om du sovner inn, gutten min, så vil du våkne i neste øyeblikk og se inn i Jesu ansikt. Kan du forestille deg noe bedre?

Travis falt til ro. Men ettersom tiden gikk, skjedde det også noe annet. Han kunne våkne i mørket og tenke: «Hvorfor meg?» Det var som en stemme som ville slokke lyset for ham. En kveld trengte imidlertid Den Hellige Ånd gjennom med et nytt perspektiv:

– Hvis Gud har behov for at en eller annen med min bakgrunn viser tro og utholdenhet, kan det like godt være meg.

Gud har gitt meg fred
Da sykdommen var langt framskreden, bad Travis om å bli salvet igjen. Han så usikkerheten i øynene til presten, og la til:

– Jeg vil ikke salves fordi jeg ønsker helbredelse, men jeg vil gjerne feire at Gud har gitt meg fred.

Det var litt vanskelig å få planlagt dette, for Travis lå ofte bevisstløs med store smerter. På det avtalte tidspunkt var det samlet 200 venner i kirken, mens Travis’ foreldre, skolens bibellærer og Lee dro til sykehuset for å salve Travis.

Den unge mannen var bevisstløs, men da de begynte å be, reiste han seg plutselig og var helt klar. Han la armene omkring sin far og Lee, mens de bad og takket for Guds fred.

Etter salvingen dukket det opp fem leger for å fortelle om hva som ventet.

– Dere skal ikke gjøre noe særlig for meg. Jeg skal bare sove nå, og når jeg våkner, vil jeg se Jesus, sa Travis rolig.

– Jeg er glad for å høre at den ideen gir deg fred, bemerket en av legene.

– Det er ikke bare en idé, det står i Bibelen.

Da en av avdelingens psykologer kom for å forberede familien på det uavvendelige, sendte legen henne bort med ordene:

– Det er ikke bruk for deg her.

Han innså at det var høyere makter til stede.

Noen dager senere kviknet Travis til så mye at han kunne komme hjem en helg. Men mandag morgen våknet han og sa:

– Jeg har det ikke så godt, far. Du må heller kjøre meg til sykehuset. De dro av sted uten å vite at han var nær ved å dø av indre blødninger. Han fikk en fornemmelse av å skulle på toalettet, så de stanset ved en restaurant og trillet rullestolen inn på handikaptoalettet. Plutselig så faren et par sko under skilleveggen. Ergerlig. Han trodde de var alene.

– Jeg har det ikke godt. Jeg kan nesten ikke trekke været, sa Travis.

Nå lød det en stemme fra rommet ved siden av:

– Ta det bare rolig, Travis. Du skal nok klare det.

– Far, ring heller 112, sa Travis. Moren kom inn for å hjelpe, og igjen lød stemmen:

– Travis, vær ganske rolig. Jeg er her.

Ambulansefolkene kom et øyeblikk senere og fikk lagt Travis på en båre. Samtidig kom den fremmede ut, gikk bort til båren og kikket på ham. Travis, som mest hadde hatt øye for moren, ble plutselig oppmerksom på den fremmede. Ambulansefolkene spurte om det var hans far.

– Nei, jeg er hans venn, svarte den fremmede. Han ble ved båren og fortsatte å berolige Travis på vei ut. Da båren ble plassert i ambulansen, hadde Travis mistet bevisstheten, og den fremmede var borte.

Da de senere snakket sammen om hendelsen, hadde verken foreldrene eller ambulansefolkene lagt merke til den fremmedes ansikt. Vertinnen hadde heller ikke bemerket noe.

Travis døde samme formiddag. Han hadde bedt dem om å avholde minnehøytideligheten en fredag, like før solnedgang. Kirken var fylt til siste plass. Det var også 34 leger og sykepleiere fra sykehuset. Travis’ klassekamerater fikk plass foran, hvor de lot en stol stå tom. En enkelt rose lå på den tomme stolen. Presten fortalte sykehistorien og gjengav en hilsen fra Travis til klassekameratene: «Jeg ønsker å treffe dere alle sammen i himmelen, og hvis én av dere mangler, blir jeg lei meg.»

Dette ble begynnelsen til den vekkelsen på skolen som de så lenge hadde bedt om. Årsaken: Én hadde tro nok til ikke å bli helbredet!

Opplever du motgang som får deg til å tro at Gud har noe imot deg? Er det gode mennesker i din omgangskrets som har antydet at bare du hadde litt mer tro, var litt mer ivrig, viste litt mer lydighet, så ville du ikke lenger forbli syk? Din sykdom eller motgang er ikke et tegn på at Gud er ute for å hevne seg. De er muligvis bare tegn på at han stoler nok på deg til ikke å helbrede deg. Han har en plass for deg i sitt rike.

Uansett hvem du er og hvordan ditt liv har artet seg, så vil Gud gjerne møte deg i himmelen. Hvis du ikke kommer, vil han bli riktig lei seg. Slutt deg til Travis og gjør det til din første prioritet å kjenne Jesus.