FAT's bibelkonferanse i Hønefoss

Om treenigheten

Atle Haugen henviste til at diskusjonen om Kristi guddommelighet har røtter i det store kirkemøtet i Nikea. Der ble Jesu guddommelighet bekreftet, mens arianismen, på den annen side, så Jesus som en som kun lignet Faderen, men ikke var lik, en slags Gud, men ikke helt Gud. Verken Luther, Calvin eller de andre reformatorene har redefinert konklusjonene om treenigheten fra Nikea.

Kenneth Bergland tok for seg treenighetslæren i adventisthistorien og hvordan den utviklet seg. Både Joseph Bates og James White hadde med seg fra tidligere kristne forbindelser, en tanke der de tok avstand fra treenighetslæren. Flere andre pionerer stilte også spørsmål ved treenighetslæren. Men i 1870- og 80-årene, begynte de å revurdere sitt ståsted. Det var Ellen White som vektla at Jesus og Den Hellige Ånd hver for seg, var en av de tre personene i guddommen. �Påstanden om at treenighetslæren ikke kom inn i adventistsamfunnet før etter Ellen Whites død, er ikke korrekt,� sa Bergland. I 1980 ble de 27 doktriner vedtatt i Dallaserklæringen og der støttet man treenighetslæren. Etter den tid har enkelte stilt spørsmål ved den. Det er blitt argumentert at vi må komme tilbake til pionerenes lære, som av noen er blitt sett på som feilfri. �Denne tanken blir i seg selv en ironi,� sier Bergland, �for den forkaster pionerenes ånd om å ikke bruke tradisjon som basis for tro og lære, men Bibelen alene.�

Roger Robertsen påpekte at ingen kan vite alt om Gud, og at det heller ikke er alt Gud åpenbarer for oss (5 Mos 29,29). Kontrasten mellom det skapte og det uskapte, er enorm. Det skapte har en begynnelse og er derfor ikke uendelig. Gud alene har evig eksistens og udødelighet (1 Tim 6,16). Tanken om at Jesus er �sønn� kan virke problematisk, men må sees i lys av at Han tilbake i evigheten da frelsesplanen ble lagt, påtok seg å bli verdens Frelser, den som skulle fødes inn i den menneskelige tilværelse, unnfanget ved Den Hellige Ånd.

Man må se de vanskelige tekstene i lyset av de tydelige. Jesus er evig Gud og ble tilbedt som Gud av vismennene (Matt 2,2), av sine etterfølgere etter oppstandelsen (Matt 28,9; Luk 24,52), og av mennesker som trodde på ham (Joh 9,38). Men tilbake i evigheten ble frelsesplanen lagt, og Jesus, som en del av den alltid eksisterende treenige Gud, ble den som skulle fødes inn i verden som �Guds Sønn�.

Spørsmålet om Guds navn, Jahve og Elohim, også brukes om Jesus, ble besvart positivt. (Se Heb 1,6-9; Jes 44,6-8; Åp 1,17-18; Jes 6,1-10 og Joh 12,36-41). Også tittelen klippen blir brukt om Jesus. I 5 Mos 32,4 er klippen Gud (se f. eks. 5 Mos 32,18.30; Sal 19,15; 92,16). Det er kun en skaper og klippe (Jes 44,6-8). I 1 Kor 10,4 er gamle testamentes klippe Kristus. Disse tingene former en ramme om Guds enhet og Jesu evige guddommelighet.

Fra forsamlingen ble det spurt hvorfor Jesus har fått tittelen ’Guds Sønn’ og hvorfor Gud har � gitt ham navnet over alle navn� (Fil 2,9). Hentyder ikke det til at Jesus har en begynnelse der han på et menneskelig vis er blitt født og Gud har gitt ham guddommeligheten sin via arv? Som svar på dette, brukte Robertsen prinsippet om å forklare de vanskelige tekstene med de tydelige. Han påpekte at Bibelen er så tydelig på at Jesus ikke har noen begynnelse, at det ikke blir grunnlag nok til å konkludere at han ikke har eksistert fra evighet av. Jesu begynnelse henviser mest sannsynlig til hans fødsel som verdens frelser. Robertsen sa: �Vi må ikke glemme at Jesus er Jahve, den selveksisterende, �før Abraham ble til, Jeg Er�. 

Bjørn Eivind Holm tok for seg kristologien i Markus og Johannes evangeliene. Jesus kom med utfordrende uttalelser som fikk de lærde jødene til å oppfatte ham som en som tok på seg en guddommelig rolle (Mar 2,5; 14,61-64; Joh 8,51-53.56-58;Joh 10,24-33). Dette skapte sterke reaksjoner.

I Johannesevangeliet tar Jesus samme tittel som Gud Faderen, og bruker ’Jeg Er’/Jahve-uttalelser. Det er enhet og fellesskap i guddommen. Ingen har sett Gud, men hensikten med Jesu inkarnasjon var å vise hvem Gud var. Ordet var Gud og tok bolig iblant oss (Joh 1).

Reimar Vetne gjorde oppmerksom på at jødedommen var blitt vant til å se på Gud gjennom forskjellige uttrykksformer: Adonai, Jahve, Visdommen, Torah, Ånden, Ordet, Shekinah. Paulus brukte disse uttrykkene om Kristus og Gud Faderen og Ånden, selv om han fortsatt trodde på kun én Gud (se 2 Kor 13,13).

I følge 5 Mosebok 6,4 er Gud én. Orientalsk og hebraisk logikk kan mye lettere leve med paradokser. Gresk logikk kan ikke tro begge deler, for det må være enten eller. Vetne påpekte at hovedfokuset i Johannesevangeliet er Jesu identitet. Dialogen i hvert kapittel slutter med spørsmålet ’hvem er Jesus’?

I Jesaja taler Jahve og i Joh 7,37 proklamerer Jesus at han er Javeh (se Jes 55,1). Da Tomas kaster seg ned for Jesus og sa: ’Min Herre og Min Gud’, sier ikke Jesus: ’Stans, du skal kun tilbe Jahve.’ Jesus aksepterte seg selv som Jahve.

På spørsmålet om betydningen av Jesu tittel som den ’førstefødte’, svarer Vetne at tittelen ikke sikter til å være født først, men til at Jesus var den ypperste Gud hadde. Israel ble også kalt Guds førstefødte folk uten å være verken det første eller største folket, men de var det ypperste for Gud.

Sigve Tonstad ønsket å fremheve at Gud er så høy, så lav og så annerledes. Med utgangspunkt i Johannes Åpenbaring påpekte han at man hører ekko fra Det gamle testamentets bøker. �Det er ingen grunn til å leve i uvisshet om hvem som kaller seg den første og siste i Jesaja og Åpenbaringen,� sa han. Jesajas ’første og siste’ er blitt til Johannes ’første og siste’ i Åpenbaringen. Vi ser Jesus som den samme gammeltestamentlige skaper og guddom som er verdig tilbedelse. �Han er høy, men er mindre med overlegg, for han så det ikke som et røvet gode å fornedre seg selv,� uttrykte Tonstad. Han er den eneste som kan frelse menneskene, ikke bare fordi han er Gud i sitt vesen (ontologisk), men fordi ingen andre enn Jesus ville ha gjort det. Folk ville aldri ha tatt livet av hverandre etter Nikea hvis fokuset hadde vært på Guds karakter i stedet for Guds vesen. Rundt 1 million arianere ble drept fordi de hadde en avvikende kristologi.

Ellen Whites treenighetsforståelse var nikeansk. �Ellen White trakk sin menighet med seg der,� poengterte Tonstad, �selv om Uriah Smith ikke kapitulerte, fikk vi andre det med oss.� Men Tonstad påpekte også at det ’karakterologiske’ aspektet ennå ikke er sluttført i adventistsamfunnet.

Kenneth Bergland diskuterte forståelsen av Guds uforanderlighet, apati (fravær av følelser) og nærvær, som har preget mye kristen tenkning. Han argumenterte for hvordan disse tre oppfatningene kan være bakgrunn for hvorfor en del ikke har akseptert at Jesus er Gud. Isteden gikk han til den bibelske omtalen om at Gud er med, Immanuel. Denne talemåten dukker opp i forbindelse med paktene. Gud lover sin trofasthet ved å være med. Bergland viste så hvordan en forståelse av at Gud er med påvirker det personlige åndsliv.

Christoffer Dahlseide viste hvordan uttalelser om Jesus i Det nye testamentet er brukt om Gud i Det gamle testamentet. Dahlseide så på hver enkelt tekst ut i fra dens bakgrunn, hvem som hadde skrevet den, hvem det ble snakket om, samt seleksjoner av manuskripter som lå til grunn.

Hans hovedtese var at Det gamle testamentet ikke fokuserer på hvordan Guds vesen er sammensatt, rent ontologisk og fysisk. Guds handlinger er langt viktigere, der han som oftest trer fram som skaper og frelser, og kommer mennesket i møte. Saken dreier seg altså ikke om polyteisme (flere guder) eller monoteisme (en gud). Vi bør ikke gå så langt som det ble gjort i kirkehistorien, der man spekulerte over hver minste detalj ved guddommen.

Ove Berntsen poengterte at bekjennelsen av Gud som treenig, som er så vanskelig å forklare, er det aspekt ved troen som best forklarer Gud. �Vi ser én og tilber tre,� sa Berntsen, �for Gud er kjærlighet og kjærligheten har aldri vært alene.� Da Gud i sin kjærlighet gjorde seg lav og fornedret seg selv for skapningenes skyld, så Lucifer det som et gode å konkurrere med Kristus.

Berntsen foreslår at å se Gud som tre, sier noe om �kjærlighetens pluralitet fra tre synsvinkler.� At Gud er �i evigheten� uttrykker hvor annerledes og uforståelig han er. At Gud er �i tiden� ble åpenbart i Jesus Kristus. At Gud er �i øyeblikket� erfarer vi fordi Den Hellige Ånd er med oss hver dag og for all tid.