Å le, lete og leve!

På tide å lage utgangsplaner.

Jeg sto der midt i mars måned. Jeg sto på talestolen og det var folk i salen. Det viste seg å bare være et lite vindu før begrensnin­gene ble strammet inn nok en gang. Men det var godt å stå der. Det var godt å være i kirken sammen med 70 andre.

Men jeg ble overasket. For tårene kom. En klump i halsen. Jeg var ikke klar over hvor mye jeg hadde savnet fellesskapet i kirken. Å synge sammen. Tilbe sammen. Det var deilig. Følelsene gjorde meg litt snufsete. Håper ingen mistenkte meg for å være smittet …

Atle Haugen utfordrer oss i sin leder med en del spørsmål (Adventnytt nr. 5, 2021, s. 3). Hvordan blir det fremover? Hva gjør vi med situasjonen? Hvilke anledninger har du og jeg for nytenkning?

En del av lederutdannelsen min har handlet om forandringer. Vi lærte at men­nesker og organisasjoner ofte er nølende til forandringer, og at en leder må jobbe aktivt over tid for å forberede folk før nødvendige forandringer kan gjennomføres. Pandemi­en tvang derimot store forandringer på oss brått og uten varsel. Det var ikke mulig å nøle. Umiddelbart ble det avslørt hvordan vi som individer og som menighet reagerte. Omstillingen har sett forskjellige ut fra menighet til menighet, men stort sett har menighetsmedlemmer og ledere vært både omstillingsdyktige og omstillingsvillige.

I slutten av mars hadde jeg gleden av å møte med forstandere og pastorer fra hele landet over fire kvelder på ZOOM. Målet var å oppmuntre hverandre, be sammen og holde kontakt. Men vi tok også opp det som er et viktig spørsmål for oss alle: Hvil­ke «utgangsplaner» har vi? Hvordan skal vi som individer og som menighetsfelleskap lande på den andre siden av dette? Hvilke grupper eller individer har fått menigheten litt på avstand? Hvilke muligheter har vi nå som ikke vi hadde før?

Jeg tror at hver enkelt menighet må leg­ge en strategi for dette, være fremoverlent – ha en plan for å le, lete og leve videre.

Å le. Det jeg tenker på her er feiring. Når det blir trygt å møtes sammen igjen, må det feires. Anledningen må brukes til å invitere mennesker fra nærmiljøet, venner, kolleger, familie, og trossøsken til fellesskap og fest.

Å lete. Hvilke mennesker eller grupper i menigheten har kommet på avstand fra menigheten under pandemien? Vi er en menighet som ønsker å være inkluderende, raus, kjærlig. Historien om den gode hyrde får ny kontekst og relevans. Jesus bryr seg så mye om den ene som er borte. Vi må også planlegge en omfattende og frimodig leteaksjon.

Å leve videre. Med dette tenker jeg på at menighetslivet ikke blir helt det samme igjen, og vi må se mulighetene i det. Vi har fått nye digitale muskler, og vi må bruke det i lokalmenighetens arbeid for å være tilgjengelig for søkende mennesker, og samtidig for å dyrke et bedre felleskap oss imellom. Jeg har snakket med menighets­medlemmer som har fortalt at de aldri har opplevd så mye kontakt med menigheten som i denne tiden. Pandemien har gitt oss nye muligheter for å kunne bety noe for mennesker rundt oss.

Disse tre punktene gjelder ikke bare for menighetens ledere.

• Vi må hver for oss ha en personlig plan for hvordan vi skal komme ut av pan­demien. Kanskje vi har blitt minnet om viktigheten av personlig andaktstid? For det er vårt personlige forhold til Jesus som leder oss til den ultimate feiringen. Kanskje har du ventet på å bli døpt? Sett en dato – varmt vær kommer!

• Hvem leter du etter? Hvem ber du for? Hvordan kan vi være åndelige rollemo­deller for våre barn og ungdommer? Vi har blitt minnet om viktigheten av personlig kontakt og smågrupper.

• Hvordan kan du bruke de erfaringene du har hatt til å bidra videre i Guds arbeid? Gud kaller alle til å bli enga­sjert, til å bidra, til å bli disipler. Under pandemien har du også lært noe. Gud ber deg om å bruke det du har lært, for ham.

Takk for det du har gjort for andre under pandemien. Og takk for at du bidrar til et felleskap som er Jesus-likt, både nå, og på vei ut av pandemien.