Meny
Lukk
Foto: avid_creative/iStock

Adventister og krig

Krig er krig, selv om man er den «uskyldige» part.

Russlands brutale og ubegrunnede overgrep mot Ukraina har virkelig utfordret min pasifisme. For har man ikke rett til å forsvare seg når man blir angrepet av onde krefter? Det ble jeg også konfrontert med, da jeg som 18-åring ble intervjuet av lensmannen fordi jeg ville nekte militærtjeneste. Jeg er neppe den eneste som i blind naivitet, og med mer enn et snev av dårlig samvittighet, svarte at jeg ikke ville drepe, selv om en angriper truet meg eller familien min.

Som adventister har vi en trøblete historie med krig. Vi har lenge vært kjent for å nekte militærtjeneste. Men vi har aldri vært egentlige pasifister på linje med kvekere og Jehovas vitner. Vi har vært ikke-stridende, og nektet å bære våpen. Franz Hasels historie i boken Tusen skal falle, illustrerer hvordan noen håndterte det: Han tilbrakte krigen i den tyske hær, men hadde laget seg et våpen i tre som skulle se ut som en ekte pistol! Enda mer kjent er amerikaneren Desmond Doss historie. Han nektet konsekvent å bære våpen, men viste et mot og en dristighet som sanitetssoldat, som førte til at han mottok USAs høyeste militære æresbevis, på tross av sin våpenmotstand. Men felles for disse og alle lignende historier, er paradokset at de likevel bidro til hærens aktivitet.

Det som likevel provoserer meg mest, er at svært mange av disse historiene fremholder problemene med å holde sabbat i militæret som det største problemet med militærtjenesten! Selv opplever jeg alle de andre etiske problemene med militærvesenet og krigen som langt alvorligere.

For krig er krig, selv om man er den «uskyldige» part og bare forsvarer seg. Det innebærer dehumanisering av fienden (og seg selv?), død, overgrep og ødeleggelser, og langt på vei å frasi seg ansvaret for egne handlinger fordi man følger ordre. Det opplever jeg som kanskje det alvorligste ved militærvesenet.

Carsten Johnsen, en kjent norsk adventistteolog og filosof, skilte mellom det han kalte militæroperasjoner og politiaksjoner. I det første, er det staten som definerer hvem som er fienden din. I politiaksjoner gripes det inn mot en konkret overgriper. I dag sendes unge russiske gutter ut i en krig mot et land og en «fiende» som aldri har gjort dem noe. Men militærets lydighetskodeks og krav om lojalitet, tvinger dem til å drepe. Hadde de, og f.eks. soldatene i Myanmar som tvinges til drap på medborgere for tiden, nektet å lystre ordrene fra gale og onde makthavere, hadde det ikke vært noen krig.

Under første verdenskrig, forsvarte tyske adventistledere å slutte seg til hæren for å kjempe for fedrelandet. Det protesterte mange adventister mot. Det resulterte i en splittelse, hvor Reformistene brøt ut og dannet en ny menighet. Sårene etter dette varte lenge, og var kanskje noe av årsaken til at tyske adventister under andre verdenskrig, i hovedsak forholdt seg passive. Noe de også gjorde i Øst-Tyskland under kommunisttiden. Forholdet mellom kristen tro og krig volder alltid besvær. Nå ser vi med forskrekkelse hvordan russiske ortodokse ledere forsvarer Putins krig. Men er vi egentlige bedre når vi i USA ser hvordan mange menigheter feirer og hedrer sine soldater og veteraner? Det er slett ikke rettferdige kriger, bare, amerikanerne har utkjempet de siste 80 årene.

Den tyske teologen Dietrich Bonhoeffer utfordret den underdanige kirken i nazi-Tyskland ved å organisere den frie tyske kirke. Han nektet å innordne seg kravene om støtte til jødeforfølgelsen og krigen. Men i møtet med ondskapen, og grundig gjennomtenkning av sine ikke-voldelige prinsipper, valgte han etter hvert å ta et skritt lenger. Han ble kurér for gruppen som senere utførte 20. juliattentatet mot Hitler i 1944. Selv ble Bonhoeffer arrestert i april ’44. Han var blitt avslørt, og ble til slutt henrettet den 9. april 1945, kort tid før krigen var over.

Det kommer nok til et punkt hvor vi kan forsvare å engasjere oss i kampen mot det onde, også med voldelige maktmidler. Men som etterfølgere av Jesus bør vi først ha prøvd alle andre muligheter. Jeg beundrer de kvinner og menn vi har sett noen bilder av fra Ukraina, som møter de russiske soldatene med sang og plakater i stedet for gevær. Eksemplene Gandhi satte i Indias frigjøringskamp, inspirerer også. Men jeg erkjenner at en slik ikke-voldelig motstand, forutsetter en viss grad av samvittighet hos motparten. Det hadde Hitler, og nå, tilsynelatende Putin, lite av.

Jesus tidde i møte med sine anklagere. Men han underkastet seg dem ikke. Han så Pilatus og fariseerne rett i øynene fordi han var dem moralsk overlegen. Han ba til og med Gud tilgi de som korsfestet ham. Når vi griper til vold mot voldsmenn, synker vi veldig lett ned til samme nivå som dem. Da vitner vi ikke om gudsriket Jesus sa vi skulle representere i verden. Som kristne er vi kalt til å bekjempe det onde med det gode. Men det kan koste dyrt. Det enkleste er tilsynelatende pistol. Men hva gir best langsiktige resultater?