Meny
Lukk
Foto: Victoria Johansson

Bibelsk trofasthet for nåtidens kirke

I Jesus ser vi Guds trofasthet.

Trofasthet er den første av tre verdier som står på forsiden av Adventistkirkens medlemsblad, Adventnytt, og som vi ønsker skal karakterisere vår kirke. De andre to verdiene, raushet og samfunnsansvar har sitt utspring i trofasthet.

Men selv trofasthet kan være malplassert. Fariseerne trodde de var trofaste da de støttet Jesu korsfestelse. De var låst til sine rigide religionsformer og gjort blinde av en identitetsforståelse som gjorde det umulig for dem å lære mer om Gud, eller motta nytt lys. De manglet ydmykheten som er en forutsetning for personlig vekst i forholdet til Gud. Dermed ble de trofaste mot en historisk tradisjon istedenfor Gud.

Vårt kirkesamfunn er ikke uten slike tendenser, for vi er mennesker vi også.

Så hva er bibelsk trofasthet?

First og fremst er trofasthet et begrep Bibelen bruker om Gud. I for eksempel Esekiel 16 er Gud beskrevet som en trofast brudgom som redder Israel, som vasket henne, ga henne fine klær og en krone. Trofasthet er knyttet til Guds pakt med sitt folk. Til tross for folkets utroskap og konsekvensene det bringer, vil Gud igjen huske sin pakt med folket og tilgi (sone for), dem. Dette er et sentralt tema gjennom hele Det gamle testamente.

I Det nye testamente kommer Jesus som selve åpenbaringen av en trofast Gud. Der oppfyller Jesus løftene om tilgivelse og forsoning. Gud holder pakten.

Johannes er spesielt opptatt av dette. Han beskriver Jesus som Guds Ord, i Johannes 1, og som et vitne og verdens lys i kapittel 8. I Johannes 14 sier Jesus, «Den som har sett meg, har sett Far».

Jesus er beskrevet som «Det trofaste vitnet» i Johannes åpenbaring 1:5 og 3:14, og i Åpenbaringen 19:11, 13 i forbindelse med Jesus gjenkomst, leser vi at den som kommer heter «Trofast og Sannferdig», og «Guds Ord». Gud er trofast. I Jesus ser vi Guds trofasthet. Han vitner om det med liv og ord.

Det er i denne konteksten vi må forstå hva bibelsk trofasthet er og hva det vil si være trofast som kristne. I Åpenbaringen 14:12 er Guds folk i endetiden beskrevet som «de som holder seg til Guds bud og troen på Jesus». Ordet «troen», kan også oversettes som trofasthet – «de som holder seg til Guds bud og Jesu trofasthet». Det er flere kommentatorer som foretrekker en slik oversettelse, inkludert Sigve Tonstad, som oversetter det slik: De som holder Guds bud som ble åpenbart i Jesu trofasthet (Tonstad, Revelation, s. 210).

I Åpenbaringen 17:14 er Guds folk er beskrevet som «kalte og utvalgte og trofaste». Denne beskrivelsen er i kontrast til utroskap som ellers er beskrevet i kapittelet – Babylon som opphøyer seg selv, forfølger andre, bygger sin egen makt og taler løgn om Gud. Åpenbaringen 17 forteller om en allianse av religion og politiske makter som vitner falskt om Gud.

Guds folk, derimot, vitner sant om Gud. De følger i Jesus fotspor – han som var det trofaste vitne.

Hva betyr dette i praksis?

Bibelen er tydelig:

«Gud er kjærlighet, og den som blir i kjærligheten, blir i Gud og Gud i ham» (1 Johannes 4:16).

«Da skal de rettferdige svare: ‘Herre, når så vi deg sulten og ga deg mat, eller tørst og ga deg drikke?  Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og kledde deg? Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg?’ Og kongen skal svare dem: ‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg’» (Matteus 25:37-40).

«Hva skal jeg med alle disse slaktofrene deres? sier Herren … Søk det som er rett, hjelp den undertrykte, vær forsvarer for farløse, før enkers sak!» (Jesaja 1:11, 17).

Vi går mot slutten av sesongen for høstinnsamling, og om noen dager møtes vi digitalt i Mjøndalen for programmet, Aktiv bønneuke for ADRA: Alle engasjert. Dette er bare én av mange måter vi kan bidra til rettferdigheten og nestekjærlighet i verden. Gjennom vår omsorg for «de minste» i verden, kan vi være trofaste vitner om Gud. Må Gud hjelpe oss i våre daglig liv, og i møte med mennesker rundt oss, til å være trofaste vitner om hvem Gud er.