Guds kirke er ikke komplett uten hele bildet.
Jeg glemmer ikke lukten av ertesuppe som slo imot oss da vi kom inn i Adventistkirken i Kristiansand på 70-tallet. Det var en lukt som fulgte med høstmøter og andre regionale samlinger av menighetene på Sørlandet, slik jeg husker det.
Det var da jeg fikk ideen om å koke ertesuppe til middag her om dagen at minnene dukket opp hos meg. Det er utrolig hvor sterke minner som kan knytte seg til lukter. Og høstmøteminner har jeg mange av fra barndommen. Raden av tilreisende predikanter i mørk dress på plattformen. Reisen med fire voksne og oss to gutter i bobla til John, fra Mandal til Flekkefjord eller Kristiansand. Frelsesarmé-lokalet når det var møter i Mandal, og Filadelfia i Kristiansand når kirken ble for liten. Møte med jevnaldrende fra de andre menighetene. Joda, høstmøtene var høydepunkter i menighetsåret, og ertesuppa mettet godt.
Jeg lagde både ertesuppe og fortalte historien til ungdomslaget i Oslo i går da vi var samlet til «Spis», fellesmåltidet for ungdomslaget som vi pastorer i Oslo serverer på Kurbadet annenhver uke. Historien om hva menigheten har betydd for meg. Om damene på kjøkkenet, for det var alltid damer, menn som bar stoler og satte opp bord og alle frivillige generelt som bidro ukentlig, og ved spesielle anledninger, til å gjøre menigheten til et ankerpunkt i tilværelsen og utgangspunkt for utvikling og vekst i både trosliv og sosialt nettverk. Jeg vet jeg gjentar meg selv når jeg trekker frem hvordan det på lærerskolen for alvor gikk opp for meg hvordan menigheten bidrar til å utjevne forskjeller mellom folk. Vi så på hvordan foreldres arbeid og lønnsnivå påvirket barns læringsmiljø og akademiske innsats. Arbeiderklassen kom dårlig ut. Jeg var i høyeste grad fra arbeiderklassen, vurdert ut fra mine foreldres arbeids- og lønnssituasjon. Men ingen karakteristika kjente jeg meg igjen i. Da forstod jeg hva menigheten hadde betydd. For der var det ingen forskjell på høy og lav. Alle stilte på likefot. Og når det kom til utdanning, lå det nærmest en forventning i luften om at når det kom til gymnastiden, skulle man til Tyrifjord.
Disse tankene dukket også opp igjen da jeg leste Harald Giesebrechts gjesteleder i forrige nummer av Adventnytt, «Hele pakken», hvor han beskrev hva alle menighetens tilbud hadde gjort for ham og familien. Jeg kunne skrevet akkurat det samme. Menigheten er en fantastisk institusjon, selv om den, som alle samlinger av mennesker, har sine utfordringer og problemer.
Høstmøtene var en del av dette. I år har jeg vært med på høstmøte i Østfold og skal, etter at dette er skrevet, også til møtene i Oslo. Det er inspirerende å komme sammen til slike storsamlinger og oppleve at man er med i et større fellesskap enn det lokale. Men jeg tror det betyr ekstra mye når man til daglig tilhører små menigheter, slik jeg gjorde i min barndom. Da var disse fellessamlingene fest og høytid. Et sukk fra et medlem i en slik småmenighet nådde meg her om dagen, i det han sa at det virket som om mange fra de større menighetene brukte høstmøtene som unnskyldning for å ta «kirkefri» en sabbat og bli hjemme. Det er en dårlig idé.
På høstmøtet i Østfold minnet Claes Lundström i talen sin om da Jesus utdypet misjonsbefalingen til disiplene før sin himmelfart. Der presenterte Jesus en strategi for evangeliseringsarbeidet: «Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende» (Apostlenes gjerninger 1:8).
Det begynner lokalt, så blir det regionalt og så er det hele verden.
På samme måte er kirken tredelt: Vi har den lokale menighet, det regionale fellesskapet og det verdensvide fellesskapet. Guds kirke er ikke komplett uten hele bildet. Vi er mer enn det lille lokale fellesskapet. Høstmøter, årsmøter og generalforsamlinger minner oss om det. Derfor er høstmøter og andre regionale samlinger like viktige som de ukentlige gudstjenestene i lokalmenigheten, og årsmøtene og generalforsamlingene. Selv om tidene forandrer seg, og vi sjeldent ser plattformen full av sortkledde mannlige predikanter lenger, er ikke slike samlinger noe som bør gå av moten. La oss i stedet finne på måter som vi kan revitalisere alle de tre nivåene av Guds menighet på.
Som redaktør av Adventnytt bringer jeg med meg 30 års erfaring som lærer og pastor og umåtelig stor interesse for folk, menighet, tidens tema, foto, hi-fi og tekniske duppeditter … Jeg har ikke jobbet som journalist, men tror nok jeg egentlig kunne vært det, da interessene mine spenner (altfor) vidt. Så som redaktør av Adventistkirkens menighets/medlemsblad, får jeg nå utfordret disse sidene av meg. Jeg ønsker at bladet skal være til inspirasjon, at det kan utfordre, og at det bidrar til fellesskapsopplevelse enten man tilhører en liten eller stor menighet. Men først og fremst håper jeg at vi vil kunne presentere et sant og relevant bilde av Gud, og viser at vår kjærlighet til Jesus er stor og fylt av takknemlighet.
Syvendedags Adventistkirken
Røyseveien 41
3530 Røyse
Om Syvendedags Adventistkirken
Velkommen til den offisielle websiden for Syvendedags Adventistkirken i Norge. Adventistkirken, som vi kalles i dagligtale, er en verdensomspennende, protestantisk frikirke med om lag 20 millioner voksne medlemmer. I Norge er vi ca 4 500 medlemmer fordelt på 56 menigheter fra nord til sør.
Vi håper at du kommer til å bli bedre kjent med oss og det vi står for, mens du bruker disse sidene.