Frivillighetens år

Gud har invitert oss til å være med på hva han gjør i verden.

2022 er frivillighetens år i Norge. Marke­ringen er forankret i regjeringens Frivillig­hetsmelding, og koordineres av Frivillighet Norge. Målet med året er å feire frivillighe­ten ved å «synliggjøre og aktualisere frivil­ligheten, øke kjennskap og anerkjennelse, og til å få flere med! Uten frivilligheten stopper Norge opp» (frivillighetensår.no).

Frivillighet i kirken

Det samme kan sies om kirken vår – uten frivilligheten stopper kirken opp. Hva hadde vi gjort uten trofaste forstandere, menighetstjenere, barnesabbatskolelærere, speiderledere, ungdomsledere, menighets­sekretærer, misjonsledere, menighetskas­serere, voksensabbatskolelærere, og mange flere? Vi retter en stor takk til alle dere som tar slike ansvar.

Og hva hadde vi gjort uten innsatsen som gjøres på mindre formelle områder som betyr at vi har våre kirker – vedlike­holdsdugnad, rengjøring, besøksarbeid, musikere, lekforkynnere, innsamlere til ADRA, de som bidrar til potluck, eller leder en smågruppe, eller et kor? Det finnes mange flere. Vi retter en stor takk til alle som bidrar med liten og stor innsats.

Vi har nettopp gjennomført fire gene­ralforsamlinger i Norge. Cirka 450 dele­gerte, de fleste frivillige, har gitt en helg til kirkens demokrati. Frivillige sier ja til å være ordstyrere og sitte i valgnemndene, vedtekts­nemndene, innstillingsnemndene. Vi retter en stor takk til alle som deltok i gjennomfø­ringen av generalforsamlingene våre.

Vi har frivillige styreledere og styre­medlemmer som tar på seg tidkrevende og ansvarsfulle oppgaver. Tusen takk. Det hadde ikke gått uten dere.

Nå går det mot sommer, og mange ser frem til sommerens arrangementer. Heller ingen av dem kunne gjennomføres uten frivillige medhjelpere. Tusen takk. Du skaper glede og trivsel for mange.

Mindre frivillighet?

En frivillighetskultur er noe som må kultiveres, utvikles, og vedlikeholdes. Er vi flinke nok til det? Takker vi? Støtter vi? Viser vi tillit? Uten dette kan frivillige fort miste gnisten. Vi må heie hverandre frem, og gi rom for at ulike personligheter vil gjøre oppgaver på ulike måter. Før i tiden var det nok flere som bidro ut fra pliktfølelse. I dag er trivsel en stor del av motivasjonen til innsats. Vi må skape en kultur hvor mennesker trives når de bidrar med frivillig arbeid.

Noe annet som truer frivilligheten, er en populær, men feilaktig forståelse av hva som er det gode liv. Vi tror vi ville hatt det bedre hvis vi bare hadde mer fritid – tid til hytte, båt, og generelt hva jeg vil for meg selv. Stort sett har vi blitt mer egoistiske i hvordan vi bruker vår fritid. Men det kan bli for mye av det gode. Vi vet at frivillig­hetsarbeid bidrar til psykisk og sosial helse.

Jeg anbefaler derfor alle å gjøre noe frivillig for andre. Og dette altså ikke bare for kirkens skyld, eller fordi samfunnet trenger det, men også for din egen trivsels skyld.

Gleden ved frivilligheten

Det kan være mange motivasjoner for frivillighet: et ønske om at barna skal ha det bra, at du synes oppgaven er gøy, at du føler ansvar for din menighet, eller at du er glad i menigheten og folket der. Jeg har selv kjent på alle disse motivene. Men en helt grunnleggende motivasjon for meg er at universets skaper og min person­lige frelser har invitert meg til å være med på hva han gjør i verden. Ellen White sier det slik: «Våre anstrengelser for å velsigne andre, vil føre velsignelse over oss selv. Dette var Guds hensikt med å gi oss del i å gjennomføre frelsesplanen. I sin uendelige kjærlighet utvalgte han oss til sine medar­beidere sammen med Kristus og englene, for at vi skulle få del i den velsignelsen, den gleden og den åndelige oppbyggelsen som denne uegennyttige tjeneste bringer med seg» (Veien til Kristus – kapittel «Liv og virksomhet»).

Min utfordring til deg, min venn, er å våge å si ja til frivillig tjeneste i menig­heten, slik at du også kan smake på gleden av å være medarbeider med Jesus.