Meny
Lukk
Foto: Tor Tjeransen/ADAMS

Har gudstjenesten gått i stykker?

Kanskje er Corona-krisen Guds invitasjon til å reparere gudstjenestekrisen.

Det synes populært å mene at vi skal «gjøre kirke» – og da helst «gjøre kirke annerledes enn før», fordi «før» ikke lenger er hensiktsmessig.

«Hensiktsmessig» indikerer en bevissthet om hensikt. Og når gudstjenesten er hensiktsmessig, virker den etter sin hensikt. Hva er hensikten med gudstjenesten? Svaret på det spørsmålet er pakket inn i et bibelvers som siterer Jesus: «Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har sendt, Jesus Kristus» (Matteus 17:3). Det faktum at denne erklæringen kommer i Jesu yppersteprestlige bønn til Faderen, gir den en ufravikelighet som må definere verdigrunnlaget og hele hensikten med det å være kristen – inklusive det å gå i kirke og komme til gudstjenesten.

Alt det en kristen kan og skal være opptatt av, har dette ene ultimate målet; å kjenne Gud og hans sønn, Jesus Kristus.

Det er også hensikten med gudstjenesten.

Dersom vi foretar oss noe på gudstjenesten som ikke leder oss direkte til dette målet, har den mistet sin hensikt.

Dersom vi utføre oppgaver på en måte som ikke gir menigheten denne måloppnåelsen, har gudstjenesten ingen hensikt.

Biskoper og tilsynsmenn har én oppgave som går foran alle andre; de skal være garantister for at menigheten får undervisning og opplæring i hvem Guddommen er og hvilke planer den har. Alt annet kommer lenger ned på prioriteringslisten.

Da Guddommen kom til jorden som Menneskesønnen, presenterte han seg som Ordet. Ordet som representerer Guds skaperindentitet. Verdens historie startet med ord – Guds skaperord. Gjennom hele frelseshistorien talte Ordet gjennom profetordet, som alltid har korrigert og rettledet vår viten om Gud og hans planer. Da Kristus, det levende Ord, holdt gudstjeneste, fikk han bokrullen, og det skrevne ordet stod i sentrum. Både i Det gamle- og Det nye testamente var hovedfokuset på Ordet.

Ikke lovsang.
Ikke Kunngjøringer.
Ikke kollekt.
Ikke diakoni.
Ikke sketsjer og skuespill.
Ikke misjon.
Ikke kulturell eller politisk relevans.
Ikke …
Men Gud.

Ordet må stå i sentrum, for Jesu er Ordet. Fordi fortellingene blir foreviget og forankret gjennom ord. Fordi troen kommer av forkynnelsen, og forkynnelsen ved Kristi ord, eller: Så kommer da troen av det budskapet en hører, og budskapet kommer av Kristi ord (Romerne 10:14-17).

Hvordan skal vi lage gudstjenester der Ordet og undervisningens ord definerer hensikten med sammenkomsten? Ved å la ordet være det fokale punktet – sentrum og hovedinnslag, der alle andre elementer i gudstjenesten bygger opp om-, og henviser oppmerksomheten til ordets forkynnelse.

Det gjelder naturligvis enten vi har fysiske sammenkomster eller møtes på digitale fora.

Dersom vi mener oss tilskyndet til å reparere dette hjulet eller finne det opp på nytt, kan vi trygt overse dragningen. I en verden der bilder, korte videoer og Emojis står i sentrum for verdiformidlinger, er ord undervurdert. Og Guds ord er nesten bortvurdert. Menighetens ledere skal være garantister for at ordet har hovedplassen og den beste tiden når Guds folk kommer til gudstjeneste hver uke for å bli kjent med Gud og hans planer.

Intet tjener Gud bedre.