Lukk
Foto: Tor Tjeransen/Adventist Media Exchange (CC BY 4.0)

Hva er trofasthet?

Guds trofasthet er til å stole på.

Hunden som Gry Beate og jeg fikk kort tid etter at vi giftet oss, ville vi ha beskrevet som trofast. Den var lojal og lydig – alltid til å stole på. Som men­nesker tenker vi ofte på trofasthet i relasjon til andre mennesker. En trofast venn er til å stole på, selv om det kan koste. En trofast ektefelle holder det han eller hun har gitt løfte om.

Da jeg vokste opp som adventist, var det mye fokus på min, eller vår, trofasthet overfor Gud. I Bibelen kunne vi lese om Israels utroskap som et eksempel på hvordan vi ikke skulle være. Vi ble oppfordret til ikke å fornekte Jesus som Peter gjorde eller tvile som Thomas.

Ja, vår trofasthet er et tema i Bibelen, og det vil jeg komme tilbake til, men det har gått opp for meg de siste årene at Bibelen først og fremst er opptatt av Guds trofasthet. Gud gir løfter til Adam og Eva som han holder, han gir løfter til Abraham og Sara som han holder. Han gir løfter til profetene som han holder, og i Jesus har vi både oppfyllelse av løfter, og flere løfter som vi vet han vil holde.

Guds trofasthet er til å stole på. Den viker ikke. Den er ikke avhengig av min eller din trofasthet. Den er et utrykk for Gud som kjærlighet, selv om det koster. «For så høyt har Gud elsket verden».

«Kan deres utroskap oppheve Guds troskap? Slett ikke! La det stå fast at Gud taler sant, men hvert menneske er en løgner» (Romerne 3:3-4).

Selv om mennesker svikter, er Gud likevel trofast. Det er faktisk i våre svakheter at Gud har muligheten til å demonstrere sin trofasthet.

I dette verset er det interessent å notere seg at trofasthet er knyttet til det å fortelle sannheten. Det ul­timate Ordet som Gud sendte til verden, var Jesus, hans egen sønn, som også er Guds største demonstrasjon på trofasthet. Som Gud, var Jesus villig til å gi sitt liv for at han kunne holde sine løfter.

Johannes var spesielt opptatt av Jesus som det trofaste, eller det troverdige vitnet. Jesus fortalte sannheten om Gud med sine ord, men også med sitt liv og sin død. Gjennom sin trofasthet, forkynte Jesus også Guds trofasthet.

I Johannes 14:7 står det: «Har dere kjent meg, skal dere også kjenne min Far.»

Jesus er da det trofaste vitnet – Guds ord til men­nesker. I Åpenbaringen 1:5 er Jesus igjen beskrevet som «det troverdige vitnet». I Åpenbaringen 19 har han navnet «Trofast».

Så hva skal vi si til dette? Hvordan skal vi respondere? Jo, vi som følger Kristus, er kalt til å være trofaste slik Jesus var trofast. Vi skal være med og for­telle sannheten om Gud. «Dere skal være mine vitner», sier Jesus i Apostlenes gjerninger 1:8. I Åpenbaringen 17:14, er Guds folk beskrevet som trofast, i motset­ning til dem som vitner falskt om Gud i resten av det kapitelet.

Vår trofasthet er derfor en avspeiling av Guds trofasthet. Som kirke, er vi kalt til å vitne sant om Gud, slik Jesus vitnet sant. Dette gjør vi ved hvordan vi lever livet, valgene vi tar, ordene vi velger. Dessverre har den kristne kirken, inkludert oss i Adventistkirken, ikke alltid vært trofast i å vitne sant om Gud. Likevel har Jesus lovet at alle som ber, skal få «sannhetens ånd» (Johannes 14:15).

Paulus sier det fint i Galaterne 5:13, 23-25: «Tjen hverandre i kjærlighet … Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse. Slike ting rammes ikke av loven! … Lever vi ved Ånden, så la oss også vandre i Ånden».

Kirkens rolle i disse siste dager er å fortelle sann­heten om Gud og hans trofasthet. La oss forkynne det ikke bare med ord, men med våre prioriteringer, relasjoner og valg. La oss be om at Åndens frukt skal kjennetegne vår menighet.