Med Jesus i håp og trygghet

Det som gjør at vi går sammen, er Jesus.

Mai måned 2022 er en måned jeg kommer til å huske. Fire generalforsamlinger på rad, etter en forsinkelse på to år. En maraton av en måned. Jeg var i hvert fall temmelig sliten da det hele var ferdig. Så hva tenker jeg nå etter noen få dagers refleksjon? Ble vi klokere? Kom det noe godt ut av det? Mitt svar er ja. Det kom mye godt ut av det. Her er min liste.

Stemningen var, for det meste, veldig bra. Jeg fikk inntrykk av at de delegerte hadde bedt for møtene på forhånd, og had­de kommet med en konstruktiv innstilling. Vi klarte å lytte til hverandre, spise med hverandre, og snakke godt om hverandre, selv i saker hvor ikke alle var enige. Her var det en usagt forståelse for at vi er en åndelig familie. Alle prøver å være trofaste, selv om vi til tider kan ha ulike oppfatnin­ger. Ja, noen opplevde frustrasjon, tiden ble litt knapp på et av møtene, noen opplevde å høre til et mindretall. Men, som en av delegatene sa: «Hvis vi alle tenkte akkurat det samme ville vi vært en sekt.» Guds ånd var tilstede, og det betyr at vi kunne oppleve enhet i vår tro på Jesus og hans snare komme.

Det var godt å se at flere yngre medlem­mer var blitt sendt som delegerte, spesielt på distriktenes generalforsamlinger. Jeg la særlig merke til at både Adventistkirken Leknes, og Adventistkirken Tyrifjord, hadde gjort et bevist valg om å sende unge delegater. Dette må vi bygge på. Neste gang vi skal gjennomføre generalforsamlin­ger er i 2025. Tenk om vi klarte å involvere enda flere i 20-årene.

Åndelige høydepunkter satte tonen for alle de fire generalforsamlingene. Jeg vil gå med Jesus var temaet alle kunne bli inspirert av. Vi kan ha forskjellige måter å gå med Jesus på, men det er fint. Disiplene måtte også gå med Jesus på forskjellige måter. Det som gjør at vi går sammen, er at vi følger Jesus. Det er derfor disippelskap er et fokusområde i handlingsplanene til alle fire enheter.

Både saken om organisasjon og saken om likebehandling av pastorene våre, kunne blitt vanskelige, og fått ringvirknin­ger som ville kreve mye tid fremover. Men i begge disse sakene ga alle fire generalfor­samlinger sterke signaler om retningen for kirken videre. I alle generalforsamlingene var det et overveldende flertall for at vi beholder union av distrikter, og å gi våre pastorer like rettigheter og titler. Jeg er glad for dette, ikke først og fremst fordi jeg er enig (selv om jeg er det), men fordi manda­tet var så tydelig at jeg håper det gir oss ro som kirke i Norge til å fokusere på å være disipler som går sammen med Jesus, som elsker ham og elsker mennesker.

Så føler jeg med dem som har sine over­bevisninger, men befant seg i et mindretall. Jeg er en person som lever best med kon­sensus. Jeg liker ikke diskusjoner og debatt. Jeg trives best når alle er fornøyde. Men spesielt i forhold til likebehandling, ville det alltid vært noen som kom til å være skuffet. Jeg håper nå at vi kan fokusere på det som bringer oss sammen.

Til sist takker jeg for både tillitt og støtte som ble vist til oss i ledelsen. Vi er mennesker, men vi gjør vårt beste. Og med Jesus kan vi gå med håp og trygghet.