Meny
Lukk
Foto: RomoloTavani/iStock

Om å ta påskebudskapet alvorlig

Halleluja! Kristus er oppstanden.

Da jeg var ca. 13 år gammel, fikk jeg en leksjon om ydmykhet og nåde jeg aldri glemmer. Vi var på nattverdgudstjeneste i Adventistkirken i Arendal. Noen jevngamle kamerater og jeg satt på en rekke for oss selv. Fottvetningen stod for tur, og vi var klare til å bli med.

Da gikk døren i kirkesalen opp. Inn kom en av Arendals berømte byoriginaler, Henry Kilen. Henry var en kjent skikkelse i byen. Han hadde uniformsjakke med pins og emblemer fra alle tenkelige etater og organisasjoner. Over skulderen bar han en plastsekk full av tomflasker som han samlet. Odøren som fulgte ham, indikerte det vi også kunne se, at han ikke badet, eller fikk vasket tøyet sitt så altfor ofte … Men han var alltid blid, og likte godt religiøse møter. Nå var det nattverd, med fottvetning selvsagt, og Henry ville selvfølgelig være med.

Vi gutta så på hverandre og kniste. Hvordan ville pastoren og de andre takle dette? Da skjedde det jeg aldri ville drømt om skulle skje. En av vennene mine, en jevngammel kamerat, gikk bort til Henry og spurte om han kunne få vaske Henrys føtter.

Jeg var målløs.

Jeg husker enda tårene som silte nedover Henrys kinn. Og klumpen i min egen hals som kanskje ikke var så forskjellig fra den Peter og de andre disiplene satt med da Jesus vasket deres føtter …

Påske

Det har alltid undret meg at vi adventister legger så lite vekt på påsken. Historisk ble det begrunnet med at bare sabbatsfeiringen er beordret av Gud, og at høytidene i Det gamle testamente opphørte med Jesus. I Det nye testamente står ingen befalinger om å feire høytider. Noen har hengt seg opp i at egg, harer og andre symboler, kan ha hedensk opphav. Desto større grunn til å løfte frem den opprinnelige påskefortellingen. For påskefortellingen trekker opp de lange linjene i Guds frelsesplan, og peker entydig på ham som er evangeliets sentrum, Jesus Kristus, og hans tjeneste og offer for vår frelse. Er ikke det verdt å markere en helg i året?

Sakramentene

Som adventister har vi et såkalt reformert syn på sakramentene (dåp og nattverd). Ulrich Zwingli (1484-1531), var en sveitsisk reformator som tok avstand fra den katolske og lutherske læren om at Jesus i en eller annen grad er legemlig tilstede i brød og vin. Og at sakramenter er konkrete nådemidler Gud formidler sin nåde gjennom. I stedet mente Zwingli at dåp og nattverd var symbolske handlinger. Derfor feires nattverden sjeldnere, gjerne ca. fire ganger i året, i kirker i den reformerte tradisjonen, mens katolikkene feirer den i alle gudstjenester, og lutheranerne i sine høymesser, eller andre sammenhenger.

Tilsynelatende blir nattverden svært høytidelig og viktig, når man tillegger elementene bortimot «magisk» effekt. Samtidig blir det da lett «magien» som blir fokus: Jeg FÅR tilgivelse gjennom å spise og drikke. Det spørres ikke etter livet mitt, eller mitt forhold til Jesus.

Nattverden minner oss om Jesu offer, men også hans liv og eksempel. Det utfordrer oss til å sette evangeliets nådebudskap ut i praksis, slik min venn gjorde med Henry Kilen. Nåde er ikke noe man kan kjøpe eller gjøre seg fortjent til. Nåde er alltid en ufortjent gave. Men vi undres hvis ikke en slik gave får konsekvenser for livet til den som er blitt vist nåde. «Gå bort og synd ikke mer,» sa Jesus til kvinnen i Johannes 8. Og den ubarmhjertige tjeneren som var blitt tilgitt mye, fikk klar beskjed da han ikke ville gi den samme nåden videre.

Påsken 2022

Påsken gir oss tid og anledning til å reflektere og minnes hva Jesus har gjort for oss, i enda større grad enn våre vanlige nattverder gjør.

Og i en tid som denne, hvor krig og ondskap er kommet nærmere enn vi kunne drømt om, trenger vi å løfte blikket og se mer av de lange linjene og håpet som ligger i det Jesus gjorde i påsken.

Så hvorfor ikke sette til side påsken i år til refleksjon og bønn? Da vil du påskemorgen virkelig kunne rope ut den gamle, kristne hilsenen: Halleluja! Kristus er oppstanden. Ja, han er sannelig oppstanden. Halleluja!