Refleksjoner etter en aktiv sommer

Det er en praktisk og aktiv kjærlighet for Gud.

I skrivende stund er et par tusen deltakere på vei til TEDs ungdomskongress i Finland. Den norske staben er i gang med de siste forberedelser for sitt ansvarsområde – å skape en sosial arena etter kveldsmøtene. På vei til Finland møtte vi en norsk ungdom som gir en uke av sin tid til å være frivillig for Divisjonen. Hun er et eksempel på fri­villighetsånden som mange har vist i løpet av sommeren, og som jeg håper vi kan ta med oss inn i kirkeåret som kommer.

Temaet for kongressen er «plugin» (koble til). Ungdommene blir da invitert til å undersøke og tenke over hvordan de kan ha en livgivende kobling til Gud og med­menneskene. Hvordan kan vi oppleve en forbindelse med Gud som resulterer i et liv som prester og forvaltere for ham i verden?

Dette kallet er Guds opprinnelige pakt med menneskene. Det er å leve et liv i forbindelse med han og i hans bilde. Vi skal være forvaltere av Guds godhet. Menn og kvinner, gutter og jenter: Alle er skapt i Guds bilde, og kalt til å være en del av hans åpenbaring i verden. Den åpenbaringen kan oppsummeres i et ord: kjærlighet. Men dette er ingen abstrakt, eller romantisert kjærlighet, det er en praktisk og aktiv kjærlighet for Gud som komme til uttrykk i hvordan vi engasjerer oss for mennesker og for naturen.

Paulus kaller dette for «forsoningens tjeneste»:

«Men alt er av Gud, han som ved Kristus forsonte oss med seg selv, og ga oss forsoningens tjeneste» (2 Korinterne 5:18).

Wow! Selv om Paulus, i tekstens kontekst, skriver om sin egen rolle, er det ikke van­skelig å forstå at dette er Guds intensjon for hver og en av oss. Som Paulus skriver i vers 20:

«Så er vi (apostlene) da utsendinger for Kristus, og det er Gud selv som forma­ner gjennom oss. Vi ber dere (alle som leser) på Kristi vegne: La dere forsone med Gud!»

Det er denne forsoningen som resulterer i forsoningens tjeneste, prestetjeneste, forvaltningstjeneste. Ja, engasjement for Guds rike.

Jeg tror ikke at alle i staben og ledere på speiderleiren i slutten av juli, tenkte på sin tjeneste på denne måten. Kanskje noen av de eldre lederne og i staben har tenkt gjen­nom sin tjeneste, og opplever Guds kall til å elske de unge som de får unik kon­takt med på leir. Men, hva med de unge lederne, 18, 19, 20 år gamle, som stilte opp, smilte, oste over av positivitet, gjorde en innsats fra 07.00 om formiddagen til midnatt (noen ganger senere), for å skape et himmelsk felleskap på leir? For dem var «teologien» enkel. De har elsket speiderleir i oppveksten, og de ønsker å gi det videre til de som kommer etter. Deres eksempel forteller meg noe viktig – man trenger ikke en fullkommen teologisk forståelse for å kunne bidra. Man trenger egentlig bare å si ja til å være med. Disse unge lederne kom som de var, sa ja til tjeneste, og i Guds kraft skapte de et hellig felleskap.

Vegrer du deg for å si ja til tjeneste? Det er så lett å fokusere på begrensninger – trøtthet, travelhet, og lignende. Men du er skapt til engasjement. Skapt til å si ja til Gud, til tjeneste, til aktiv kjærlighet. Våre kirker mangler barnesabbatskolelærere, speiderledere, evangelister, forstandere og mer. Ja, det kan være skummelt å si ja, og vår menneskelige innsats blir aldri perfekt, men Gud gjør mye mer ut av vår innsats enn vi kan forestille oss. Vi var skapt til engasjement, og når vi ser hva Gud kan gjøre i-, og gjennom oss, vil det gi oss energi og begeistring, og en forbindelse med Jesus som vi lengter etter.

«Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet» (2 Korinterne 12:9).