Trofasthet i Babylon

Troen må praktiseres annerledes i Babylon enn i Israel.

En artikkel i Christianity Today nylig, hadde et interessant poeng: «Vi lever i Babylon, ikke Israel». Israel skulle være det nye Eden, og en modellnasjon for andre folk. Derfor var renhet og absolutt lydighet mot Guds lov vektlagt og strengt håndhevet. Moses presenterte lovene slik for folket: «Dere skal holde dem og leve etter dem! For da vil de andre folkene se deres klokskap og forstand. Når de hører om alle disse forskriftene, vil de si: ‘Så klokt og forstandig det er, dette store folket!’» (5 Mosebok 4:6).

Evangelisering skulle skje gjennom eksemplets makt. I stedet for å vitne for dem, ble hedningene utrensket av Kanaan da israelittene inntok landet, og Esra sendte av gårde de ikke-jødiske kvinnene som de hjemvendte jødene fra Babylon hadde giftet seg med. Dermed var oppmerksomheten rettet mot intern praktisering av troen. Når folket sviktet, irettesatte profetene dem strengt og truet med konsekvensene.

Men da folket til slutt ble bortført til Babylon, hadde Jeremia et annet budskap til dem: «Bygg dere hus og bo i dem, plant dere hager og spis frukten! Ta dere koner og få sønner og døtre! Ta koner til sønnene og gift bort døtrene deres, så de kan få sønner og døtre. Der skal dere bli flere og ikke færre. Dere skal fremme fred for den byen som jeg har ført dere til i eksil, og be til Herren for den! For når den har fred, har også dere fred» (Jeremia 29:5-7).

I Babylon får de altså beskjed om å tilpasse seg livet der og ikke isolere seg. Troen må praktiseres annerledes i Babylon enn i Israel. Ikke alle kompromisser er fatale.

Kristne prinsipper og etikk var gjeldende norm i samfunnet helt opp mot 1970-tallet her i landet. Huseiere passet på at enslige leietakere ikke hadde overnattingsgjester av det motsatte kjønn. Barn utenfor ekteskapet var synd og skam. Skilsmisse og gjengifte var også skandaløst. Synet på abort, homofili og sambo­erskap var ganske ensartet.

I dag har den generelle holdningen til slike spørsmål snudd helt rundt. Hvilket vitnesbyrd gir vi ved å fast­holde våre normer? Inngir det respekt, slik det ville ha gjort før i tiden? Eller blir vi sett på som menneskefiendt­lige og kalde når vi står fast på våre posisjoner? Hvilket budskap vi formidler, er ikke alltid det vi selv tror.

Et interessant eksempel på livet med tro i «Baby­lon», er syreren Naaman. Han hadde en bekymring etter sin helbredelse og omvendelse hos profeten Elisja: «Men én ting må Herren tilgi meg: Når min herre, kongen, går inn i Rimmons tempel for å kaste seg ned og tilbe der og han støtter seg på min hånd, så jeg også må kaste meg ned der i Rimmons tempel, da må Herren tilgi meg dette» (2 Kongebok 5:18-19). «Gå i fred!» svarte profeten.

Ville det ha gitt et bedre vitnesbyrd å nekte å hjelpe kongen ved å henvise til sin tro? Vi har en lang historie som adventister i å «proklamere» våre trosstandpunk­ter gjennom tydelige handlinger i den tro at det er den beste måten å vitne på. Men er det et budskap som kommuniserer i «Babylon»?

Daniels eksempel viser oss at det går en grense for hva vi kan kompromisse med. Han satte ned foten når det kom til maten, men nok av andre grunner enn vi ville brukt. Å spise mat velsignet av avguder, ville ha gitt signal om å underkaste seg den aktuelle guden. Å spise et kjøttmåltid med venner eller blant fremmede hvis man vanligvis er vegetarianer, er noe helt annet. Vi må trekke grensene på rett sted.

Rapporten fra Åpne dører om at 360 mill. kristne i dag lever med forfølgelse for sin tro, minner oss om ut­fordringene ved å leve i «Babylon». Men det er i hverdagssituasjonene, og i etiske spørsmål vi i Norge er mest utsatt for utfordringer på hvordan troen bør praktiseres. Da gjelder det at våre normer og valg er basert på solid bibelsk forståelse, ikke på enkeltvers og tradisjon. «For Guds ord er levende og virkekraftig og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom til det kløver sjel og ånd, marg og bein, og dømmer hjertets tanker og planer» (Hebreerne 4:12).

Guds ord er levende. Det må derfor også forståes og anvendes gjennom en levende tro i et samfunn og en tid som stadig endres. Svarene vi hadde i går, er ikke nødvendigvis de samme, eller de beste, i dag. Trofasthet betyr ikke å låse seg fast til tradisjonen. Det handler om å ha feste for troen i Guds ord.