Lukk
Foto: omgimages/iStock

Trofasthet, høflighet og enhet

Trofasthet er å bære over med hverandre i kjærlighet.

Jeg har skrevet på denne siden før om hvordan polariserende trender i vår menighet gjenspeiler kulturen rundt oss. Jeg oppfordrer til at vi tar avstand fra denne samfunnsutviklingen og at det mellommenneskelige miljøet i menigheten må være annerledes (Joh 17,21.22).

Partier i menigheten er ikke Guds vilje. Det er ikke av Gud når vi skyter på hverandre fra hver våre grøfter, når vi bruker sosiale medier for å undergrave tilliten til hverandre. Det er ikke Guds vilje at vi ikke lytter til de som har andre perspektiver (Jak 1,19), eller ikke skjønner at vi kan lære av andre (Ordsp 1,5). Det er ikke Guds vilje at vi ikke tenker godt om hverandre (Fil 2,3.4). Jeg tror ikke Gud er glad når han ser at hans menighet trekker i ulike retninger og er opptatt av interne uenigheter.

Jeg leser i Jeremias bok for tiden. Gud sender en reprimande til Juda for utroskap og et kall til trofasthet. «Derfor ble regnskurene holdt tilbake, og vårregnet kom ikke», sier Gud (Jer 3,3). Jeg var velsignet med kloke forstandere da jeg var pastor i lokale menigheter. En av dem sa til meg flere ganger at Gud sender mennesker til oss når vi er klar til å ta imot dem. Forstanderens overbevisning var at Den hellige ånd er aktiv og påvirker mennesker rundt oss hele tiden, men at vi som menighet må være klar til å ta imot de mennesker som Den hellige ånd arbeider med.

For Jeremia var det slik at utroskap gjorde det vanskelig for Gud å velsigne folket. Så kan vi stille spørsmålet: hva er trofasthet?

Trofasthet kan være mange ting, men essensen er å prioritere Gud slik at hans tilstedeværelse kan bli sett i våre liv og vår menighet. Vi skal være salt og lys. Jesus sier at «ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet for hverandre» (Joh 13,35).

Ellen White skriver at «det er umulig å være ett med Kristus og samtidig være uhøflig» (3SM 237, min uthevning).

Videre sier hun: «Oppførselen til noen bekjennende kristne mangler vennlighet og høflighet til de grader at det snakkes stygt om deres gode gjerninger. Deres oppriktighet trekkes kanskje ikke i tvil, og det stilles kanskje ikke spørsmål ved deres ærlighet. Men oppriktighet og ærlighet kan ikke gjøre opp for mangel på vennlighet og høflighet. Slike mennesker må innse at frelsesplanen er en nådens plan, satt i sving for å mildne alt som er hardt og kantete i vår natur. De trenger å fremelske den sjeldne kristne høfligheten som gjør mennesker vennlige og hensynsfulle overfor alle. En kristen skal være sympatisk så vel som ekte, medfølende og høflig, samt ærlig og redelig»(3SM 238).

Kjærlighet for hverandre er ofte et bevisst valg vi må ta. Paulus er inne på denne tanken når han beskriver trofasthet på denne måten: «Så formaner jeg dere, jeg som er fange for Herrens skyld, at dere lever et liv som er verdig det kallet dere har fått, i mildhet, ydmykhet og storsinn, så dere bærer over med hverandre i kjærlighet. Sett alt inn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen: Én kropp, én Ånd, slik dere fikk et håp da dere ble kalt, én Herre, én tro, én dåp, én Gud og alles Far, han som er over alle og gjennom alle og i alle» (Ef 4,1-6).

Djevelen prøver å få oss til å krangle internt i menigheten, slik at vårt fokus ikke er på forkynnelsen av de tre englebudskapene. Jeg vil ikke finne meg i det. Jeg er ikke interessert i partier. Vi er brødre og søstre i Kristus, forent av Kristus og det han kaller oss til i vår tid.

Det er ikke harde ord, mistenkeliggjøring og undergraving av tillit som er Guds vilje for menigheten. Trofasthet er å samle oss om Kristus, og det håpet vi har i ham. Trofasthet er å åpenbare Jesus for verden. Trofasthet er å bære over med hverandre i kjærlighet, og at vi arbeider for fred og forsoning både innenfor og utenfor menigheten.