Meny
Lukk
Foto: Boris Jovanovic/iStock

Valg som utfordrer

Vi må alltid elske.

Jeg traff min bestefar (på min fars side), kun én gang. Jeg tror ikke jeg var mer enn seks år gammel. Men jeg husker at jeg ikke fikk en varm velkomst. Det var så vidt vi fire – min far og mor, bror og jeg – fikk lov å komme inn. Vi var der cirka en ti minutters tid, i det mørke, kalde og gledesløse huset i Nord-Øst England. Han tok i mot en bursdagsgave uten å si takk – sokker hadde han nok av. Han sa faktisk ikke mye. Jeg tror han bare ønsket at vi skulle dra igjen. Min far, hans eneste barn, var ikke velkommen.

Hvorfor? Jo, min far hadde blitt adventist. Ikke bare det. Han hadde blitt pastor.

Historien om min bestefar er ikke unik, spesielt blant den eldre generasjon. Det var en intens skepsis i samfunnet til nye eller utradisjonelle ting. Adventistkirken ble sett på med stor mistenksomhet. Jeg har møtt og snakket med flere som har lignende historier i sine familier, nye adventister som ble avvist og dyttet vekk av familien på grunn av valget om å bli adventist. Kanskje et slik valg var skambelagt – det var ikke bra å være annerledes. Det var i hvert fall fremmed, og det utfordret tradisjoner og normer. Det kunne lett utvikle seg til å bli en kamp i familien. Min far, for eksempel, fikk beskjed: «Om du blir adventist, er du ikke min sønn lenger».

Vi tror kanskje at ekstreme tilfeller som dette er noe som tilhører fortiden, men jeg tviler på det. Ja, samfunnets toleranse for mangfold har blitt større, men det er også en økende intoleranse for kristne verdier og prinsipper som oppleves av noen som krenkende i et sekulært og grenseløst mangfold. Vi må derfor fortsette å forsvare alle menneskers rett til religionsfrihet, uansett om vi er enig med deres valg eller ikke. Dette fordi en slik frihet reflekterer Guds karakter og derfor essensen i de tre englers budskap. Gud sier: Valget er ditt, men jeg elsker deg uansett.

Den tanken fører meg frem til det sentrale spørsmålet jeg har lyst til å stille her: Hvordan behandler vi mennesker rundt oss som tar valg vi ikke er enig i? Kan vi til tider dytte bort mennesker fra menigheten på grunn av våre fordommer? Er en årsak til polarisering at vi gjerne vil unngå å være sammen med mennesker som tenker annerledes?

Og hva med ungdommer eller andre i felleskapet som velger å holde kirken på avstand? Vet de at de kan komme tilbake? Vet de at du savner dem, at du elsker dem og at det alltid finnes en plass for dem blant oss? Holder du kontakt med dem? Som min kone, og vår barne- og ungdomsleder, skrev i siste Adventnytt; våre kirker skal være som en bonusfamilie, en familie som alltid er varm og åpen, og hvor det alltid er mulig å komme hjem, uten frykt eller skam.

I dag holdt jeg andakt på kontoret til Den transeuropeiske divisjon (via zoom). Bønnetemaet var foreldre. Noen ganger tar våre barn valg som utfordrer oss. Ofte når et slikt valg tas, vet de selv at vi har det vanskelig. Det kan i seg selv skape en uuttalt avstand. Det er da vi må være voksne nok til å vise at de er elsket uansett. Hvis noen velger å forlate menigheten bør ikke det være fordi de føler seg dømt. Mye bedre at de forlater menigheten med en sikkerhet om at de er elsket. Fordi da er veien hjem mye kortere.

«Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han fikk inderlig medfølelse med ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham» (Lukas 15:20).