Meny
Lukk
Foto: Nicolas McComber/iStock

Veien til forsoning

Det er aldri enkelt å oppsøke dem vi har gjort urett mot, for å skvære opp.

Hvem av oss har ikke opplevd at vi har gjort ting som har vært helt gale? Når hendelsene har kommet litt på avstand må vi erkjenne at vi har brutt både Guds lov og våre egne etiske normer. Vi har gjort ting som har skap sorg, smerte og bitterhet hos andre. Kanskje det til og med har gått på helsa løs for dem som har blitt forurettet.

I «kampens hete» forstod vi det ikke slik. Da virket vår handlemåte nesten opplagt. Men i etterpåklokskapens lys må vi innrømme at det vi gjorde, hverken var klokt eller rett.

På grunn av det som skjedde, er tidligere vennskap ødelagt. Mennesker vi før hadde jevnlig kontakt med, har vi ikke snakket med på årevis. Vi har kjent det vanskelig å møte blikket til den eller de vi har gjort urett mot.

Årene som har gått, har vist oss at det ikke er hold i det norske ordtaket «tiden leger alle sår». Sårene er der fremdeles. Og i bunn og grunn er det bare to ting som kan lege slike sår: Tilgivelse og nåde.

I Det gamle testamente leser vi om et tvillingpar som ikke akkurat var perlevenner. De var så ulike som det gikk an å få to gutter som hadde levd side om side helt fra mors liv. Og vi kan forestille oss hvordan Esau og Jakob hele oppveksten snakket forbi hverandre og misforsto hverandre. Men misforståelser er en ting, et sjofelt bedrag er noe helt annet.

Da Esau solgte førstefødselsretten for en rett linser, var det en åpenbart urimelig handel. Og da Jakob med god hjelp fra sin mor, lurte Isak til å gi velsignelsen til seg istedenfor Esau, nådde konflikten et klimaks. Esau ble så sint at han planla å drepe broren. Jakob så ingen annen utvei enn å flykte fra problemet.

Han dro til mammas bror i Paddan-Aram i Mesopotamia, en reise på omkring 800 kilometer. Han flyktet langt bort. Men han kunne ikke flykte fra sin dårlige samvittighet. Og selv om årene gikk og Jakob fikk både koner og barn, så var uoverensstemmelsen med broren fremdeles der.

En dag skjønner Jakob at Gud kaller ham til å reise hjem og møte broren han hadde bedratt. Vende tilbake til Betel, det stedet han hadde lagt seg ned for å sove med en stein til pute første natten under flukten. Han måtte tilbake til utgangspunktet der han i drømmen hadde sett Guds engler gå opp og ned på stigen som forbandt himmel og jord.

Det var i den drømmen han hadde hørt Guds løfte: «Den jorden du ligger på, vil jeg gi til deg og din ætt. … Se, jeg vil være med deg og bevare deg overalt hvor du går, og føre deg tilbake til dette landet. For jeg skal ikke forlate deg, men gjøre det jeg har lovet deg» (1 Mosebok 28:13, 15).

Men det er ikke enkelt å vende tilbake. Ikke for Jakob, og ikke for oss. Det er sjelden enkelt å oppsøke dem vi har gjort urett mot, for å skvære opp.

For Jakob var det frykten for broren og svigerfars jerngrep som var de største utfordringene. Han våget ikke å ta et skikkelig farvel med sin svigerfar, men dro av sted i hemmelighet. Men svigerfar kom etter. Heldigvis ble de enige om at Jakob kunne fortsette, og svigerfar, Laban, reiste hjem.

Da Jakob fortsatte sin vanskelige reise, fikk han en enestående oppmuntring. «Jakob dro også videre, og Guds engler kom ham i møte» (1 Mosebok 32:1). Det var et tydelig tegn fra Gud om at han stod ved sitt løfte om å være med på ferden. Han var ikke alene på reisen.

Vi får ikke opplyst hvor mange engler som kom Jakob i møte, men fra hans reaksjon får vi inntrykk av at det må ha vært en hel flokk. Bibelen forteller nemlig at «Med det samme Jakob fikk øye på dem, sa han: «Dette er Guds leir» (1 Mosebok 32:2).

Ordet for «leir» (Heb.: Mahana) brukes ganske ofte i betydningen av flokk, tropp eller hær. Det var kanskje en hel hær av engler Jakob fikk se i ørkenen, akkurat som han fikk se en hærskare engler som beveget seg opp og ned på himmelstigen i drømmen han hadde hatt i Betel 20 år tidligere.

Han ble i alle fall forsikret om at det ikke bare var hans egen flokk som slo leir hver natt. Det var også Guds flokk som slo leir. To flokker, side om side. Derfor kalte han stedet Mahanajim, som rett og slett betyr to leire eller to flokker.

Uansett hvilken vanskelig reise Gud kaller deg til å ta, så vil han være med deg hvis du går i lydighet mot hans kall. På samme måte som Gud ga Jakob et løfte om å gå med, kan vi også være trygg på at vi har Herrens flokk med oss når vi tar de første, nølende stegene mot fred og forsoning med mennesker vi kanskje har hatt et anstrengt forhold til i årevis.