23 dager i Romania

Førstehåndsbeskrivelser av hjelpearbeidet på Ukrainas grenseoverganger.

Jeg ankom Romania den 3. mars, bare en uke etter at krigen i Ukraina hadde startet. Mer enn 200 000 mennesker hadde allerede krysset grensene fra Ukraina til Romania. De fleste av dem hadde blitt møtt av ADRA-frivillige. ADRA og Adventistkirken i Romania hadde raskt mobilisert mer enn 1000 frivillige, sammen med lastebillass med mat og basisvarer til fire grenseoverganger innen to til tre dager etter at krigen startet. De ga klær, mat, vann, varm drikke, juice, bamser, hansker og skjerf, tepper, varme klær, SIM-kort, til mødrene og barna som kom gjennom, og viktigst av alt, de tilbød kjærlighet og smil.

Alle menneskene jeg møtte var sjokkert over det som foregikk. Det var umulig å forestille seg aggresjonen, volden, og denne typen krigføring. Flyktninger som kom over grensen var engstelige, mange av dem på vei inn i det ukjente, etter å ha forlatt ektemenn, foreldre, og hjem. Noen var på vei til venner eller familie, men mange av menneskene jeg snakket med satte bare den ene foten foran den andre, i håp om å finne et trygt sted å sove for natten, for så å nå neste transittpunkt på reisen, for kanskje å havne på et sted de kunne være trygge til krigen var over.

Noen kvinner gikk over grensen i motsatt retning, og bestemte seg for å heller være i Ukraina med sine kjære, enn å forbli trygt utenfor Ukraina. Noen, som jobbet utenfor Ukraina i Europa, reiste inn i Ukraina for å hente barna sine, foreldrene eller til og med kjæledyrene sine.

En gruppe unge ukrainere sammen med marokkanere og egyptere, hang rundt i et par timer, usikre på hvor de skulle dra og hva de skulle gjøre. Selv om de flyktet fra krigen, og hadde lagt alt bak seg, ville marokkanerne og egypterne kun få et visum på 15 dager før de ble repatriert til sine respektive land. De kunne ikke gå tilbake, de var ikke sikre på om de skulle gå fremover, de ventet der i det uvisse, uten gode alternativer. Vi snakket med dem en stund, lyttet til historiene deres, ga dem de juridiske råd de trengte, og oppmuntret dem til å fortsette å gå videre, ett skritt av gangen.

Dagen jeg brukte ved grenseposten Isaccea (Isak’cha) var begivenhetsrik. Jeg prøvde å ta alt innover meg, hjelpe der jeg kunne, observere arbeidet de frivillige gjorde, snakke med folk, prøve å forstå hva som skjedde. Jeg ble overrasket over solidariteten og samarbeidet mellom alle de forskjellige gruppene der. ADRA, Røde Kors, grensepolitiet, brannvesenet, en rekke frivillige fra andre organisasjoner og grupper, delte bekymring, ressurser, og samarbeid som én, med kun ett mål, å være der for å gi flyktningene det de måtte ha, det de trengte mest.

Lastebiler og varebiler kom og gikk hele dagen, med alt fra bleier til hundemat, dette skulle inn i et felles lagerrom, sorteres og så legges ut på bordene mellom fergekaien og immigrasjonen slik at folk kunne ta det de trengte, det de ville ha med seg, uten å øke vekten av bagasjen for mye.

Det var kaldt, nær null grader, og vinden, som blåste fra Donau, gikk gjennom marg og bein.

Det var først etter noen dager, på fredag ​​kveld, da jeg forberedte en preken til gudstjenesten i Suceava kirke dagen etter, at opplevelsen min på Isaccea begynte å gå opp for meg. I ukens aktiviteter, timene med datamaskinen, de sene kveldene og tidlige morgener, hadde jeg undertrykt følelsene mine. Men den fredagskvelden, mens jeg stoppet opp og reflekterte, kom alt tilbake. Jeg husket ansiktene til kvinnene og barna, begynte å absorbere omfanget av det de hadde gått gjennom, og begynte å la tårene trille nedover ansiktet mitt.

Hver helg jeg var i Romania, ble jeg invitert til å tale i adventistkirkene. Hva kunne jeg si i en tid som dette? Den første fredagskvelden var den åttende dagen siden krigen startet. Kirker hadde satt i gang sitt arbeide, men vi var alle i sjokk over det som foregikk. Den russiske hæren setter frykt i hjertene til alle mennesker som bor i regionen. Jeg tenkte på historien om Elisja og den blinde arameiske hæren (2 Kongebok 6:8-23). Da Elisjas tjener så ut og bare så en arameisk hær, så Elisja de himmelske hærskarene. Jeg reflekterte over hvordan vi kanskje bare ser den russiske hæren, men vi må be Gud om å åpne øynene våre for å se hvordan han arbeider. Den neste sabbaten i Suceava kirke, da menighetene begynte å bli slitne, reflekterte jeg over Barnabas, mannen fra Apostlenes gjerninger som var så flink til å oppmuntre, og hvor viktig det er for oss å oppmuntre andre i disse vanskelige tider. Den siste sabbaten, da jeg kjente at menighetene nesten ikke hadde krefter igjen, snakket jeg om Paulus, og hvordan han forkynte: «når jeg er svak, da er jeg sterk», da han fant styrke i sin tillit til Gud. Disse budskapene var kanskje mer til meg selv enn de var til menighetene jeg talte til.

Dagene var lange, nettene var korte, men det som holdt meg motivert til å fortsette var det jeg observerte. Det utrettelige arbeidet til ADRA Romania-teamet og adventistkirkens frivillige i Romania og Moldova. Tidlig om morgenen, mens vi reiste opp til Moldova, stoppet vi hjemme hos en pensjonert kvinne, et medlem i den lokale kirken vi var på vei gjennom. Hun hadde ordnet frokost til oss. Hun lagde 600 smørbrød hver dag for å ta med til grensen for flyktningene som ankom Romania. De fleste søknadene vi skrev om økonomisk bistand var til å forsterke arbeidet som menighetene og de frivillige gjør, for å møte flyktningenes umiddelbare behov, for mat, overnatting og psykososial støtte, og å starte arbeidet med å støtte integrering av flyktninger som kommer til å forbli i Romania.

En av de store bekymringene gjelder sikkerheten til flyktninger idet de kommer over grensen. Mange av dem, kvinner og barn, er svært sårbare og har ingen steder å gå. De legger sin tro og sitt håp i hendene på fremmede. Det er mye arbeid som foregår, og ADRA er en stor del av det, for å sikre at disse kvinnene og barna ikke havner i hendene på menneskesmuglere, syndikater som røver til seg menneskelige organer, eller kriminelle nettverk.

I Moldova er behovene enda større. Mange av flyktningene som ankommer Moldova oppholder seg der. Det er mye lettere for dem å bli i Moldova der de ikke har de samme språkbarrierene som flyktninger møter i andre deler av Europa. Men Moldova er det fattigste landet i Europa og har ikke infrastruktur eller ressurser til å støtte en så stor tilstrømning av flyktninger. Å integrere dem i samfunnet vil også skape et enormt press på landet. Internasjonal støtte er avgjørende for å møte de grunnleggende behovene til flyktninger, og hjelpe dem til å integrere seg. Samtidig med å støtte flyktninger er det også viktig å støtte sårbare personer i det moldovske samfunnet for å sikre at det ikke bygger seg opp sinne i samfunnet, og at ingen blir etterlatt eller glemt.

Per 7. april har totalt 4,3 millioner mennesker forlatt Ukraina siden krigen startet, av disse har 662 751 ukrainere reist inn i Romania og 401 704 har reist til Moldova. Ytterligere syv millioner mennesker er på flukt i Ukraina, dette betyr at mer enn ti millioner mennesker har måttet flykte fra hjemmene sine. Ødeleggelsen og volden er vanskelig å forstå. Men vi ser det i ansiktene til hver person som krysser grensene. I de tidligere dagene av krisen måtte folk vente opptil 20 timer for å krysse grensene i temperaturer så lave som -16 grader. Noen meldte at de hadde vært uten mat i 10 dager. Så mye vold, så mye tilintetgjørelse. Den beste måten for oss å motvirke volden, lidelsen og smerten i denne verden, er å være vennlige, kjærlige, medfølende, og en kraft til det gode for menneskeheten.

Mine tre uker i Romania er avsluttet. Etter å ha brukt noen dager på å samle meg, tok jeg på meg rollen som ADRA Europe Regional Emergency Coordinator for Ukraina-krisen i tre måneder. I denne rollen gir jeg støtte til teamene som jobber i Polen, Slovakia, Ungarn og Romania når de samler inn og transporterer humanitære forsyninger, tar imot flyktninger og gir dem tilfluktssteder i kirker og hjem, og møter fysiske og psykososiale behov. Vi vet ikke hva morgendagen bringer, men vi står i dette sammen. Når vi møter trøtte humanitære og frivillige, har vi begynt å si, «vi skal hvile når krigen er over». Vi håper og ber om at denne krigen snart tar slutt. Slutten på krigen vil ikke bety slutten på behovene, ettersom det bare vil være begynnelsen på prosessen for å gjenoppbygge alt som har blitt ødelagt.

Bidra til hjelpearbeidet her: https://gi.adranorge.no/ukraina