Hvem er adventistene?

Mellomtittel 3

Mellomtittel 4

Godt over 1000 mennesker stuet seg inn i aulaen og gymsalen på Tyrifjord videregående skole for årsmøtet i østnorsk distrikt den 8.-9. juni. Årsmøtene til vestnorsk-, nordnorsk-, og østnorsk distrikter er åndelige høydepunkter på adventistkirkens kalender, der vi får god forkynnelse og bibelundervisning, og hvor troen feires og fellesskapet styrkes.

Da Reimar Vetne, flerårig teologiprofessor i Mexico og USA, og nå pastor i Adventistkirken i Danmark, gikk på talerstolen som årets hovedtaler, og spurte «Hva er en adventist?», håpet jeg derfor han ville si noe lærd og klokt som kunne forankre menighetens identitet en gang for alle. Lærdommen, klokskapen, og hans evne til å undervise får toppkarakterer hos meg, men et svar som får toppkarakter hos absolutt alle krever betydelig mer tid enn de tre møtene Vetne hadde til rådighet.

De som har yrker litt utenfor A4-formatet vet at de møter de samme spørsmålene hver gang de hilser på noen. Hva gjør en…? Hva er en…? Som pastor og redaktør i Adventistkirken må jeg til stadighet svare på, «Hva er en adventist? Hva er annerledes med dere?» Og det er ok. Jeg trenger ikke presse mitt vitnesbyrd på noen, for hver gang jeg treffer noen som ikke tilhører min kirke, får jeg dette spørsmålet som gir meg anledning til å dele min bibelforståelse med andre. Jeg elsker dette spørsmålet.

Men noen ganger kommer det fra mine egne trosfeller…

Jeg strever litt med å beskrive min forundring
når adventister ikke vet hvem adventistene er.

Men identitetskriser er ikke noe nytt, hverken for den ene eller den andre menighet. Selv om adventismen på verdensbasis har en sterk forankring i felles bibeltolkning, er det likevel en hel del adventister som stiller spørsmål som presser trosgrensene.

Det er lenge siden 1863 da Syvendedags Adventistkirken ble grunnlagt av en liten gruppe entusiaster som levde av bibelstudier og levde for å dele sine oppdagelser med verden. 155 år, for å være nøyaktig. Mer enn lenge nok til at tvil, motforestillinger, og innspill fra andre teologer, har ført til at adventismens doktriner stadig må beskrives og begrunnes med nye ord for nye generasjoner.

Jeg har latt meg fortelle at det er en sunn prosess, og det er sikkert riktig da den skaper eierskap og begeistring for et verdenssyn som ellers kunne stivnet i upersonlige seremonier og utenatlærte bekjennelser. Så selv om jeg neppe noen gang klarer å riste av meg forundringen, er jeg også glad når egne trosfeller vil vite mer om sin menighets identitet.

Og Vetnes forkynnelse ga god mening, både for unge og gamle på årsmøtet. I løpet av de tilmålte minuttene adresserte han tre temaer som hver seg er med på å prege adventismen og adventister den dag i dag:

  1. Guds rike
  2. Kjærlighet og lojalitet til Bibelen
  3. Profetiene i Daniels bok og Åpenbaringen

 

Guds rike

Jesus snakket selv om Guds rike, selv om det ikke nevnes direkte noe sted i Det gamle testamente. Men interessant nok finner vi likevel at Gud beskrives som konge, f.eks. i Salmene 47. En konge må nødvendigvis ha et rike. Og ifølge Jesaja 52:7 er de gode nyheter, eller evangeliet, at Gud er vår konge. Vi har fått en konge, og han heter Jesus. «Tro på evangeliet», sa Jesus: «Tro på at jeg er blitt konge!».

Rabbinerne snakket om å ta imot Guds rike,
mens Jesus ofte snakket om å «komme inn i» Guds rike.

Vetne forklarte videre at rabbinerne snakket om å ta imot Guds rike, mens Jesus ofte snakket om å «komme inn i» Guds rike.

– En del bibelforskere tror at Jesus bevisst blander uttrykket «Himlenes Rike» fra rabbinerne, med et uttrykk fra Essenerne, sekten med Dødehavsrullene. De snakket om å «komme inn i pakten» når man ble en del av essenersamfunnet ved Qumran.

På denne måten forklarer Jesus Guds rike med å akseptere Gud som konge, og man adlyder ham ved å «komme inn i» et fellesskap – et trosfellesskap som skal leve ut og demonstrere verdiene i Guds rike.

– Jesus kombinerer uttrykket Guds rike med nok et tema – en progressiv politisk agenda om du vil, om at penger og rikdom ikke er viktig, men å ta seg av fattige og syke og gjøre denne verden til et bedre sted er viktig.

Ifølge Vetne har derfor den tenkningen som ligger bak uttrykket «Guds rike» alltid vært identitetsskapende for Adventistkirken.

– Tre elementer: 1. Å ta på seg Himlenes rike betyr å elske Herren din Gud og ta vare på hans ord. 2. Det betyr å komme inn i en bevegelse, et fellesskap. 3. Og den politiske agendaen til vår Konge, og for oss som hans tilhengere, er å brette opp ermene og gjøre alt vi kan for å gjøre denne verden til et bedre sted.

Kjærlighet og lojalitet til Bibelen

Adventister var en gang kjent for å kunne sin Bibel svært godt, og kunne sitere den i det vide og det brede for å begrunne og forklare sin livsanskuelse. Det er ikke nødvendigvis slik lenger, påstod Vetne, og det bekymrer ham.

– Hvis det er en ting som virkelig gjør meg bekymret for Adventistkirken, så er det vårt forhold til Bibelen. Både kvantitet av tid vi bruker, og hvordan vi fortolker den.

Alle kan lese Bibelen og forstå hvordan man blir frelst, men det er fortsatt viktig for oss å kunne se dypere og skjønne mer av Guds ord. For å illustrere sitt poeng siterte Vetne Matteus 23:2 som nevner Mose’ stol: «På stolen til Moses sitter de skriftlærde og fariseerne». Hva er Mose’ stol? I synagogene pleide taleren å sette seg når han skulle undervise forsamlingen. Han satte seg på «Mose’ stol».

For Vetne var det viktig å poengtere at dybdekunnskap fordrer at vi lærer så mye som mulig om språket, kulturen og den historiske konteksten. Samt at vi ikke glemmer de viktige fortolkningsprinsippene.

– Men tar ikke bare en enkel tekst og sier at «sånn er det». Man må sammenligne skrift med skrift; sammenligne de vanskelige tekster med de enklere, og se linjene i Bibelen. Og der hvor det er mulig, se hvordan tingene var opprinnelig ved skapelsen.

Det viktigste for adventismen er nemlig hva Gud selv mener og tenker, ikke hva vi måtte synse. Derfor har adventister alltid vært Bibelens folk, og det må vi fortsette å være.

Profetiene i Daniels bok og Åpenbaringen

Adventismen bygger mye av sin identitet på tolkningene av profetiene i Daniels bok og Åpenbaringen. Mye av det vi lærer er forankret i hva Gud sier i de apokalyptiske profetiene om frelsesplanen, kampen mellom det gode og det onde, begivenhetene som leder fram til-, og omstendighetene rundt Jesu annet komme.

Vetne var tydelig i sin forkynnelse om at profetiene handler i prinsipp om forskjellen på Guds rike og alle andre riker. Menneskers riker er gjerne voldelig og maktutøvende, som tror de kan beseire alt og alle, inkludert Gud. Guds rike er stikk motsatt, der hans folk lider i ydmykhet, men seirer likevel til slutt.

Profetiene viser hvordan dette har utspilt seg-, og fortsetter å utspille seg i historien. Slutten på profetiene er alltid at de fredelige, ikkevoldelige, og tjenende Guds barn seirer fordi Gud har overvunnet djevelen og hans rasende forsøk på maktutøvelse. Lærdommen i disse profetiene blir da hovedsakelig at de som lever fredelig og omsorgsfullt i verden, demonstrerer Guds natur, og vil bli berget ut av en opprørsk og ødelagt verden når han kommer tilbake.

Alt du leser om fryktelige dyr med mange hoder og horn i Bibelen, skal lære oss at Guds uegennyttige vesen og grenseløse kjærlighet er det menneskene bør la seg begeistre av for å komme til himmelen og være sammen med ham i evigheten. Maktmisbruk av enhver art er så fremmed for Guds rike, at ingen som lar seg motivere av det vil trives sammen med en selvoppofrende Gud.

Vetne er tydelig på at profetiene sier mye om tidsutregninger, skumle dyr, og maktglade konger, og det er viktig at vi forstår detaljene og kan forklare dem.

– Vi skal ikke skremme folk, og vi skal forklare at evig ild betyr død, men vi må få frem at i de apokalyptiske profetiene finner vi en Gud som roper høyt til sine barn fordi han elsker oss alle og vil advare mod fortapelse.

Selv den kristne kirke har utøvd rå makt og vold. Det er simpelthen ikke til å begripe ettersom Gud står for de motsatte verdier. Men enten det er kirken, statsmakter, eller maktglade og voldelige enkeltmennesker som herjer for å dominere sine omgivelser, skal vi vite at Bibelens ord vil til slutt stå sanne: «Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden» (Matteus 5:5).

Guds rike, som vi blir en del av for å leve ut Guds omsorg i verden – Guds ord, som vi alltid må studere grundig for å se mer av Gud – samt en inngående fortåelse av profetiene som portreterer og modellerer en fredelig Gud, er sterke identitetsskapende faktorer i adventister selvforståelse.

Vetne kunne selvsagt vektlagt andre sider ved menighetens identitet, som misjonskallet, endetidsteologien, spesielle doktriner, eller livsstilsvalg… Men den innsikt han delte om Guds vesen og natur, er grunnleggende og retningsgivende for alle andre tanker om hvem vi er som Syvendedags Adventister.