Boka om Boka

Enten jeg leser Bibelen alene eller sammen med andre, kan jeg gjøre det fordi mennesker har jobbet i flere tusen år for å ta vare på manuskriptene.

Tjuefem kristendomslærere fra adventistskolene var sammen til fagdag 5. februar. Bakgrunnen var fagfornyelsen i norsk skole fra august 2020. Den medfører en ny læreplan i kristendomsfaget på alle de kristne grunnskolene i Norge. Bibelen er sentral i kristendomsfaget på adventistskolene. Derfor var forlagssjef i Verbum (bibelselskapets forlag), Hans Johan Sagrusten, invitert til å inspirere lærerne. Foredraget het: Boka om Boka og tok utgangspunkt i den nyeste boka han har skrevet med den samme tittelen. Den handler selvfølgelig om Bibelen. Om hvordan denne boksamlingen har blitt verdsatt og bevart i 2000 år.

Lesemetode
Sagrusten startet foredraget med å snakke om hvordan vi leser. På toget inn til Oslo for tjue år siden, hadde de fleste en avis eller bok foran seg. I dag sitter alle og stirrer ned i små tavler og ruller fram teksten. Dette brukte han som et eksempel for å illustrere at teknologi påvirker hvordan vi leser. Han minnet oss om at bøker er teknologi, men at vi kanskje glemmer det fordi vi er så vant til dem. Vi er vant til å kunne finne fram en bok og bla fram og tilbake når vi leser. Vi er vant til å lese individuelt og vi er vant til å har stor tilgang til lesestoff. Men det har ikke alltid vært slik.

Bibelspredning
Før Gutenbergs boktrykkerkunst ble oppfunnet, ble bøker håndskrevet, hovedsakelig i klostre. Det tok lang tid og var et møysommelig arbeid. Det var også dyrt, ikke bare på grunn av tidsbruken, men også på grunn av materialene. Det skulle veldig mange dyr til, for å skaffe nok pergamentsider til en Bibel. På grunn av dette var ikke Bibler for folk flest. Skulle man ha tilgang til tekstene i Bibelen, måtte man komme til kirka og høre dem bli lest. På 1 400 år fra nytestamentlig tid og til boktrykkerkunsten ble funnet opp, ble det håndskrevet anslagsvis 500 000 bibler. På tolv år fra Martin Luther oversatte Bibelen i 1534 til han døde i 1546 ble det trykt anslagsvis like mange bibler som var blitt håndskrevet på 1 400 år.

Bibelspredningen som kom med boktrykkerkunsten, reformasjonen og etter hvert bibelselskaper, har medført at Bibelen i vår del av verden er allemannseie og at bibellesning i stor grad er individualisert. Vi snakket om dette på kurset. Hvilke fordeler og ulemper er det med å lese individuelt sammenlignet med å lese og lytte i fellesskap? Vi kom fram til at begge deler er nyttig.

Hvordan skal vi lese?
Før bøkene, som man opprinnelig kalte kodekser, var det bokruller som gjaldt. Overgangen fra bokruller til bøker påvirket også lesingen. Det sier seg selv at det er lettere å slå opp og sammenlikne tekster når teksten er i en bok. Når man ruller fram teksten i en rull, blir en tvunget til å lese tekster i sammenheng. Begge deler har sine fordeler og kanskje også noen ulemper. Det er flott å kunne sammenlikne og se hvordan forskjellige tekster tar opp de samme temaene. Men det er også fint å lese tekster i helhet. Det gir en annen forståelse å lese en hel bibelbok i sammenheng enn å lese litt her og der.

I samtalene på kurset snakket vi om at bibeltekstene er fortettet og at vi må lese litt mellom linjene. Foredragsholderen hevdet at det gjorde tekstene åpne og fordrer at vi tenker selv. Når vi gjør dette, blir Bibelen vår. I barnebibler er det ikke slik, der har teksten blitt lukket med mange detaljer og følelser. Sagrusten oppfordret oss til å lese bibeltekster for elevene våre. Hvis vi undrer oss sammen med dem og samtaler om teksten, vil den åpne seg på en helt annen måte for elevene og Bibelen blir deres.

Det skaper glede og ydmykhet å tenke på hvor mye som har blitt gjort av så mange over flere tusen år for at jeg kan lese i Bibelen min hver dag. Det styrker troen min at Gud har bevart Ordet på denne måten. Jeg anbefaler Hans Johans Sagrustens bok: «Boka om Boka – gjennom to tusen år», på det varmeste.