Meny
Lukk
Ann Katrine og David James sammen med barna Tony Emmanuel, tvillingene Sophia og Elliot, og Noah.
Foto: Privat

David og Ann Katrine James blir nytt pastorpar i Vestfold

Etter mange år kom kallet gradvis til live.

Vi er glade for å kunne ønske David og Ann Katrine James velkommen som nytt pastorpar i Norge og Vestfold. Jeg ba David fortelle litt om seg selv og sin reise.

Jeg er født i London, men flyttet allerede i seksårsalderen til New York. Vi bodde midt i Brooklyn hvor moren min var sykepleier og jeg tilbrakte dagene på Excelsior Elementary Adventist School. Mamma og jeg gikk i Emmaus Seventh-day Adventist Church, hvor jeg tidlig ble involvert i speiderlag og musikkorps. Etter hvert oppdaget de også at jeg var god til å lese og formidle fortellinger og tekster i form av drama og andre måter. Selv om jeg ikke tok noen notis av det da, husker jeg fortsatt at jeg overhørte noen i menigheten si til moren min da jeg var 11-12 år gammel, at: «David, kommer sikkert til å bli en god pastor en dag!»

– Du nevnte hverdagen i Brooklyn, da fikk du kanskje opplevd og sett litt av hvert?

Ja, det kan man si. Skyteepisoder, stoffbruk, gjengkriminalitet og mye annet så vi ofte. Men min mor tok godt hånd om meg, og jeg lærte meg tidlig at det var smart å løpe vekk fra situasjoner man ikke ville bli involvert i. Jeg tror også at Gud beskyttet meg i disse årene.

Da jeg fylte seksten, flyttet vi ut av byen til New Jersey. Det var som å komme til en helt ny verden. I tiden på videregående skole, vokste troen min sterkere og dypere. Jeg begynte å drømme om fremtiden, og planen var å ta utdannelse som pilot.

Men Gud hadde andre planer, og jeg ble interessert i å dra tilbake til England. Da jeg kom dit, ble jeg der lenger enn planlagt. Jeg tok en BA i Business Management ved Newbold College. På Newbold ble jeg fort involvert i menighetens aktiviteter. Sammen med Kenneth Bergland, var jeg involvert i The Community Help Project og var også leder i ungdomslaget på Newbold. Men selv om jeg trivdes godt med dette, så hadde jeg fortsatt ikke noen tanke om å bli pastor. I stedet studerte jeg barnevernspedagogikk, et fagfelt jeg senere begynte å jobbe i.

– Men du ble også gift på denne tiden?

Ja, det var på Newbold jeg møtte Ann Katrine Stølen. Etter at vi giftet oss i 2006, dro vi til New Mexico i USA, hvor vi arbeidet en periode som misjonærer i et prosjekt for «Native American children.»

Men siden jeg nå var gift med Ann Katrine, måtte vi jo også til Norge. Så vi flyttet til Vestfossen. Jeg fikk jobb på en skole i Kongsberg, hvor jeg fikk bruk for min barnevernsutdanning. Der jobbet jeg i seks år.

Det var først på denne tiden at tanken på å bli pastor ble vekket på alvor. En dag i kirken spurte noen meg om det var jeg som var pastoren. Svaret var jo nei. Da sa vedkommende – «men du ser jo ut som en pastor – om ikke du er pastor så burde du bli det.»

Som et resultat av det, begynte tankene å surre. Særlig var det et bibelord som hele tiden kom tilbake til meg – Høsten er stor men arbeiderne få (Lukas 10:2). Gradvis ble kallet vekket til live hos meg.

– Så ble det teologistudier?

Ja, men det var et vanskelig valg å ta. Skulle vi bli i Norge, eller virkelig satse på teologi? Siden jeg er amerikansk statsborger, var det også fristende å ta studiene der. Men vi fant ut at det enkleste var å dra tilbake til Newbold College. Så vi dro dit, og jeg fikk fullført min MA i teologi der.

– Når man tar sin MA skal man jo også skrive en fordypningsoppgave. Hva skrev du om?

Jeg har alltid vært interessert i å finne måter å tilbe og fungere på som menighet, på tross av aldersforskjeller og generasjonskløfter. Tittelen på min avhandling var «Intergenerational Worship.» Så i de årene jeg var pastor i South England Conference, var dette noe som lå meg varmt om hjertet.

– Du har nevnt Ann Katrine, men hva med resten av familien?

Jo, i dag er vi nesten en «liten menighet». Vi har fire barn. Tony Emmanuel er eldstemann og blir snart 13. Tvillingene Sophia og Elliot er 9 år gamle, og Noah er 4 år. Det er en fin gjeng.

Ellers er jeg jo ekstra glad for å ha Ann Katrine med på laget. Hun har en BA i teologi, og siden hun også kjenner tankene mine bak dette med «tilbedelse på tvers av generasjonene,» er det ekstra flott å få planlegge andakter og familiegudstjenester sammen med henne og barna.

– Så nå er dere i Norge med ansvar for Sandefjord og Larvik menigheter. Hvilke visjoner og tanker har du for fremtiden?

Jeg tror på dette med Alle Engasjert. Alle i og rundt menigheten skal få oppleve at de er ønsket, og at det finnes en plass for dem der. Menigheten skal være et sted hvor alle kan komme for å tilbe og tjene sammen.

– Så kommer en fridag, hva gjør David da?

Naturligvis så velger jeg først og fremst å være sammen med familien. Vi liker dyr, og liker å være ute og oppleve nye ting sammen. Derfor er vi glade nå som vi er tilbake her i Norge, og skal utforske den fantastiske naturen her i landet.

Tilbake til nyhetsarkiv