Hva skal vi med et livssynsåpent samfunn? Hvordan er det viktig for minoritetene?

Er et livssynsåpent samfunn bare et uttrykk for festtaler og politiske partiprogrammer, eller har det noe materielt innhold? Og på hvilke måter er et livssynsåpent samfunn viktig for livssynsminoriteter?

Under Arendalsuka inviterte Norges Kristne Råd til en panelsamtale om hva Regjeringens strategi på livssynsfeltet egentlig innebærer og andre spørsmål knyttet til regjeringens strategi.

Trond Enger, generalsekretær i Human-Etisk Forbund presiserte at HEF ønsker et livssynsåpent samfunn der det skal vært trygt å ha en tro eller ikke ha en tro. Man ønsker ikke et livsstynstomt eller livssynsnøytralt samfunn, men at staten skal være livssynsnøytral, på samme måte som den skal være partipolitisk nøytral.

Generalsekretæren i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL), Birthe Nordahl, påpekte at et livssynsåpent samfunn fordrer at staten har en anerkjennende holdning til trossamfunnene. Det gjelder også borgerne.

– De må også anerkjenne andres livssyn slik at de kan eksistere sammen fredelig, sa hun.

Panelet samtalte også om spørsmål rundt diskriminering. Stortingsrepresentant Kari Henriksen (Ap) fremholdt at kunnskap om de forskjellige religionene og borgernes rettigheter er avgjørende for å unngå ulovlig diskriminering i arbeidslivet.

Fratatt stilling fordi han ble baptist

Ingunn Folkestad Breistein, dekan ved Universitetet i Agder, mente at det er en tendens i samfunnet at jo mer forskjellig et livssyn er fra det alminnelige, desto mer sannsynlig er det at man kan bli diskriminert på bakgrunn av sin tro.

Breistein belyste problematikken med et eksempel fra historien.

Hun fortalte at da postmesteren i Skien ble baptist på 1800-tallet, måtte han slutte som postmester og mistet sin pensjon, for han kunne jo ikke være postmester og baptist.

Generalsekretæren i STL minnet forsamlingen om at det faktum at regjeringen har lagt fram en strategi for livssynspolitikken er en historisk hendelse og påpekte at livssynsfeltet trenger brede forlik som står seg i Stortinget.

– Vi er et felt som alltid jobber for brede forlik fordi feltet trenger ro. Det trenger sakte og stødig bygging av tillit med strukturer og rammer som gir befolkningen trygget for at deres tro ikke trues.

– For det er ikke alle som er like trygge i dag, påpekte Nordahl.

Kjersti Toppe, stortingsrepresentant for Senterpartiet og statsråd med ansvar for feltet fram til februar 2025, ønsket seg en stortingsmelding om temaet, fordi en strategi er regjeringens arbeid uten at Stortinget er involvert. Hun mener det vil være en fordel om Stortinget ble involvert gjennom en stortingsmelding.

Trusler mot det livssynsåpne samfunn

Håkon Sigland, assisterende generalsekretær i Norges Kristne råd og ordstyrer for debatten, spurte paneldeltakerne om hvilke trusler de ser mot det livssynsåpne samfunnet.

Breistein pekte på toleransens grenser som en utfordring. I den sammenhengen er dialogen viktig og det å bli eksponert for andres tro og livssyn.

Da STL nylig laget en ny strategi, fant de det nødvendig å snakke om trygghet fordi livssynsminoriteter rapporterer om en utrygghet og at det ikke alltid er trygt å vise hvem man er.

– Akkurat slik det er uakseptabelt at skeive må skjule hvem de er, er det uakseptabelt at livssynsminoriteter må det, sa Nordahl.

Hun nevnte demokratiforvitring som en trussel. Når demokratiske spilleregler brukes for å verne noen mer enn andre, da blir det er farlig, særlig hvis religion er en del av drivkraften.

– Det er et premiss for et livssynsåpent samfunn at vi holder hverandre fast i en gjensidig anerkjennelse av hverandres livssyn, påpekte Nordahl som også minnet om at det er grenser for hva et samfunn skal tåle. Vi skal ikke tåle vold.

– Grensene for hva vi skal tåle av ulikhet skal være ganske stor. Hva vi må tåle av ytringer må være ganske stor, men vi må holde fast ved at min trygghet og din trygghet henger sammen. Det er en kontrakt mellom oss. Vi skal gjensidig beskytte hverandre, sa generalsekretæren i STL.

– Dersom man tror at min tro er bedre enn andres, er det farlig, minnet Kari Henriksen om. Da ødelegges den gjensidige respekten.

Det kan være en trussel mot det livssynsåpne samfunn at trossamfunnene selv innskrenker rommet for troen.

– Ingen må være redd for å vise sin tro, for det er tro nok til alle, sa Kjersti Toppe.

Limet i samfunnet

Da Regjeringen inviterte tros- og livssynssamfunnene til en kontaktkonferanse i vinter, framholdt Sturla Stålsett at tros- og livssynssamfunnene er et lim i samfunnet og bidrar til å hindre destabilisering.

Debattantene sa seg enig i bruken av det bildet.

– Det er ikke uten grunn at trosfriheten er en grunnleggende menneskerett, sa Toppe.

– Det er bare hvis alle er trygge, at det er et godt lim, påpekte Birte Nordahl.

Utfordringer framover

Generalsekretæren i STL påpekte at det vi opplever nå, er en historisk stor endring på tros- og livssynsfeltet, som vi ikke er i mål med. I støpeskjeen er det mange ting vi prøver. Hun nevnte Statens myndighet og definisjonsgrensene for trossamfunn, samt grenseoppgangene for hvem som kan få statstilskudd, som eksempler på spørsmål det norske samfunnet nå arbeider med. I tillegg har Den norske kirke som majoritetskirke fått en ny rolle.

Hun mente det kan det komme flere saker vi må arbeide med.

Det er utopi å tro at dette er gjort på fem år etter å ha vært statskirke i evigheter, mente generalsekretæren i STL. Feltet er i stor endring, hvis ikke vi som tros- og livssynssamfunn er gode til å snakke sammen og er gode til å snakke godt med myndighetene, vil vi ikke klare å skape et livssynsåpent samfunn, påpekte Birte Nordahl.